-
Muntlig kultur i en skriftkultur – Oral culture within a written culture
-
Hvordan ble Tingelstad-frontalet laget? How was the Tingelstad frontal made?
-
Ridderlig oppførsel og ridderfortellinger – Chivalric behaviour and sagas
-
God drikke i vakre glass – A good drink in a beautiful glass
- Midtøstens kjøkken i Europa – Middle Eastern cuisine in Europe
- Grøt i krigens tjeneste – Porridge in the service of war
- Brød og bakerier – Bread and bakeries
- Smør – middelalderens «hvite gull» – Butter – mediaeval “white gold”
- Tørrfisk og velstand – Dried fish and prosperity
- Middelalderens kokebøker – Mediaeval cookbooks
- Vinen kommer til Norge – Wine comes to Norway
- Nye smaker på ølet – Changing beer flavours
- Hvordan smakte middelalderens gårdsøl? – What did mediaeval farmhouse ale taste like?
- Klebersteinens egenskaper – The qualities of soapstone
- Hvordan koke mat i gryte – How to cook food in a mediaeval pot
- Nye metoder for å avsløre menyen – New ways of uncovering the mediaeval diet
- Fiske i Oslofjorden – Fishing in the Oslo Fjord
- Kyllingpai med salvie – Chicken pie with sage
- Mat som medisin – humoralpatologien – Food as medicine – humoral theory
Oslo-ridderen – The Norwegian Knight 
Med Magnus Lagabøtes nye lovgivning i 1277, ble europeiske betegnelser tatt i bruk for å rangere kongens menn. Tittelen ridder ble gitt til dem som tidligere hadde vært såkalte skutilsveiner i kongens hird. Det var en ærefull tittel som opprinnelig ble brukt om den som varter opp ved kongens bord. En riddari var en kriger til hest. Den høviske ridderen hadde viktige ansvarsområder når kongen skulle velge folk til andre betydningsfulle stillinger. Tittelen baron ble samtidig gitt til tidligere lendmenn. De var regnet som kongens aller nærmeste og trofaste menn.
Riddere gjorde krigstjeneste eller annen tjeneste for en overordnet, enten det nå var en fyrste eller konge, ja sågar Kristus og Gud. Kirken sendte ut riddere på korstog til Jerusalem. De aller fleste korsfarerne kom fra kontinentet lenger sør, men også skandinaviske riddere reiste i korstog. Selv om antallet riddere i Norge ikke var høyt, brakte den europeiske ridderkulturen med seg høviske idealer, trender og kunnskap.
Egne riddersagaer kombinerte formidling av kunnskap med spennende fortellinger. Ridderen måtte kjempe seg gjennom uovervinnelige farer og utallige utfordringer. De måtte lære seg alskens verdifull kunnskap om historie, verden, språk og kultur. Og fremfor alt, ikke minst høvisk fremferd. Og som ordet selv forteller, måtte de ha spesielt gode rideferdigheter slik at de kunne føre krig til hest. I dag er kanskje den mest kjente middelalderlitteraturen sagaene om de norske kongene. Men i middelalderen var bøker med fantastiske fortellinger om modige riddere mer utbredt enn disse.
The knight in Norway
Along with Magnus the Lawmender’s new legislation on his Hird in 1277, certain classes of the king’s closest associates were given European terms. The title of knight (Norwegian: ridder) was given to those who previously had been called skutilsveiner. This was an honourable title originally used for those who served at the king’s table. A riddari was a warrior on horseback. Knights had important responsibilities when the king was to select people to fill other important positions. At this same time, the title of baron was given to those who previously had been called lendmenn. These were considered the king’s closest and most faithful men.
Knights served in the military or did other services for their superiors, whether princes or kings – yes, even Christ and God. The church sent knights on crusades to Jerusalem. Most crusaders came from continental Europe, but Scandinavian knights also participated. One of them was the Norwegian king, Sigurd the Crusader. Even though the number of knights in Norway was low, the European chivalric culture brought courtly ideals, trends, and new knowledge to the country.
Chivalric romances conveyed knowledge at the same time as telling exciting stories. The knight had to face insurmountable dangers and overcome innumerable challenges. He had to learn all kinds of valuable knowledge about history, the world, languages, and cultures. Above all, he had to behave in a courtly manner. And as the Norwegian term ridder implies, he needed to ride a horse well in order to wage war on horseback. Today, the most well-known works of medieval literature are perhaps the sagas of the Norwegian kings. But in the Middle Ages, these were less widespread than books with adventurous stories about valiant knights.
Ny arkitektur i byen – New architecture in town
Store steinkirker utgjorde en ny del av landskapet i middelalderen. Romerske basilikaer var modellen for de eldste kristne kirkene, og nye former utviklet seg fra disse. Søyler og pilarer ble avsluttet med dekorerte kapiteler. Store steinkonstruksjoner ble oppført i Norge som svar på kirkens behov for større samlingsarenaer. De gotiske krysshvelvene var en nyvinning som hevet takhøyden og tilførte klang og nye lydopplevelser i kirkerommet. Med arkitekturen fulgte også inspirasjon til nye dekorelementer og ornamentikk.
Enhver by måtte ha en katedral som var biskopens sete. I Oslo ble Hallvardskatedralen bygget i første halvdel av 1100-tallet etter initiativ fra kong Sigurd Jorsalfare. På den tiden var Kol Torkelson fra Island biskop i Oslo, og det var han som hadde sitt tilholdssted her. Katedralen ble bygget som en romansk treskipet basilika. To rekker med store pilarer (søyler) bærer et forhøyet midtparti. Katedralen hadde et tverrskip mellom kor og skip. Veggene var tykke.
