Helgener
Opprinnelig var helgenene helt vanlige mennesker - menn og kvinner, unge og gamle. Men helgenene blir sett på som hellige på grunn av sin fromhet, barmhjertighet og sterke kristne tro. I følge katolsk tro er helgenene budbringere mellom mennesker og Gud. De verner og beskytter og kan gå i forbønn for mennesker hos Gud.
Hver helgen har sin festdag og en helgenkalender viser hvilken som skal feires. Alle helgener feires 1. november, Allehelgensdag.
Helgengraver
Mange helgener døde som martyrer for sin tro. Allerede i tidlig kristen tid begynte folk å valfarte til martyrenes graver for å minnes dagen for deres martyrdød. Denne skikken utviklet seg til også å gjelde andre hellige menns og kvinners graver.
Ved helgengravene var Guds kraft særlig til stede, og helgenenes forbønn og gode gjerninger kom pilegrimen til gode. Her skjedde mirakler og pilegrimer fikk tilgivelse for sine synder.
Hellige steder konkurrerte om å være best på tilgivelse, helbredelser og under-verker. Pilegrimene hadde nemlig en stor økonomisk betydning for kirken gjennom salg av relikvier, reisebøker, pilegrimsmerker og andre suvenirer. Jo flere som kom, jo rikere ble kirken på stedet.
Alterskapet fra Onsøy
De åtte helgenene som er utstilt her, kommer fra en et stort alterskap fra Onsøy kirke i Østfold. Alterskapet er fra ca 1520, og kommer mest sannsynlig fra et nordtysk verksted. Skapet har opprinnelig tilhørt et kloster i Oslo-området, trolig Nonneseter i Gamlebyen. Det ble brakt til Onsøy kirke i 1590-Ârene.
Skapet inneholder i alt 24 helgenfigurer. Vi har valgt ut Âtte som har spesiell tilknytning til pilegrimstradisjoner, reiser og valfartssteder: St. Birgitta, St. Sunniva, St. Erik, St. Hallvard, St. Magnus, St. Katharina, St. Nikolaus og St. Kristoffer. I tillegg fins to andre figurer fra skapet i utstillingen - St. Jakob og St. Georg.
Åtte helgenhistorier
St. Sunniva
Minnedag: 8. juli
Hovedkultsted: Selja
Vernehelgen: Vestlandet, Bergen, og sjøfarere
Kjennetegn: En stor stein (klippe) i høyre hånd
Sunniva er den eneste kvinnelige helgen fra Norge. Ifølge legenden var hun en irsk prinsesse som flyktet fra Irland på 900-tallet sammen med sin bror Albanus og deres kristne trosfeller. De var trolig på flukt fra vikinger.
De satte ut på havet i tre båter av skinn, uten årer og seil, og overlot til Gud å bestemme hvor de skulle lande. Ferden endte på øya Selja. Håkon jarl oppdaget at det var fremmede på øya og dro ut for å se hvem dette var. I frykt rømte Sunniva og hennes følge inn i en fjellhule. De ba til Gud om å gjemme dem slik at ingen skulle drepe dem. Fjellet raste da sammen og stengte inngangen. Da jarlens folk kom i land fant de derfor ingen.
Senere, i 996 lyste en underlig lyssøyle over stedet og kroppene til Sunniva og hennes følge funnet uskadet. Kong Olav Trygvasson bygget en kirke utenfor hulen til minne om Sunniva, og Selja ble et valfartssted. Rundt år 1100 flyttet munker fra benediktinerordenen til øya og grunnla Selje kloster som er viet til St. Albanus, Sunnivas bror.
Senere ble relikvieskrinet med den hellige Sunniva overført til Kristkirken i Bergen.
St. Birgitta
Minnedager: 23. juli, 8. oktober
Hovedkultsted: Vadstena, Sverige
Vernehelgen: Sverige og enker
Kjennetegn: en åpen bok, en stav
Birgitta Birgersdatter (1303-1373) var selv en flittig pilegrim. Hun valfartet til de fire store pilegrimsmålene – Santiago, Roma, Jerusalem og Nidaros.
Birgitta vokste opp i en adelig familie i Uppland i Sverige. Hun hadde flere åpenbaringer og syn allerede da hun var barn. Som voksen giftet hun seg og ble mor til åtte barn.
Hun dro på pilegrimsreise til Santiago de Compostela med sin mann. Da han døde kort tid etterpå, grunnla hun Birgittinerordenen i Vadstena i Sverge.
I 1349 reiste hun til Roma for å få ordenen godkjent av Paven. Hun ble i Roma i mange år og ble kjent for sin fromhet og gode gjerninger. Birgitta døde i Roma i 1373, men hun ble begravd i Vadstena. I 1391 ble hun gjort til helgen (kanonisert), og hennes grav i Vadstena ble et viktig pilegrimsmål.
