Hvem beskytter deg - broren din eller politiet?

I det norske samfunnet tar de fleste av oss det for gitt at myndighetene vil beskytte oss mot urett.

Slik har det ikke alltid vært og er det fremdeles ikke i mange deler av verden.

Svake myndigheter kan gjøre familien viktig

I land der myndighetene har lite makt - eller kanskje misbruker makt - Finner folk andre måter å søke beskyttelse på. Da er det enklest å gjøre familien eller slekten til en beskyttelsesenhet. Eller en danner organisasjoner der man forplikter seg til å hjelpe hverandre.

Et slikt system kan gi beskyttelse og skape positivt, solidarisk samhold innen familien. Det kan også føre til at uskyldige blir rammet og at familiegrupper tar på seg rollen som politi, dommer og domsutøver.

Felles respekt - felles skyld

Når grupper beskytter seg gjennom slekten er det vanlig at de oppfatter alle fra forbryterens familie som like skyldige. Og motsatt: et angrep på et familiemedlem blir en krenkelse av hele familien.

Men da blir det også veldig viktig at ingen i familien gjør noe galt, for det kan gå ut over alle. Dermed blir det lett ufrihet i familien.

Dessuten kan det oppstå en følelse av at gammel urett aldri blir helt oppgjort, at det alltid er noe å hevne ...

Sterke myndigheter gjør individuelt ansvar viktig

I land der myndighetene beskytter individers rettigheter, vil tenkningen om ansvar dreie seg mer om enkeltpersoner enn familier. Å straffe noen for det en annen har gjort er ulovlig og strider mot hovedprinsippet for hele rettssamfunnet. Å ta "loven i egen hånd" er også ulovlig. Og den dømmende myndighet er alltid en nøytral part utenfor de som er i konflikt med hverandre.

Kan det da bli et problem for mange at de blir stående så alene med sitt ansvar? At man ikke har en stor familie som stiller opp?

For selv om media trekker frem de negative sidene ved tradisjonelle fellesskaps beskyttelse av ansvar, vil kanskje i praksis familien oftere være støttende enn dømmende?

Eller kanskje er problemet at familien både støtter, dømmer og straffer?

Den som føler seg utstøtt i storsamfunnet søker innover i egen gruppe

For mange av dagens minoriteter i Norge er det en skikk fra hjemlandet å legge større vekt på familiens samhold enn hva som er blitt vanlig blant flertallet i den norske majoriteten.

Men verdiforskjeller kombinert med aktiv diskriminering på jobb- og boligmarked fører til at en  søke støtte fra "sine egne" for å kunne leve med alminnelig verdighet.

Da kan det bli slik at en fortsatt søker mer beskyttelse og respekt innad i sin egen gruppe enn i samfunnet omkring.

Hva gjør vi med det?

Lovløs ungdomstid?

I ungdomstiden frigjør mange seg fra foreldrenes bestemmelser, men de er ennå ikke myndige borgere.

Mange har beskrevet dette som en rå tid, der rivaliseringer, psykisk og tildels fysisk vold utspiller seg. Redselen er stor for å falle utenfor, og en del faller virkelig utenfor.

Slik omtrent beskrives virkeligheten i en uformell spørreundersøkelse blant en del tiendeklassinger og videregående skoleelever i Oslo:

Den som er tøffest scorer høyest, det gir bonus å være frekk og slippe unna med det. Jenter skal være noe mer tilbakeholdende, men må også være litt frekke for å hevde seg. Jenter går etter machogutta, og machogutta kan godt forakte de jentene de selv er sammen med. Horestempel florerer i alle leire. Respekt og disrespekt er sentrale tenkemåter.

Det en periode der konflikten mellom egne valg og tradisjoners krav er større enn ellers i livet.

Hjemmefra får ulike ungdommer svært forskjellige regler for hvordan de skal oppføre seg. Mange vil lage større avstand mellom den personen de er hjemme og den de er ute.

I denne perioden gjøres det valg av ungdommene og for ungdommene. Mens noen opplever at valgfriheten øker,vil andre oppleve at den innsnevres.

Respekten må gjenopprettes!

Å ville gjenopprette tapt respekt er et helt naturlig. Det er mangt vi ikke vil ha sittende på oss.

Men hva som innebærer tap av respekt, hvordan vi tenker på dette, og handler, kan være svært forskjellig

Vi kjenner eksempler på at tapt respekt i enkeltes øyne kan gjenvinnes på måter som krenker individets rett til å velge på det grusomste.

En annen vei til gjenopprettelse av respekt kan være å akseptere den "uriktige" handlingen som noe nytt som også kan bli normalt ved siden av det gamle eller som noe som tar over.

For respekt er ikke bare noe som er bundet til ukrenkelige og uforanderlige verdier. Ser vi på historien, finner vi ut at ideer om hva som passer seg og ikke, hva som gjør at du får respekt eller taper respekt, har endret seg hele tiden.

Og historiens største helter er oftest de som bryter reglene og skaper forandringer.

Publisert 2. feb. 2021 09:01