Hallvardskatedralen ble utvidet på 1200-tallet med nye takhvelv. Sluttsteinen i utstillingen er utformet i rik planteornamentikk. Den bandt sammen en kryssbue i et av korets hvelv. Fire åpninger i steinen viser hvordan buearmene har vært festet til sluttpunktet i buen.
I dag ligger Hallvardskatedralens ruiner i krysset mellom Oslo gate og Bispegata i gamlebyen i Oslo. I Kulturhistorisk museums samlinger finnes det en hel del bygningselementer, steiner og dekor fra kirken som er funnet i forbindelse med arkeologiske utgravninger. En dekorstein er nå murt inn på hjørnet til høyre for inngangen til Oslo domkirke på Stortorvet – en arv fra middelalderens domkirke. Fra utvidelsen av koret finnes rester av en blindbuefrise som har dekorert kirken med portretter av kvinner og menn. En av dem ser du over introduksjonsteksten her i utstillingen.
New architecture in town
Large stone churches became a new part of the landscape in the Middle Ages. Roman basilicas provided the model for the oldest Christian churches, but architectural designs continued to develop and advance. Columns and pillars were topped with decorative capitals. Large stone constructions were erected in Norway in response to the Church’s need to accommodate more and more people. Gothic cross vaults were an innovation that raised the ceiling height and changed the sound experience in the church. With this architecture there also came inspiration for new decorative elements and ornamentation.
The most important cities had to have a cathedral, which was where the bishop’s cathedra (‘seat’) was located. In Oslo, St Halvard’s Cathedral was built in the early 1100s on the initiative of King Sigurd Jorsalfare, or Sigurd the Crusader. The bishop of Oslo at that time was Kol Torkelson from Iceland, and he officiated at St Halvard’s Cathedral. It was built as a Romanesque three-nave basilica, with two rows of large pillars supporting the elevated central nave. It had thick walls and a transept between the choir and the nave.
St Hallvard’s Cathedral was expanded in the 1200s with a new vaulted ceiling. The keystone in the exhibition displays rich vegetal ornamentation. It was used in one of the choir vaults, to lock the stone ribs in place. Four openings in the stone reveal how the vault ribs were fastened to the keystone.
Today, the ruins of St Hallvard’s Cathedral lie at the intersection between the streets Oslo gate and Bispegata in Oslo’s Old Town neighbourhood. Quite a number of elements from the building, for instance stones and décor found in connection with archaeological excavations, are in the collections of Museum of Cultural History. One figuratively stone is now embedded on the corner to the right of the entrance to the current Oslo Cathedral, now situated at the market square Stortorvet. From the extended choir, there are remains of a blind arcade that decorated the church with portraits of women and men. You can see one of them here in the exhibition, above the introductory text.
Smaragder, rubin og azuritt – Emeralds, ruby, and azurite 
I denne ringen er verdifulle smykkesteiner kombinert med en billigere kobberlegering. Ringen ble funnet da det skulle graves grøfter ved Loelvas nedre løp (også kalt Alna) i Gamlebyen i Oslo. Ringens hode er formet som en blomst med fire blader av blå azuritt og grønne smaragder. I blomstens midtpunkt sitter en rundslepet rubin. Steinene er satt inn i en ramme (kassefattet) og kantet med perleborder.
For mennesker i middelalderen hadde smykkesteinene spesielle egenskaper. Denne tradisjonen hadde røtter i antikken. Steinene kunne kurere både fysiske smerter og mentale lidelser, for skillet mellom det fysiske og det spirituelle var flytende. Steinens egenskaper kunne gjøre deg rik og mektig, men kunne også kurere en fæl hodepine.
I antikken og middelalderen ble det skrevet mange bøker om mineraler, såkalte lapidarier, som beskrev smykkesteinene og de ulike egenskapene deres. Kirken hadde sin egen lære om smykkesteinenes kraft. Fargene symboliserte kristne dyder, for eksempel grønn for håp og hvit for renhet.
Emeralds, ruby, and azurite
In this ring, valuable gemstones are combined with a cheaper copper alloy. The ring was found when workmen were digging ditches near the lower course of the river Loelva in Oslo’s Old Town neighbourhood. The ring’s head is shaped like a flower with four petals of blue azurite and green emeralds. The flower’s centre is a round polished ruby. The stones are set in a frame and edged with copper beads.
For people in the Middle Ages, gemstones had special properties. This tradition dates back to antiquity. Gems could cure both physical pain and mental ailments because the division between the physical and the spiritual world was fluid. The stones had qualities that could make you rich and powerful, but they could also cure a bad headache.
In Antiquity and in the Middle Ages, many books were written about minerals. These were called lapidaries, and they described the gemstones and their diverse qualities. The Catholic Church had its own teaching about the power of gemstones. The colours symbolized Christian virtues, for example, green for hope and white for purity.
Middelalderens draktmote – Medieval fashion
På 1000-tallet skiftet klesmoten. I flere hundre år hadde mange kvinner brukt «selekjole», hvor ovale spenner holdt skulderseler på plass. I stedet kom nå ulike typer nye drakter.
En av disse ser ut til å ha blitt særlig moderne i de norske byene på 1100- og 1200-tallet. Kjolen besto av et liv og et «skjørt» som begge var plissert og sammensydd i livet. Det er lagt ned mye arbeid i å sy ned hver eneste fold på vrangen. Stoffet er laget av en spesiell ull fra sauer med todelt fell, der lange og kraftige overhår (dekkhår) ligger som en “regnfrakk” på toppen av den myke underullen. Ull med mye dekkhår er plukket ut og spunnet til en sterk og glansfull tråd. Det gir et litt stivt uttrykk som passer godt med tidens gotiske mote.