St. Katarina av Alexandria
Minnedag: 25. november
Hovedkultsted: St. Katarina-klosteret, Sinaifjellet i Egypt
Vernehelgen: håndverkere som jobber med hjul (hjulmakere, pottemakere, spinnere), lærere, jurister og unge kvinner
Kjennetegn: hjul, sverd, duer, brudeslør, bok
Legenden forteller om en adelsdatter, Katarina, født i Alexandria i dagens Egypt. Hun levde da Maximinus Daia (308-313) var Romerrikets keiser.Keiseren var ivrig etter å slå ned på dyrkelsen av ”falske guder” og forfølge de kristne.
Katarina var en intelligent og modig ung kvinne som selv hadde gått over til kristendommen. Hun utfordret keiseren til debatt for å overbevise om at det han gjorde mot de kristne var galt. Katarina snakket klokt for seg og vant debatten og de som hørte på ble kristne.
En historie forteller at Katarina ble satt i fengsel fordi hun avviste keiserens tilbud om ekteskap. I fengselet fikk hun hjelp av en due som kom med mat til henne. Keiseren besluttet å feste henne til fire hjul med roterende kniver for rive henne i stykker, men en engel knuste torturinstrumentet. Hun ble til slutt halshugget med sverd. Englene førte hennes kropp til Sinaifjellet.
St. Nikolaus
Minnedager: 6. desember
Hovedkultsted: Bari i Italia
Vernehelgen: barn, sjømenn, prostituerte, og pantelånere
Kjennetegn: mitra (bispelue) og bispestav.
Han kan også holde tre pengepunger eller tre barn i en tønne.
Historien om St. Nikolaus starter i Lilleasia, rundt år 270. Nikolaus ble biskop i Myra, nå kjent som Kale i Antalya i Tyrkia. Legenden sier at han var en from og gavmild mann, og at han utførte mirakler. Som pilegrim dro ham til Jerusalem for å følge i Jesu fotspor. På vei dit skal han ha stillet en storm på havet.
Han døde i Myra 6. desember mellom år 345 og 351 og ble gravlagt i kirken der. Nikolaus-dyrkelsen begynte 200 år etter hans død. Det skjedde mirakler ved hans grav og folk strømmet til kirken i Myra. Historiene om miraklene ble brakt videre av sjømenn og andre reisende.
I år 1071 ble Myra plyndret av tyrkerne. Sjøfolk og handelsmenn fra Bari i Italia dro til Myra for å redde St. Nikolaus’ levninger. Bari ønsket også en skytshelgen og en attraksjon slik Venezia hadde med sin St. Markus. En stor kirke ble reist i 1089 og det var paven selv som la Nikolaus’ levninger under kryptens alter. Bari ble med dette et viktig pilegrimsmål i middelalderens Europa. Utstillingen viser to pilegrimsmerker fra Bari. Ett ble funnet i Lom stavkirke og ett ved Selje kloster.
Fra St Nikolaus til Santa Claus
St. Nikolaus ble også barnas helgen. Dette skyldes to legender. En er historien om hvordan Nikolaus i hemmelighet ga tre skinnpunger med gull til tre fattige jenter for at de skulle få råd til å gifte seg. Denne gode gjerningen reddet jentene fra å leve som prostituerte. Slik oppsto tradisjonen med å gi gaver til barn på hans dødsdag 6. desember. Dette har senere dannet grunnlaget for legenden om Santa Claus som kommer med gaver til barn i jula.
St. Kristoffer
Minnedager: 25. juli
Vernehelgen: For de reisende, bilførere, surfere
Kjennetegn: Bærer Jesusbarnet på skuldrene og har en blomstrende stav
St Kristoffer er alle reisendes vernehelgen. Han skal ha levd på 200-tallet, men vi kjenner ham bare fra legenden. Kristoffer var en kraftig kjempe som likte å sloss og herse med folk. En dag fikk han en visjon og så et kors. Han forsto ikke budskapet før en eneboer fortalte ham om Kristus og at han døde på et kors. Kristoffer ble sterkt berørt og bestemte seg for å bli et bedre menneske og bøte for alle sine ugjerninger.
Han bygde seg en hytte ved elvekanten og hjalp folk å krysse elven ved å bære dem trygt over vannet.
St. Erik
Minnedager: 18. mai
Hovedkultsted: Gamle Uppsala kirke og Uppsala domkirke
Vernehelgen: Sverige, Stockholm
Kjennetegn: ”Trekronor” (Sverige)
Erik Jedvardsson, eller Erik den hellige, var svensk konge i 1150-årene, men trolig styrte bare deler av Sverige. I følge legenden kjempet han ivrig for kristendommens sak og dro på korstog til Finland. Erik ble myrdet i Uppsala i 1160 og ble ansett som martyr.
