Middelalderens pilegrimer
Livet i middelalderen kunne være kort og brutalt. Sykdommer, krig og pest herjet og døden var alltid nær. De religiøse følelsene var intense og folk trodde på en allmektig Gud som grep direkte inn i deres liv. Ved hjelp fra Gud og hans helgener, håpet de troende å slippe unna ondskapen og få tilgivelse for sine synder.
Å vandre til et hellig sted var én måte å komme nærmere Gud på. Det er mange grunner til at folk dro ut på pilegrimsreiser. Syke dro av gårde i håp om å bli helbredet, andre gjennomførte den gode ferden som en takk til Gud fordi han hadde frelst dem fra sykdom og synd.
Frykten for dommedag og den evige pine hang over menneskene, og reisen kunne også være en form for bot eller straff hvis en hadde brutt Guds eller kongens lover.
Pilegrimsreisen over sjø og land ga et kjærkommet oppbrudd fra hverdagens rutiner, og en pilegrim på vandring ble frigjort fra lokalsamfunnets snevre bånd. Om han eller hun var tigger, nonne, bonde, enke, biskop eller konge, ble pilegrimen en del av et internasjonalt fellesskap på tvers av sosiale og geografiske grenser.
Mappa Mundi
Dette verdenskartet fra middelalderen, mappa mundi, er fra Herefordkatedralen i England og ble laget rundt år 1300. Det viser den bebodde verden, orbis terrarum, slik den var kjent i middelalderen. Her ser vi verdensdelene, elver, fjell, og viktige reisemål. Asia er det største av kontinentene og fyller kartets øvre halvdel. Europa og Afrika deler den nedre halvdelen - Europa til venstre og Afrika til høyre.
Verdens midtpunkt er byen Jerusalem, det helligste av alle pilegrimsmål. Mappa mundi viser middelalderens samlede kunnskap om verdens geografi. Det viser også et symbolsk, kristent landskap. Verden fremstilles som del av Jesu kropp. Hans hode finnes lengst oppe i øst, mens føttene er ved Gibraltar-stredet i vest. Jesus omfavner verden med sine hender. Byen Jerusalem er hans navle.
Paradiset er også en fysisk plass på jorda. Det ligger øverst på kartet, inngjerdet av en mur med tårn.
For våre moderne øyne skiller ikke kartet mellom fakta og fantasi. Middelalderens kunnskap om verden var basert på geografiske opplysninger, men også på gamle beretninger om mytiske steder, dyr og folkeslag.
Animasjonsfilm
Animasjonsfilm om de fire middelalderpilegrimene Egeria, Niklaus Bergsson, Sigurd Jorsalfare og Pietro Casola.
Pilegrimsveier og valfartsteder
De tidligste kristne pilegrimene dro til steder i Det hellige land som var knyttet til bibelhistorien og Jesu liv og død, som Jerusalem og Betlehem. I løpet av middelalderen kom en rekke andre steder til som pilegrimsmål. De fleste var knyttet til hellige menn og kvinners graver eller deres relikvieskrin.
I Europa var Roma et viktig valfartssted, med Peters, Paulus’ og andre martyrers graver. Pilegrimer fant også veien til apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela i Nord-Spania.
Den hellige Thomas Becketts grav i Canterbury, de hellige tre kongers skrin i Köln og Olav den helliges grav i Nidaros var populære pilegrimsmål i Nord-Europa.
Sankt Jakob
Apostelen Jakob var vernehelgen for middelalderens pilegrimer. Ifølge tradisjonen var det Kristus selv som hadde gitt Jakob hans pilegrimsstav. St. Jakob avbildes nesten alltid med en bredbremmet hatt og et muslingskall, som var hans pilegrimsmerke.
Hans helgenskrin i Santiago de Compostela i Spania ble ett av de største valfartsmålene for pilegrimer i middelalderen. Senere døde tradisjonen nesten ut, men ble tatt opp igjen i det 20. århundre.
Pilegrimsdrakten
Kledte pilegrimer seg på en spesiell måte i middelalderen? En engelsk kronikør skrev rundt 1135 at han kunne huske en tid da pilegrimer ikke kunne skilles fra andre reisende. Dette tyder på at pilegrimer etter hvert bar spesielle kjennetegn. Det var viktig å gi seg til kjenne som en ekte pilegrim og markere at man ikke var en ransmann eller rømling.
En kilde fra 1406 forteller at pilegrimen skulle bære et synlig kors. Han skulle ha en lang, grov tunika, en vandringsstav, et belte og en lærpung til mat og penger. Den klassiske middelalderpilegrimen er ofte fremstilt med en bredbremmet hatt med et påsydd pilegrimsmerke.
Fra en pilegrims reisepung
Fromme pilegrimer tok lite med seg på reisen. I reise-pungen var det kun plass til litt mat og penger, og noen få eiendeler. Her ser vi to vannflasker i keramikk og metall, et lite krusifiks, en amulett, et ”pilegrimshorn” og en runepinne med religiøs tekst (Guds navn).
Meneasflaske, Dikemark, Akershus
Pilegrimsampulle, Evenstad, Hedmark
Krusifiks av bly, Oddernes, Vest-Agder
Amulett, Asker, Akershus
Runepinne, Gamlebyen, Oslo
Pilegrimshorn, Gamlebyen, Oslo
Pilegrimsmerker
Ved mange valfartsmål kunne pilegrimen skaffe seg et pilegrimsmerke. De var egentlig billige turistvarer, som oftest støpt i bly.
Men for pilegrimen var merket både et minne fra og et bevis på at man hadde gjennomført pilegrimsreisen. De var laget for å bli sett av andre, og ble festet til pilegrimens drakt, hatt eller veske.
Disse pilegrimsmerkene er funnet i Norge. Kartet viser valfartsstedene de kommer fra.