Det er funnet hundrevis av rester etter disse karakteristiske plaggene i middelalderbyene våre. Spesielt mange er funnet i Bergen, men de ble også brukt i Oslo, Tønsberg, Trondheim (Nidaros) og Skien. Vi vet ikke egentlig om dette har vært en drakt bare for kvinner, eller om rike menn også har brukt dem. På denne tiden kunne både kvinner og menn av høy rang kle seg i lange kjortler.
Medieval fashion
Fashion changed during the 11th Century. For several centuries, traditional oval brooches had been used to secure the straps on women’s dresses. Now several new types of garments were introduced. One of these seems to have become particularly popular in Norwegian cities in the 1100s and 1200s. It had a bodice and a skirt, both of which were pleated, and the two parts were sewn together at the waist.
Much work was involved in sewing down each and every pleat on the inside. The cloth is made with wool from sheep that have two layers of wool; a long, robust overlayer lies like a raincoat over a soft underlayer. Strands of wool with lots of overlayer are spun into strong, glossy thread. This results in a somewhat ‘stiff’ expression that fits well with the Gothic fashion at the time.
Hundreds of fragments from these characteristic garments have been found in Norwegian towns. Most are found in Bergen, but the garments were also used in Oslo, Tønsberg, Trondheim (Nidaros), and Skien. We do not actually know whether these were worn only by women, or if rich men also wore them. At the time, both women and men of high rank could wear long garments.
Et skjold til nærkamp – A shield for hand-to-hand combat 
Små runde skjold av denne typen kalles vanligvis en buklare. De var populære i Europa mellom år 1100 og 1500, og de ble brukt sammen med et sverd når man kjempet til fots.
Siden de er så mye mindre enn eldre runde skjold, krevde de en aktiv og dynamisk kampstil. Buklaren var for liten til å «gjemme» seg bak, men kunne beskytte hånden som holder sverdet. For å få inn et godt slag i kampens hete, var sverdhånden nær motstanderen. Dermed var den utsatt for mothugg fra fienden, og det var her buklaren kom inn. En slik kampstil finner vi eksempler på i fektebøker fra middelalderen, slik som den tyske Walpurgis Fechtbuch fra 1320-tallet (MS 1.33).
Liten størrelse og lav vekt gjorde buklaren lett å ha med seg. De hadde ofte en rem til å henge skjoldet over et sverd som ble båret ved hoften. Dette bidro til å gjøre buklaren populær. I høymiddelalderen kan det virke som om fekting med tresverd og buklare nærmest var en folkesport på linje med fotball i dag.
Buklaren er best egnet til dueller eller kamp mot få motstandere og var i hovedsak et sivilt våpen. I en større kamp, hvor prosjektiler som piler, spyd og steiner kom flyvende, kom en liten buklare til kort. I Hirdskråen, som er kongens lover for sin livgarde fra 1277, heter det derfor at en buklare er brukbar under vakttjeneste i fredstid.
De fleste bevarte buklarer er laget av tre med forseggjorte metallbeslag. For å holde vekten lav er disse overraskende tynne, men gjør likevel skjoldet mye sterkere. Det finnes også eksempler på buklare som er laget i helmetall eller tykt, forsterket lær.
A shield for hand-to-hand combat
This type of small round shield is called a buckler. The word stems from the Old Norse buklari. It was popular in Europe between 1100 and 1500 and was used on foot, in combination with a sword. Since a buckler is so much smaller than earlier round shields, it requires an active and dynamic style of fighting. It is too small to “hide” behind but is used primarily to protect the sword hand. When trying to fight effectively in the heat of battle, your sword hand is closest to your opponent and therefore vulnerable to being cut. This is where the buckler comes in. We find examples of this style of fighting in medieval fencing manuals, for instance the German Walpurgis Fechtbuch from the 1320s (MS 1.33).
The buckler’s small size and light weight made it easy to carry. It was often equipped with a strap so it could be hung over the hilt of the sword carried at the hip. Such aspects contributed to the buckler’s popularity. In the high Middle Ages, it also seems like fencing with wooden swords and bucklers was a popular sport, like football is today.
The buckler was mainly a civilian weapon because it was best suited to duals or fighting against only a few opponents. In larger battles where projectiles such as arrows, spears, and stones flew about, a small buckler was totally inadequate. This is emphasized in Hirdskråen (laws from 1277 for the king’s most trusted soldiers), which says that a buckler is acceptable during guard duty in peacetime.
Most preserved bucklers are made of wood with ornate metal fittings. These are surprisingly thin in order to keep the weight down, but the lightness makes them all the more useful. There are also examples of bucklers made only of metal, or of thick reinforced leather.
Varehandelen vokser – Growth in commodity trade
Handelen var i rivende utvikling fra 1200 til 1500-tallet. Den tyske Hansaen, en felles handelsorganisasjon med utspring i tyske byer, ble stadig mer dominerende. En fastere og mer regulert handel med utlandet førte til et større og bedre utvalg av importvarer i Norge. Mens fjernhandelen tidligere var dominert av luksusvarer for de rikeste, ble det nå mulig for en større del av befolkningen å få kjøpt varer som rug, vin, krydder og tekstiler fra utlandet.
Bergen ble et hovedsete for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. I 1366 fikk byen status som et hanseatisk «kontor». Med dette ble byen regnet som et av de viktigste utenlandske handelssentra for Hanseatene. Oslo ble en av de mange mindre handelsstasjonene for den Hanseatiske liga.
Sammen med Island, var Flandern og England viktige produsenter av ulltekstiler for det norske markedet. Tekstilene ble skilt fra hverandre og navngitt etter produksjonssted. Det var ikke bare forskjeller i kvalitet, men også i typer, lengder og viddene på stoffene.
For å skille mellom de ulike «brands» ble det lagt inn spesielle kjennemerker i kanten (jaren) av stoffet, for eksempel en farget tråd. I tillegg til dette hadde mange byer en egen kvalitetskontroll og «stemplet» de godkjente stoffene med et spesielt blysegl eller vareplombe, som disse du ser her på bildet og i utstillingen.
