Den lange veien
O, Herre, himmelske far, la englene våke over dine tjenere så de trygt må nå deres mål (...) så ingen fiende kan angripe dem på veien eller noe ondt seire over dem. Beskytt dem fra farene til strie elver, tyver eller ville dyr
– Pilegrimsvelsignelse fra 1100-tallet.
Det var ingen spøk å sette ut på en lang reise i middelalderen. Foran en pilegrim som tok landeveien fatt, lå milevis av dårlige veier, strie elver, bratte fjellpass, ville dyr og farlige ransmenn. De som tok sjøveien kunne råkes av både storm og vindstille hav, pirater eller andre fiender. Ferden kunne også rammes av pest, krig og politisk uro.
Likevel la tusenvis av middelalderens kvinner og menn ut på pilegrimsferder.
Selskapsreisen
Vær forsiktig så du ikke kommer i dårlig selskap. For samme hvor hyggelige de virker, vet du ikke hva ondt som vil ramme deg.
– Phillipe de Remi Beaumanoir
Få pilegrimer reiste alene. Å slå seg sammen med andre, ga både beskyttelse og selskap. På de travle veiene til Roma og Santiago de Compostela kunne det faktisk være vanskelig å unngå medreisende! Men pilegrimer ble oppfordret til å være forsiktige med valg av følgesvenner. Skumle historier om ran og drap begått av falske pilegrimer florerte.
På 1300-tallet organiserte reiseselskap charterreiser for pilegrimer. Venetianske skipseiere kunne tilby pakkereiser til Det hellige land som inkluderte skipsreise, overnatting og ”inngangsbillett” til de viktigste pilegrimsmålene.
Rough Guide
Det finns reisebøker fra middelalderen, såkalte itinerarier, som opplyser om avstander og dagsetapper. Der kunne pilegrimen lese om byer og serverdigheter, få tips om spise- og overnattingssteder og bli advart mot farer og hindringer langs veien.
Tak over hodet
En kjent reisehåndbok fra midten av 1100-tallet for Santiago de Compostela, beretter at pilegrimene kunne få overnatte i store gjestgiverier og hospitser. Disse ble ofte anlagt ved farlige fjelloverganger, som f. eks. St. Bernhards hospits i Alpene. Hospitsene ble gjerne drevet av klostre som ga husly og mat til pilegrimer og reisende, både fattige og rike, friske og syke.
Forberedelser
Den som vil være en pilegrim, skylder først å betale sin gjeld, deretter å sette sitt hus i orden, og deretter å utstyre seg, ta farvel med sine naboer og så sette av sted. Richard Alkerton, 1406
For pilegrimer gjaldt det andre regler og rettigheter enn for vanlig reisende. Pilegrimer var løst fra sine samfunnsplikter mens de var på reise. De hadde rett til å skrive testamente og utnevne arvinger før de la ut på ferden – en rettighet som ellers var forbeholdt de få. Hjemme var pilegrimens familie beskyttet av kirken så lenge reisen varte, men også hvis pilegrimen døde på ferden. Pilegrimer hadde krav på beskyttelse, mat og husly underveis.
Det var dyrt å dra på en lang pilegrimsreise, og det hendte at folk solgte jord eller eiendom for å få råd til reisen. Da Bothild Arnesdatter skulle dra på ”Roma-ferd”, solgte hun deler av gården Faluvold i Nes sogn på Romerike til sin husbond Olaf Petersson.
Han solgte, i sin tur, eiendommen videre til Hallvardskirken i Oslo for et beløp som tilsvarer ca. en halv million kroner i dagens penger.
Tre norske dokumenter fra middelalderen
”Pilegrimspass”
En pilegrim på reise fikk beskyttelse av både kirke og stat. Til venstre ser vi et vernebrev med segl for pilegrimer på reisen til Nidaros utstedt av kong Erik Magnusson. Til høyre et veibrev (pilegrimspass) som en pilegrim fra Fron i Gudbrandsdalen fikk av sin prest før reisen.