En kilde skulle mirakuløst ha sprunget opp på stedet hvor han falt. Det finnes en rekke andre mirakelberetninger fra 1200-tallet. Han ble lansert som helgen under sønnen Knut Erikssons regjeringstid, men fikk aldri helgenstatus av paven.
St. Hallvard
Minnedager: 15. mai
Hovedkultsted: St. Hallvards kirke
Vernehelgen: Oslo
Kjennetegn: Han holder en kvernstein
Hallvard Vebjørnsson fra Huseby i Lier ble født ca 1020. Hans mor var kusine til Olav den hellige og Hallvard var kristen fra barnsbein av. Legenden om St. Hallvard begynner en maidag i 1043 da den unge Hallvard skulle krysse Drammensfjorden i båt. Da kom en kvinne, trolig en trell, som ba Hallvard om hjelp. Hun var på flukt fra to menn som beskyldte henne for tyveri og hun fryktet for sitt liv. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten. Men forfølgerne tok dem igjen. De beskyldte Hallvard for å hjelpe en tyv og løgner. Da Hallvard forsvarte kvinnen, ble mennene rasende En av karene tok buen og skjøt Hallvard i halsen. Så slo de kvinnen i hjel og rodde til lands med likene. Kvinnen gravla de i fjæra. Så bandt de en kvernstein rundt halsen på liket til Hallvard og senket det i fjorden, men det fløt opp igjen.
Hallvard ble senere begravd ved St. Olavs kapell på Huseby. Det fortelles at et himmelsk lys strålte over graven, og på stranden sprang en helbredende kilde frem. Etter begravelsen skjedde det mange mirakler ved Hallvards grav. Han ble dyrket som martyr fordi han døde mens han forsvarte en uskyldig. I 1053 ble Hallvards lik flyttet til Mariakirken i Oslo. Her ble det lagt i et praktfullt skrin og satt bak høyalteret.
St. Magnus
Minnedagen: 16. april
Hovedkultsted: Magnus-katedralen i Kirkwall på Orknøyene
Vernehelgen: Orknøyene
Kjennetegn: sverd (dødsvåpenet)
Historien om Magnus Erlandsson er en historie om maktkamp og politiske intriger på Orknøyene, i Norge og Skottland på slutten av 1000-tallet.
Magnus ble født ca. 1076 på Orknøyene og var av norsk ætt. Faren var jarl over halve Orknøyene, onkelen var jarl over den andre halvdelen. Men begge jarlene ble avsatt av den norske kongen og Magnus ble tatt til fange. Senere klarte han å flykte til Skottland.
Magnus vendte siden tilbake til Orknøyene for å gjøre krav på farens halvpart av riket. Han fikk støtte av den nye kongen i Norge. Men nå regjerte Magnus’ fetter, Håkon Pålsson, over hele øya. Magnus og Håkon ble enige om å møtes og komme til forlik. Det skjedde på Egilsay, der den fromme Magnus feiret påske. Magnus møtte fram med det avtalte antallet menn, mens Håkon stilte med hele åttehærskip. Magnus ville ikke kjempe mot den store overmakten. Han fortalte Håkon at han i stedet var villig til å dra på en pilegrimsferd til Roma eller helt til Jerusalem. Der ville han besøke de hellige stedene og gjøre bot for både hans egne og Håkons synder og han lovet å aldri komme tilb
Håkon avslo straks tilbudet. Da tilbød Magnus å la seg sende til Skottland i fangenskap og bli der hele livet. Også det ble avslått. Da sa Magnus han heller ville bli lemlestet eller blindet, enn at fetteren skulle få hans liv på samvittigheten. Dette gikk Håkon med på. Men høvdingene hans ble rasende. De vil ikke ha to jarler. De ville drepe én av dem for å få én hersker over øyene. Håkon svarte: «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Etter at Magnus hadde bedt for sine mordere og velsignet drapsvåpenet, ble han drept med to sverdhogg i pannen.
Relikvier
De fysiske levningene etter en hellig person ble ansett for å ha en egen kraft. Det skjedde mirakler og undre i deres nærhet. Slike levninger kalles relikvier. De aller mest verdifulle relikviene var de som kunne knyttes til Jesus, Maria og apostlene.
Kropp og kroppsdeler fra helgener var også ettertraktet, liksom gjenstander helgenen hadde båret eller brukt. Kroppen kunne også bli flyttet på eller fordelt på flere steder, slik at flere kirker kunne nyte godt av helgenens undergjørende kraft. Relikviekulten hadde stor betydning for pilegrimsvalfarten.Det å være fysisk nær en relikvie ga mulighet til å være nær Gud.