Growth in commodity trade
Trade developed rapidly from the 1200s to the 1500s. The Hanseatic League, an organization of merchants originating from German cities, gained increasing dominance. Faster and more regulated trade with other countries led to a larger and better selection of imported goods in Norway. While long-distance trade had previously been dominated by luxury goods for the richest in society, it was now possible for more of the population to buy goods such as rye, wine, spices, and textiles from abroad.
Bergen was a main centre for Hanseatic activities in Norway. In 1366 the city gained status as a Hanseatic ‘office’. Bergen was thus considered one of the most important foreign trade centres for the German merchants. Oslo became one of many smaller trading stations for the league.
Together with Iceland, Flanders and England were important producers of wool textiles for the Norwegian market. The textiles were distinguished from each other and labelled according to their place of manufacture. There were not only differences in quality, but also in type, length, and width.
To distinguish between the different ‘brands’, the weavers added recognizable marks to the edges of fabrics, for example, a coloured thread. In addition, many cities had their own quality control system and stamped the approved textiles with a special lead seal, like the ones you see in the exhibition and here on the illustration.
Muntlig kultur i en skriftkultur – Oral culture within a written culture
En dyptgripende endring i middelalderens Skandinavia var økende bruk av skrift. Skriften førte med seg nye måter å samle og formidle dokumentasjon og kunnskap på, både på latin og folkespråk. En rik muntlig kultur levde samtidig videre i høytidelige så vel som hverdagslige sammenhenger – som prekener i kirken, taler på tinget, vitser og sang i ølhuset og på markedet.
Skalder, saga- og historiefortellere var viktige formidlere av den litterære muntlige kulturen selv når flere tekster etter hvert fikk en skriftlig form. Samtidig ble lovtekster, kvad, sagaer og historier, som tidligere hadde blitt overlevert muntlig, skrevet ned. Nye tekster ble oversatt og tilpasset nordisk setting. Et godt eksempel er ridderfortellingen om Tristan og Isolde, som trolig oppstod i Bretagne. I 1225 oversatte munken Robert i Bergen fortellingen til norrønt. Tristrams saga ok Ísöndar, som den da ble hetende, handler om både forbudt kjærlighet, trylledrikk og mystiske hendelser.
Et spesielt oppblomstringssted for den rikholdige norrøne litteraturen var Island, men vi finner samme skikker i Norge og andre skandinaviske land. Kvad og fortellinger ble framført muntlig. Dronning Eufemia i Oslo fikk oversatt franske og tyske sagn til svenske vers som skulle fremføres ved festlige anledninger ved hoffet. Diktningens poetiske språk og bilder fanget lyttere gjennom rytme og klang. Gjennom opplesing nådde skriftlig litteratur flere. Mange andre deltok i muntlige skikker ved å kvede, fortelle og framføre, både hjemme og ute. Der folk samlet seg, ble det delt nyheter og myter, vitser og fortellinger om egen slekt og andre. Sammen tok de også vare på minnet til sine avdøde.
Oral culture within a written culture
A profound change in medieval Scandinavia was the increasing use of writing. Writing brought along new ways of gathering and sharing documentation and knowledge in both Latin and local languages. At the same time, a rich oral culture lived on in solemn as well as mundane contexts – as sermons in churches, speeches at governing assemblies, and through joking and singing in the alehouses and local markets.
Skalds (poets), saga- and storytellers were important conveyors of literary oral culture, even after more and more laws, poems, sagas, and stories – that had previously been transmitted orally – were written down. New texts were translated and adapted to the Nordic setting. A good example is the chivalric romance about Tristan and Isolde, which probably originated in Brittany.
In 1225 the monk Robert in Bergen translated the story into Old Norse. Tristrams saga ok Ísöndar, as it has become known as, is about forbidden love, magic potions, and mysterious events.
One place where Old Norse literature flourished was Iceland, but we find the same literary customs in Norway and other Scandinavian countries. Poems and stories were performed orally. Queen Eufemia in Oslo commissioned the translation of French and German romances into Swedish verse, so they could be performed on festive occasions at the court. Poetic language and imagery captured listeners’ attention through rhythm and sounds. Reading aloud enabled more people to experience the written literature. Many others participated in oral practices by singing, telling stories, and performing both at home and in public. Where people gathered, they shared news and myths, jokes and stories about their own families and others. Together, they also preserved the memory of deceased relatives.
Himmeldronningen – The Queen of Heaven
Den viktigste av alle helgener i hele den katolske kirke var Maria. Hun var Guds mor. Et vita, eller en fortelling om hennes liv og virke, ble skrevet på norrønt på 1200-tallet. Denne ble kjent blant mange på 1300-tallet. Sagaen om Maria er et selvstendig norrønt verk som igjen er basert på flere kilder som ikke kom med i Bibelen. Det gjelder blant annet Jakobs protevangelium og Pseudo-Matheus’ evangelium, som i dag omtales som apokryfe skrifter.
Sagaen om Maria forteller om hvordan Maria var utvalgt helt siden hennes unnfangelse til å bli Guds mor. Hennes første under gjorde hun som treåring, da hun løp opp alle 15 trappetrinn til det hellige tempelet i Jerusalem uten hjelp fra foreldrene. Kristendommens største mysterium er at Maria ga liv til Gud i menneskeform. Bilder av Maria og Jesus lar den troende oppleve dette store underet.
Mariaskulpturen har Kristus på sitt venstre fang. Kristusfiguren har mistet sitt hode, men kroppen er godt bevart. Han holder en bok i sin venstre hånd. Maria er kronet og hun troner på en trone, hviler sin venstre fot på en liten krakk og spor av et septer finnes i hennes høyre hånd. Krone, trone og septer er symbolske gjenstander som har definert herskere og herskerinner i flere tusen år. Når Maria er kronet, holder et septer og sitter på en trone, fremstår hun som en herskerinne. Og Marias riket er himmelriket.