Bergen, 25. november, 1297
Vernebrev fra kong Erik Magnusson utferdiget som kunngjøring til kongens sysselmenn, handgangne menn og alle andre menn: Har tatt i sin kongelige beskyttelse alle pilegrimer som drar nordover til den hellige Olavs kirke i Nidaros og til andre hellige steder. Forbyr alle å krenke dem, med mindre de er rikets fiender. Ingen må hindre pilegrimene i å bruke sine hestevogner, ødelegge deres skip eller gjøre annen skade mot dem.
Vår kansler herr Bård (Serksson) beseglet, Jon notarius skrev.
Fron, 1. februar, 1390
Veibrev fra Jon Ogmundsson, prest på Fron i Hamar bispedømme i Norge, for Eindride Hallvardsson fra samme sogn: Han ber folk ta vel imot Eindride, som drar på pilegrimsferd til Vadstena kloster og andre hellige steder.
Testamenter
Mange pilegrimer skrev testament før reisen. I vitnebrevet (foran), leser vi om en Oslokvinne som skal på pilegrimsferd til Roma. Hun gir sin eiendom til Mariakirken mot at prestene hvert år feirer sjelemesse for henne, og mot at en slektning eller bekjent får bo på eiendommen resten av sin levetid.
Oslo, 20. april, 1390
Vitnebrev om testament utstedt av Skjeldulv Helgesson, kannik i Oslo, Helge Hallvardsson og Aslak Gudmundsson, rådmenn samme sted: De var samme dag i Kannikgården i Oslo da Margreta Brynjulvsdatter gav Mariakirken i Oslo hele nordre Brandsgården i Oslo med alle hus og tomter i sitt testament i anledning av hennes pilegrimsferd til Roma. Sigrid Bjarnesdatter skal imidlertid i sin livstid ha vestre stue, loft og innkoven, men dette og andre deler tilfaller Mariakirken når Sigrid er død, mot at presten ved kirken holder Margretas årstid med voks og offer.
Clausura – minireiser
Folk med makt, penger og innflytelse, kunne forlate hjemstedet sitt og legge ut på en lengre pilegrimsreise. De som var fattige eller syke forsøkte å oppnå syndsforlatelse på andre måter. De kunne dra ut på ”minireiser” til lokale kirker som hadde relikvier eller utføre andre fromme gjerninger.
Offergaver i Lom
I Norge er det funnet mer enn 15 000 mynter under kirkegulv. Disse mytene ble funnet under gulvet i Lom stavkirke. Var dette en mynt som tilfeldigvis glapp ut av hånden til et sognebarn i det han skulle putte den i offerbøssen? Eller er det et lite offer til gode makter som noen bevisst har latt falle mellom gulvplankene?
Myntene fra Lom er fra 1170 – 1510. En er fra Danmark, en fra Sverige, mens alle de andre er preget i Norge. De fleste er fra Håkon Håkonssons regjeringstid (1220 – 1263).
”Paternoster”
Presten kunne gi syndenes forlatelse for små synder mot at den skyldige angret og ba bestemte bønner som ”Paternoster” (Fader vår). Tilgivelse av større synder krevde en botsgjerning, f. eks en gave til de fattige eller en pilegrimsreise til et hellig sted.
Blyplate med runer, støpeform og kors. På blyplaten er ”Paternoster” skrevet i runer på latin. Fra Ulstad, Lom, Oppland. Fra Italia til Lom?
Dette pilegrimsmerke av St. Nikolaus av Bari ble funnet i Lom stavkirke. Var merket en suvenir for en hjemvendt pilegrim fra bygda, eller ble det mistet av en som var på gjennomreise?
Et herberge for pilegrimer på Dovrefjell
Det fantes også vertshus og herberger som pilegrimene kunne ta inn på mot betaling. I Norge har arkeologer undersøkt rester etter en fjellstue ved Vesle Hjerkinn på Dovrefjell.
Vesle Hjerkinn ligger ved den gamle ferdselsveien som førte reisende både til fots og til hest over fjellet mellom Sør-Norge og Nidaros. Plassen nevnes allerede i sagaene, og fra 1100-tallet var den i bruk som overnattingssted for pilegrimer og andre reisende.
Pengepung på avveie?
Ikke bare fotspor