Til vern mot farer på veien kunne pilegrimen kjøpe med seg en beskjeden relikvie. Det kunne være en flik av et tøystykke som hadde vært i berøring med en helgen eller med en relikvie.
De hellige levningene ble ofte lagt i en forseglet pakke og plassert i eller ved kirkens alter.
Relikvarier
For drotten (kongen) med godt hjerte
er gull-lagt skrin nå laget.
Hans hellighet jeg roser,
hos Gud i himmelen er han.
Snorre Sturlason om Olav den helliges skrin i Magnus den godes saga
Fra norsk middelalder finnes det en rekke beholdere for relikvier, kalt relikvarier. Helgenskrin ble laget for å romme hele eller store deler av en helgens fysiske levninger. Skrinet ble ofte plassert ved høyalteret i den kirken som var det viktigste kult-stedet for helgenen. St. Olavs skrin i Nidarosdomen er for lengst forsvunnet, men Snorre beskriver det som et skrin formet som en likkiste, med lokk som et tak og prydet med kostbare steiner, sølv og gull.
Mindre relikvieskrin eller kister kunne formes som en bygning, gjerne en kirke, og være smykket med steiner, edelmetall og emalje.
”Hundorp-skrinet”
Skrinet av furutre har elleve emaljeplater som viser Kristus, helgener og symboler for evangelistene. Selve skrinet ble trolig til i Norge på 1700-tallet, men de fargerike emaljeplatene er laget i Limoges i Frankrike på midten av 1200-tallet. Emaljene kommer opprinnelig fra annet kirkeinventar; de to gavlformede platene kommer fra et relikvieskrin, mens de andre platene er fra tre forskjellige kors. Hundorp i Gudbrandsdalen ligger langs pilegrimsleden til Nidaros.
Hundorp, Sør-Fron, Oppland Utlån: Maihaugen
Relikvieskrin fra St. Thomas kirke. Filefjell, Valdres, Oppland
Thomaskirken på Filefjell eksisterer ikke lenger. Den var trolig et lokalt valfartsted, uten at vi kan knytte det til en bestemt pilegrimstradisjon. Var kirken viet til apostelen Thomas eller Thomas Becket? Hvilke relikvier kan ha ligget i skrinet? Relikvieskrinet er laget av forgylte kopperplater montert på eiketre. Bildene fremstiller Kristus og apostlene.
Skrinet stammer trolig fra 1200-tallet. Utlån: Bergen Museum
Relikvieskrin (rekonstruksjon)
Skrinet er satt sammen av rester fra fire forskjellige skrin i Limoges-emalje fra 1200-tallet. Det er mulig at noen av emaljearbeidene fra Limoges kom til Norge med pilegrimer. Den største pilegrimsleden til Santiago de Compostela gikk nemlig gjennom den franske byen som var viden kjent for sine emalje-verksteder.
Thomas Becket-skrinet. Hedalen, Valdres, Oppland
Canterbury sørøst i England, ble et populært pilegrimsmål da erkebiskop Thomas Becket ble myrdet der av kong Henrik IIs riddere. Thomas Beckets martyrdød er avbildet på dette relikvieskrinet fra Hedalen kirke i Valdres. ”På taket” sees de tre vise menn og Maria. Til høyre for henne sitter St. Jakob med sin karakteristiske hatt. St. Olav og St. Jakob er gjengitt på den ene gavlsiden, men St. Peter sitter med sin nøkkel på den andre siden. Ca 1250.
Utlån: Hedalen stavkirke, Sør Aurdal kirkelig fellesråd
Relikviekors
Øverst fra venstre
- Relikviekors med en tresplint. Storgaten, Tønsberg
- Relikviegjemme (anheng). Bø, Telemark
- Relikviekors, 1400/1500-tallet. Drammen (?)
Nederst fra venstre
- Relikviekors, 1400/1500-tallet. Drammen (?)
- Relikviekors med kjede. Heddal kirke, Telemark
- Relikviekors, 1200-tallet. Groven, Vinje, TelemarkHundorp, Sør-Fron, Oppland Utlån: Maihaugen
Det svettende krusifikset
Pilegrimene valfartet til Røldal for å besøke kirkens ”svettende” krusifiks. Valfartene til Røldal fortsatte fram til 1835. I de siste årene har pilegrimsvandringer til Røldal tatt seg opp igjen, men i moderne drakt.
Votivgaver – bønnhørt
Folk med sykdommer og plager reiste til valfartsmål for å helbredes. De som ble bønnhørt viste ofte sin takknemlighet ved å gi gaver til kirken. Disse kunne være små modeller av kroppsdeler som hadde blitt friske - et øye, et hjerte, en fot. Slike gaver kalles votivgaver.