The Queen of Heaven
Mary is the most important of all saints in the Catholic Church. She is the mother of God. A vita – a story about her life and work – was written in Old Norse in the 1200s and became well-known in the 1300s. While The Saga of Mary is an independent Old Norse work, it is based on several sources, for instance the Gospel of James and the Gospel of Pseudo-Matthew. These were never incorporated in the Bible and are today referred to as apocryphal texts.
The Saga of Mary recounts how, ever since Mary’s own conception, she was chosen to be the Mother of God. She performed her first miracle at three years of age, when she ran up all 15 steps to the holy temple in Jerusalem without her parents’ help. Christianity’s greatest mystery is that Mary gave life to God in human form. Images of Mary and Jesus let believers experience this great miracle.
The sculpture of Mary shows Christ sitting on his mother’s left knee. The Christ figure has lost its head, but the body is well preserved. He holds a book in his left hand. Mary is crowned, sits on a throne, and rests her left foot on a footstool. Traces of a sceptre are on her left hand. Crowns, thrones, and sceptres are symbolic objects that have been attributes of rulers for several thousand years. When Mary is shown wearing a crown, holding a sceptre, and sitting on a throne, she appears as a ruler. Her kingdom is the Kingdom of Heaven.
Hvordan ble Tingelstad-frontalet laget? How was the Tingelstad frontal made?
Og hvordan så det ut da det var nytt? Dette malte furupanelet er kalt et frontale på grunn av dets plassering på fremsiden av alteret. Originalen kommer fra den St. Petri, Tingelstad gamle kirke på Hadeland. Maleriet er datert til perioden mellom 1275–1300, og er blant Nord-Europas tidlige eksempler på oljemaleri. Originalen bærer i dag preg av sine mer enn 700 år, da forgyllingen og fargene har endret seg, og bakgrunnen som i sin tid reflekterte lyset har mørknet. En rekonstruert kopi viser hvordan det sannsynligvis så ut da maleriet var helt nytt. Kopien er basert på vitenskapelige undersøkelser av det originale maleriets materialer og maleteknikk.
Panelet er satt sammen av horisontale furubord. Før panelet ble forgylt og malt ble alle feil og ujevnheter i treverkets overflate jevnet ut med en grundering laget av kritt i et vannbasert lim. Limet er et vannløselig lim, sannsynligvis kalve- eller hareskinnslim. Først ble et tynt varmt lag med lim påført. Limet trakk inn i treverket, bandt støv og fikk trefibrene til å reise seg litt, slik at grunderingen fikk godt feste. Lerretsoverklebinger ble også festet i dette limet for å dekke over sprekker og ujevnheter i treoverflaten. Så ble krittgrunderingen lagt på i flere strøk. Når den var tørr, ble alle ujevnheter slipt bort. En islandsk tekst fra 1400-tallet – Líkneskjusmið – anbefaler haiskinn til dette. Denne fisken har nemlig tenner over hele kroppen og fungerer derfor godt som naturlig sandpapir!
Scenene og deres arkitektoniske rammer ble deretter plassert ved å markere deres omriss ned i grunderingen med en spiss gjenstand. Andre detaljer som draperifolder ble også indikert på denne måten. Deretter ble bladsølv lagt på rammen og bakgrunnene til de malte scenene. Sølvet er banket så tynt at det ikke kan løftes uten at det smuldrer mellom fingrene. Det ble festet med lim og polert opp til høyglans som et speil. Líkneskjusmið anbefaler en ulvetann eller en stor hundetann til dette. Moderne forgyllere bruker agatsten. Sølv ble til gull ved å dekke det med en gul transparent lasur. På denne måten skinte sølvet som gull når det var nylagt, en kvalitet som nå er tapt i originalen som har mørknet. Det var selve det himmelske lys som maleriet demonstrerte.
For å sikre en jevn glans i de malte partiene, ble krittgrunderingen isolert med en tempera, som eggehvite, for å hindre bindemiddelet å synke inn. Deler av de malte scenene ble først undermalt med blyhvitt, mens andre transparente farger ligger på det gyldenlaserte sølvet.
En maling består av pigmenter i et bindemiddel. Pigmentene ble revet, dvs. knust ned til små partikler og blandet med et bindemiddel, som her hovedsakelig er linolje. Siden pigmentene oppfører seg forskjellig i bindemiddelet, ble hver farge håndlaget i verkstedet. Pigmentene er hentet fra naturen, og de fleste er importert fra steder langt utenfor Norges grenser. Det er nemlig få materialer i naturen som kan knuses ned til små partikler uten å miste fargen. Blå azuritt, gult auripigment og rød sinober er mineraler, mens rå sienna er et brungult jordpigment med naturlig høyt innhold av jern. Andre er korrosjonsprodukter fra metaller, som kobberirr som gir en intens dyp grønn i olje, og blyhvitt som er korrosjon fra bly. Når blyhvitt varmes opp går det over til blyrødt. Det er også pigmenter som er hentet fra dyreriket. Kilden til den klare røde fargen på Marias kappe er utvunnet fra sekretet til insektet Kerria Lacca som lever i Asia. Fra planteriket er det benyttet trekullsort, som er knust trekull. Alle former og draperifolder ble konturert med sort.
Det ferdige resultatet var et fargesterkt maleri dominert av røde, grønne og blå farger mot skinnende gyllne bakgrunner rammet inn av en gylden ramme med malte imiterte edle stener. Slik ble en opphøyet himmelsk fortelling formidlet til den troende i middelalderen.
