Sammen med sin partner Padiamenet og deres sønn Osirmose levde den egyptiske familien sine liv under det 25. dynastiet (664–525 fvt.) i Theben, dagens Luxor. Dismutenibtes var en husfrue mens hennes mann og sønn jobbet som sjefsdørvoktere for tempelet dedikert til solguden Ra. Etter deres død ble alle mumifisert og trolig gravlagt i en delt familiegrav som var vanlig under denne tiden. I dag tilhører deres mumier forskjellige museumssamlinger i Europa.
Hvorfor og hvordan har de blitt skilt? For å finne svaret på det må vi spole fram til tiden etter at Napoleonskrigene ble avsluttet i 1815. På denne tiden ble en rekke personer, ofte kjøpmenn, motivert til å starte egne antikvitetshandler i Egypt på grunn av et økende marked for gamle egyptiske gjenstander i Europa. Mange av kjøpmennene skaffet store samlinger som de solgte videre til høystbydende. Giovanni Anastasi (1770–1860) var en av de som kastet seg på denne muligheten til å tjene store penger. Senere ble han ansatt av Norge-Sverige som generalkonsul i Alexandria i 1824.
Anastasi ansatte en rekke agenter som ble sendt til både øvre og nedre Egypt for utgraving av historiske gjenstander. Han deltok ikke på utgravningene selv, men sørget for finansieringen og samlet inn funnene som ble gjort. Disse utgravningene skjedde på en tid hvor detaljert og forsiktige utgravingsmetoder ikke var velutviklet som i dag. Derfor er det vanlig at det mangler detaljert dokumentasjon om hvor gjenstander har blitt funnet i denne tidsperioden.
Nye spor etter nesten 200 år
På grunn av lite dokumentasjon har det vært et mysterium når utgravningen av mumiefamilien Dismutenibtes, Padiamenet og Osirmose fant sted, men nye spor peker mot at gravkammeret deres ble funnet, åpnet, og utgravd på 1820-tallet. Disse sporene kommer fra en rekke brev mellom Anastasi og hans sjefsagent Piccinini for Nekropolisen i Theben. Brevene daterer frem til nyåret i 1830 etter Piccinini sin bortgang. Piccinini kan dermed kun ha gravd ut de tre mumiene på 1820-tallet da han fortsatt var aktiv. Om det var Anastasi selv eller Piccinini som bestemte seg for å skille mumiefamilien vet vi ikke, men det endte i at mumiene ble fordelt i tre ulike samlinger. Det finnes likevel noen teorier som kan forklare hva som skjedde.
Siden Anastasi sjelden deltok i utgravningene var han kanskje uvitende om at mumiene kom fra samme grav og at de var en familie. På mumiekister står navnet til den dødes foreldre oppført, dermed var det bare kisten til sønnen Osirmose som nevnte familieforbindelsen. Uansett var det ingen som kunne lese hieroglyfene på mumiekistene på denne tiden. Det var først noen år senere, i 1828, at franskmannen Champollion endelig klarte å knekke hemmeligheten til de egyptiske hieroglyfene og gjorde det mulig å lese de for første gang.
Det var kanskje heller ikke familieforbindelsen som veide tyngst for kjøpmannen Anastasi. Hans mål var nok først og fremst å selge samlingene til større europeiske institusjoner og private samlere. Han solgte tre store samlinger bestående av nærmere 2000 gjenstander, men han ga også enkelte gjenstander som gave til ulike nasjoner, institusjoner, og privatpersoner for å vedlikeholde eller etablere gode relasjoner. Vi vet at Dismutenibtes mumie ble gitt i gave til Den Kongelige Frederiks Universitet i 1838, i dag Universitetet i Oslo. Padiamenet ble solgt som del av Anastasis andre samling til British Museum og Osirmose ble solgt på auksjon i Belgia som del av hans tredje samling.
Slik sendte Anastasi mumiene på hver sin unike reise og han separerte dem kanskje uten å vite det. Deres forbindelser ble glemt i nesten 200 år, før familieforbindelsen ble oppdaget igjen i 2006.
Utstillingen MUMIE på Historisk museum er den første utstillingen som belyser forbindelsen og peker til et sjeldent diskutert tema; hvor er resten av hennes familie og hvorfor er de ikke sammen? I utstillingen tydeliggjøres forbindelsen mellom Dismutenibtes, Padiamenet og Osirmose med stor skrift bak hennes monter.
Fotokreditering
Toppbildet, fra venstre: The Trustees of the British Museum. Midten: Historisk museum, Universitetet i Oslo. Venstre: The Royal Museums of Art and History, Belgium.
