Ave Maria
Jomfru Maria er et godt eksempel på hva en helgen er. Da engelen Gabriel kom til Maria med budskapet om at hun skulle bli mor til Guds sønn, svarte Maria: “Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.” En helgen er sikker på at Gud vet best og gjør det Gud vil.
Mariadyrkelsen var sterkt utbredt i middelalderen. Som mor vernet Maria Jesusbarnet og denne kjærligheten gjør at hun forbindes med omsorg og nestekjærlighet. Hun gikk i forbønn for syndere og kunne til og med gripe inn og redde de fortapte.
Til å begynne med var ikke Maria knyttet til relikvier eller bestemte valfartssteder. Men da Maria-kulten skjøt fart i løpet av 1100-tallet, begynte relikvier å dukke opp flere steder. Kirker i Chartes, Astorga, Verdun og Regensburg kunne vise frem jomfruens hårstrå og klesstykker, mens Johannes Døperens kirke i Roma hadde melk fra hennes bryst.
Himmelens dronning
En jomfru ren oppstanden er
En rose over alle kvinner.
Hun den vakreste i verden er,
Hun kalles himmelens keiserinne.
Hennes hals så hvit som hermelin,Hennes kinn så rosen røde,
Fordi hun var slik en Jomfru fin,
Skulle hun vår Herre føde.
Fra en gammel dansk vise
I så godt som alle sognekirker sto en helgenfigur av Maria. Det var vanlig at helgenskulpturene ble innrammet i et skap. Maria hadde flere festdager. På disse dagene ble skapet åpnet og folk kunne få se den vakre, fargesterke skulpturen. Jomfru Maria har gylden kjole og rød kappe og holder Jesusbarnet på fanget. Hun har krone på hodet fordi hun er “Himmeldronningen”.
Med rett til å drepe
Enhver som setter kursen mot Jerusalem med hæren for å frigjøre Guds kirke skal ettergis all straff for hans synder.
– Urban II, pave fra 1088-1099
I 1095 erklærte pave Urban II hellig krig. Han ville starte et korstog som skulle sikre adgang til Det hellige land og frigjøre Jerusalem fra muslimsk styre. Og han lovet at de som dro for å kjempe mot ”de vantro”, skulle i evig tid slippe å bøte for sine synder - et løfte som garanterte frelse. Pavens oppfordring ble møtt med overraskende begeistring. I århundrene som fulgte ble korstogene brukt som en vei til himmelriket av tusenvis av europeiske kristne.
Korsfarerne oppfattet seg selv som pilegrimer; de hadde de samme mål, besøkte de samme stedene og utførte de samme kristne ritualene. Men idéen om at krig var en hellig handling og at drap på ”Guds motstanderne” kunne gi ubetinget avlat, var avgjørende nytt. Det var som om korsfarerne kunne kjøpe frelse etter faste satser. Dette var fjernt fra idéen om en pilegrimsferd som en personlig og åndelig reise.
De krigende pilegrimene kom til å sette sine blodige spor på middelalderens pilegrimshistorie og kastet lange skygger som er synlige den dag i dag.
Johanitter- og Tempelriddere
På midten av 1000-tallet ble St. Johanneshospitalet stiftet i Jerusalem. Sykehuset skulle hjelpe det økende antall pilegrimer som kom til byen.
Paradoksalt nok tok munkeordenen på seg militære oppgaver og munkene var elitesoldater. Målet var fortsatt å beskytte pilegrimer, men nå med våpenmakt.
Tempelridderne var en annen ridderorden som sørget for pilegrimenes sikkerhet. Den ble stiftet i 1119 og de holdt til i en del av Haram esh-Sherif, Tempelplassen. De var også ”stridende munker”. Deres oppgave var å trygge området og forsvare korsfarerrikets grenser.
Akvamanile med ridder fra Helgeland, ca 1300
Akvamaniler (fra latin ”aqua” = vann og ”manus” = hånd) var vannkanner i metall som ble brukt til håndvask i forbindelsen med nattverden. Denne kannen i messing har form som en stridende ridder på hest. Slike figurkanner har sin opprinnelse i det islamske kulturområdet. Akvamaniler kom til Europa med korsfarere på 1100-tallet.
Mynter
- Korsfarerkongen Rikard Løvehjerte fra England, 1189 – 1199
- Abbasidisk dirhem fra Zangid i Aleppo (dagens Haleb i Syria), 1166 – 1185
Sankt Georg – soldatenes vernehelgen
St. Georg er vernehelgen for soldater, riddere, bueskyttere, våpensmeder, slaktere, vandringsmenn og hester. Han beskytter også mot pest og syfilis.
Pilegrimer og pest
Svartedauden slo til i 1348 og raste over Europa i stor fart. Ved slutten av 1349 hadde pesten nådd Dublin i vest, Dubrovnik i øst, Bergen i nord og Sevilla i sør.
Katastrofen hadde innvirkning på pilegrimstrafikken på flere måter. Pilegrimer ble mistenkt for å spre pesten og mange byer lukket sine porter for dem. Det ble også vanskeligere å skaffe mat og husly fordi landsbyer ble fraflyttet og klostre nedlagt.
Pesten ble sett på som et tegn på Guds vrede og sterke religiøse følelser ble vekket til live. Redselen for dommedag ga opphav til en ny type pilegrim – flagellantene. Disse var skarer av menn og kvinner som gikk fra by til by og slo seg til blods med pisker for å straffe seg selv og drive ut synd.
Noen fant årsaken til Svartedauden i syndebukker. Oftest var det jødene som fikk skylden. Jøder ble forfulgt, torturert og drept over hele Europa.
Den lidende Kristus
Krusifikset fra Tretten kirke viser hvordan kirkekunst fikk et mer dystert preg etter Svartedauden. Vi ser hvordan den blødende Kristus lider sterkt for en verden full av ondskap, sorg og synd. Malingen på knærne er slitt vekk av gjentatte berøringer. Kanskje stammer slitasjen fra de mange pilegrimshendene som har tatt på krusifikset? Tretten kirke var et viktig stoppested for dem som fulgte ”Olavsveien” langs Gudbrandsdalen på vei mot Nidaros.