Det ferdige resultatet var et fargesterkt maleri dominert av røde, grønne og blå farger og de skinnende gyllne bakgrunner rammet inn av en gylden ramme med malte imiterte edle stener. Slik ble en opphøyet himmelsk fortelling formidlet til den troende i middelalderen.
En rekonstruert kopi av frontalen ble laget på oppdrag frå Gran kirkelige fellesråd i 2011–12. Maleriet ble utført av malerikonservatorane Katrine Scharffenberg og Anne Milnes, som også var prosjektledere. Grundering og forsølving ble utført av forgyller Sarah B. Eggen. Båtbygger Lars Stålegård fra Kulturhåndverkerne snekret panelet. Kulturhistorisk museum ved malerikonservatorene Eivind Bratlie og Kaja Kollandsrud bidro med kunnskap om middelalderens maleteknikker til arbeidet, basert på professor Unn Plathers vitenskapelige analyser. Rekonstruksjonen står nå foran alteret i St. Petri der originalen opprinnelig var plassert.
How was the Tingelstad frontal made?
And what did it look like when it was new? This painted pine panel is called an altar frontal because it was placed in front of an altar. The original comes from St. Petri Church, the old Tingelstad Church in Hadeland, an hour drive north of Oslo. Dated to 1275–1300, this painting is an early example of oil painting in Northern Europe. The original frontal shows the mark of more than 700 years, for the gilding and colours have changed and darkened. A reconstructed copy, however, shows how it probably looked when it was new. The copy is based on scientific investigations of the original’s materials and painting techniques.
The panel consists of horizontal pine boards. Before gilding and painting, the wood was covered with a ground to even out the irregularities in the surface. The ground is made of chalk bound in an aqueous glue, probable made from animal skin such as calf or rabbit. The first step was to saturate the wood with a stroke of hot glue. The glue sank into the wood, isolated it from dust, and made the wood fibres rise a bit so the chalk ground would adhere better to the wood. Canvas was then laid in the wet glue to cover the cracks and unevenness in the surface. After this, several layers of chalk ground were added. When all this was dry, any unevenness was sanded away. An Icelandic text from the 1400s – Líkneskjusmið – recommends shark skin for sanding. This fish has teeth all over its body and therefore works as natural sandpaper!
The motifs and their architectural frames were then drawn by marking their outline against the background and indicating the drapery folds and other details by incising them into the chalk ground with a sharp object. Then silver leaf was applied to the main frame and the background for each painted scene. The silver is pounded so thin that it cannot be lifted without crubling between your fingers. It was affixed to the surface with thinned glue and burnished to shine like a mirror. For this process, Líkneskjusmið recommends a wolf or large dog’s tooth. Modern gilders use agates. The silver was made golden by being covered with a transparent yellow glaze. The silver therefore shone like gold when the painting was new, a quality lost in the original that has darkened. It was the heavenly light itself that the painting demonstrated.
To give the painted passages an even shine, preventing the binder to sink into the chalk ground, they were isolated with tempera – probably egg white. Some colours were underpainted with lead white, while other translucent colours were applied onto the glazed silver leaf.
A paint consists of pigments in a binding medium. The pigments were ground into fine particles and mixed with the binder, in this case mainly linseed oil. Since the pigments behave differently in the binder, each colour was tailored individually in the workshop. The pigments were obtained from nature, and most were imported from places way beyond the borders of Norway. These are materials that retain their colour when broken down to small particles. Blue azurite, yellow orpiment, and red cinnabar are minerals, while raw sienna is a brownish-yellow earth pigment with naturally high iron content. Other pigments are the products of corrosion, one example being copper green, which turn a deep green colour when combined with oil. Another is lead white, which comes from corroded lead. When lead white is heated, it becomes lead red. Other pigments come from the animal kingdom. The source for the clear red colour on the Virgin’s mantle is the Kerria Lacca insect, native to Asia. Plants were also used as pigments, one example being charcoal black. The contours of all the shapes and the drapery folds were delineated in black.
The final result was a bright painting dominated by red, green, and blue, towards a shining golden background framed by a golden frame with painted imitations of precious stones. An exalted heavenly story was thus conveyed to the believers in the Middle Ages.
A reconstructed copy of the frontal was commissioned by Gran Parish Council in 2011–12. Boat builder Lars Stålegård from Kulturhåndverkerne constructed the wooden panel. Gilder Sarah B. Eggen performed the silvering, and the painting was carried out by the conservators Katrine Scharffenberg and Anne Milnes, who headed the project. Additional knowledge about medieval painting techniques was supplied by the conservators at the Museum of Cultural History Eivind Bratlie and Kaja Kollandsrud, based on scientific analysis performed by Professor Unn Plahter. The reconstruction now stands in front of the altar in St. Petri Church, in the space once occupied by the original.
En skriftkultur med runer – A literate culture with runes
Runeskriftens opprinnelse går bortimot 2000 år tilbake i tid. Det eldste kjente runealfabetet, som vi kaller for eldre futhark, hadde tjuefire tegn. En forkortet variant, yngre futhark med seksten tegn, var i bruk i vikingtiden. I Skandinavia fortsatte folk å ytre seg ved hjelp av runerissing også etter at den latinske skriften og bokkulturen hadde nådd Norden på 1000-tallet. Runeskriften endret seg noe, og enkelte tegn fikk annerledes ytre form. Ved hjelp av flere nye runer ble det mulig å gjengi ulike språklyder i skrift. Runeskikken holdt seg levende inn i seinmiddelalderen, i noen områder enda lengre.
Runeinnskriftene fra middelalderen formidler menneskers daglige liv, med en salig blanding av det lettvinte og høytidelige. Vi finner navn på ekte mennesker som Gyrid, Nikolas, Åsa og Asbjørn. Vi får oppleve runeristernes stemmer, også i samtale med andre mennesker. Innskriften på dyrebeinet fra Oslo er et godt eksempel på det. Innskriftene vitner om oppfinnsom og kreativ bruk av ting og materialer. Spinnehjulet av tre formidler et utsagn om kjærlighet – innskriften løper langs hjulets kant og avslutter på den ene dekorerte bredsiden. En av trepinnene har fått et utskåret hode, mens runene er ordnet på den lille figurens rygg. En annen pinne viser gjenbruk; i tillegg til tydelige beskjeder på pinnens fire sider finnes det svake spor etter tidligere tegn. De to glatte dyrebeinene ble kanskje tatt i bruk i forbindelse med et måltid når noen tørstet etter å dele vittigheter.
Språket i de norske innskriftene er norrønt (gammelnorsk). Språket har endret seg en del siden den gang, men vi kjenner igjen ord som ek («jeg»), mik («meg») og rúnar («runer»). Noen innskrifter er skrevet på latin med runer. De gjengir bønner og påkallelser eller korte vers som man hadde lært utenat.
A literate culture with runes
The origin of runic writing dates back about 2,000 years. The oldest known runic alphabet, the Elder Futhark, had 24 characters. A shortened variant, the Younger Futhark, had 16 characters and was used during the Viking Age. In Scandinavia, people continued expressing themselves with runes even after the Latin alphabet and book culture reached the Nordic region in the 1000s. The runic script changed somewhat over time, and some symbols acquired a different form. With several new runes, it became possible to reproduce a wider range of speech sounds in writing. The custom of writing in runes was kept alive into the late Middle Ages, in some areas even longer.
Medieval runic inscriptions tell us about people’s everyday lives with a mixture of the simple and the solemn. They include names of real people such as Gyrid, Nikolas, Åse, and Asbjørn. We can experience the rune carvers’ voices in conversation with others. The inscription on the animal bone from Oslo is a good example of this. The inscriptions bear witness of an inventive and creative use of things and materials. The wooden spinning wheel conveys a statement about love – the inscription runs along the wheel’s edge and ends on the wider decorated side. One wooden stick has a carved head, while the runes are aligned on the little figure’s back. Another stick shows reuse; in addition to the clear messages on its four sides, there are weak traces of earlier writing. The two smooth animal bones could have been used in connection with a meal, when also carved for entertainment.
The language of the inscriptions is norrønt (Old Norse). Norwegian has changed a great deal since that time, but we recognize words such as ek (as in “I”), mik (“me”), and rúnar (“runes”). Some inscriptions are written in Latin with runes. They contain prayers, invocations, or short verses someone has memorized.
Ridderlig oppførsel og ridderfortellinger – Chivalric behaviour and sagas
Ridderidealene som var del av både korstogene og hoffkulturen på kontinentet, fikk feste i Norden. Et ridderlig ideal innebar å ofre seg selv til å tjene noe større, en konge, en dronning, en Gud. En ridder skulle opptre høvisk. Det vil si høflig og dannet. Utdannelse i boklig og praktisk kunnskap måtte til. Språk, historie og naturkunnskap, jakt, svømming og fysiske idretter var viktige. Høviske idealer ble farget av hoffkulturens sans for fine ting. En høvisk fremferd handlet også om å kle seg i fine klær, smykker og å være vel utstyrt.
Motiver i malerier, manuskripter, treutskjæringer og gjenstander i metaller viser hvordan ridderidealene kom til uttrykk. Ridderlitteraturen var en kilde til å lære om høviske verdier og kristen moral. Fortellinger ble oversatt fra fransk, tysk og gammel-engelsk til norrønt fra 1220-tallet og fremover, og etter hvert ble det skrevet selvstendige norrøne riddersagaer om europeiske helter på eventyr.
Riddersagaene handlet ofte om en kongssønn som reiste ut på eventyr til hest gjennom skog og sletteland. Sagaen om Viktor og Blávus er en slik riddersaga. Kongssønnen Viktor fra Frankrike blir beskrevet som stor og sterk, vakker og ven, trent for dueller og turneringer, i skyting og svømming og andre ridderlige idretter. Han må passere store og små utfordringer på sin oppdagelsesreise ut i verden. Tidlig i fortellingen møter han kongssønnen Blávus fra Bláland. Sammen reiser de rundt i verden og tester heltemot og høvisk atferd.
Chivalric behaviour and sagas
The chivalric ideals of the crusades and continental European court culture, spread to the Nordic region. One such ideal was to dedicate yourself to serving someone greater than yourself – a king, a queen, and God. A knight was supposed to behave in a courtly manner, that is, to be polite and well-educated. This required both a literary and a practical education. Languages, history, knowledge of nature, swimming, and sports were important. Chivalric ideals were marked by courtly culture’s love of fine things. Such behaviour also involved wearing fine clothes and jewellery and being well equipped.
Paintings, manuscript illuminations, woodcarvings, and motifs on metal objects show how the ideals came to expression. Chivalric literature was a source for learning courtly ideals and Christian morals. From the 1220s onwards, stories were translated from French, German, and Old English to Old Norse, and in time, independently written chivalric sagas about European heroes and their adventures were composed in Old Norse.
Chivalric sagas often feature a king’s son who travels by horse through forests and flat country and has adventures. One example is the saga of Viktor and Blávus. Viktor is from France and is described as tall and strong, handsome and friendly, fit for duelling and tournaments, shooting, swimming, and other sports befitting a knight. He must overcome large and small challenges on his journey of discovery out into the world. Early in the story, Viktor meets Prince Blávus from Bláland. Together they travel the world and test their heroic courage and gentility.
Peter og kirken – St Peter and the Church
Apostelen Peter var den første paven i den katolske kirken. I Matteus evangelium sier Jesus: «Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (kapittel 16, vers 18–19). I billedspråket blir Peter fremstilt med nøkler som sitt attributt eller kjennetegn. De viser til Peters rolle som døråpner til himmelriket. I maleriet fra Fåberg kirke ser vi dette tydelig. I sin venstre hånd har Peter livets bok. Døren er fra et skap som huset en Mariaskulptur på størrelse med Maria fra Fresvik som kan sees i utstillingen. Skapet ble åpnet på dager som feiret Maria. På innsiden av dørene så man relieffer med scener fra Marias liv mot en bakgrunn av glitrende imitasjonsgull med et innrisset bladmotiv.
I Magnus Lagabøtes landslov står det at Gud har «skikket to av sine tjenere til å være hans synlige ombudsmenn for denne hellige tro og hans hellige lovbud, til vern og rettferdighet for gode mennesker, og til straff og renselse for vonde. Disse to er kongen og biskopen. Kongen har verdslig makt fra Gud til verdslige saker, og biskopen åndelig makt til åndelige saker. Hver av dem skylder å styrke den andres makt i rette og lovlige saker, og vedkjenne seg at de har makt og herredømme fra Gud og ikke fra seg selv, fordi de er Guds ombudsmenn …» (Kristendomsbolken, oversatt av Jo Rune Ugulen Kristiansen, Nasjonalbiblioteket, 2024). Gud var den øverste lederen, dernest Jesus Kristus hans sønn – som regjerte i himmelriket sammen med sin mor Maria. Helgenene rangerte under dem. Hvordan man lever på jorden påvirker livet etter døden i det himmelske riket. Kirken var veien til et liv etter døden.
Kirkens hierarkiske system gikk på tvers av landegrenser. Paven var den øverste lederen, erkebiskopene under ham, og biskopene under erkebiskopene. Da Håkon den gode (920–960) gjorde sine forsøk på å kristne landet, brakte han med seg biskop Sigfrid fra England som norsk biskop, norwegensis episcopus. I 1152–53 ble erkebispesetet i Nidaros opprettet. Fra da ble kirkens organisasjon utviklet til en selvstendig institusjon i Norge som opererte i direkte kontakt med paven i Roma. Nå ble også sognekirkesystemet etablert og kravet om å betale tienden innført – en kirkeskatt på størrelse med en tiendedel av gårdens avling. Før erkebispesetet i Nidaros ble opprettet, lå den norske kirken under erkebispesetet i Lund.
St Peter and the Church
The apostle Peter was the Catholic Church’s first pope. In the Gospel of Matthew, Jesus says: “And I tell you that you are Peter, and on this rock I will build my church, and the gates of hell shall not prevail against it. I will give you the keys of the Kingdom of Heaven, and whatever you bind on earth shall be bound in Heaven, and whatever you loose on earth shall be loosed in heaven” (chapter 16, verses 18–19).
In visual images, Peter is depicted with keys as his attribute. They signify his role as the door-opener to the Kingdom of Heaven. We see this clearly in the painting from Fåberg Church. Peter holds in his left hand The Book of Life. This painting is on the door of a cupboard that housed a sculpture of Mary, and it is the same size as the Mary from Fresvik, which you can see in the exhibition. The cupboard was opened on days when St Mary was celebrated. At these times, one also saw the inside of the doors, which contained scenes from Mary’s life seen against a glittering background of imitation gold with an incised vegetal motif.
King Magnus the Lawmender’s Laws of the land states that God “has appointed two of his servants to be his visible representatives for this holy faith and his holy laws, for the protection and justice of those who are good, but the punishment and purging of those who are evil. They are two: one is the king and the bishop is the other. From God, the king receives secular authority for secular matters, but the bishop spiritual authority for spiritual matters. And each of them must support the other’s authority in just and lawful matters…” (Christianity section, translated by Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, National Library of Norway, 2023). God the Father is the supreme ruler; thereafter Jesus Christ his son – who reigns in the Kingdom of Heaven together with his mother Mary. The saints rank third. How one lives on earth affects life after death in the heavenly realm. The church is the path to life after death.
The church’s hierarchical system cuts across national borders. The pope is the foremost leader, after him the archbishops, then the bishops. When Haakon the Good (920–960) started implementing Christianity in Norway, he brought over Bishop Sigfrid from England as Norwegian bishop, norwegensis episcopus. In 1152–53 Nidaros (Trondheim) became the seat of an archbishop. This marked the start of the Catholic Church’s development into an independent institution in Norway, operating in direct contact with the pope in Rome. The parish system was then established and tithing – a church tax – was introduced. Before the archbishop’s seat was established in Nidaros, the Norwegian church was under the jurisdiction of the archbishop in Lund, in today's Sweden.
Runer holder rede på tiden – Runes keep track of time
Denne klokken kommer fra en tidligere kirke i Oslo eller klosteret på Hovedøya. Senere ble den brukt i Akershus slottskirke. I likhet med flere andre kirkeklokker fra middelalderen, finner vi også en innskrift på denne. Rundt klokken løper det to støpte rekker med speilvendte runer som leses fra høyre til venstre. I støpeformen har runene vært vendt riktig vei.
fuþorkhniastblmyøæc + +
rkfuþoorkhfu
Den lengste runerekken har 19 tegn. Den inneholder runealfabetet på 16 tegn med tre tilleggstegn. Den korteste inneholder de sju første runene i middelalderens runealfabet: f, u, þ (th), o, r og k og h. Fem av disse, nemlig runene – f, u, o, r, k – er gjengitt to ganger.
Begge rekkene er her knyttet til datidens kalender. I en runekalender var de sju runene brukt som dagbokstaver og markerte blant annet søndagene i et år. Rekken med nitten tegn står for gyllentall (månesyklustall). Med runekalenderen kunne man blant annet regne ut når man skulle feire påske.
Også kolven som slår på kirkeklokken, har en runeinnskrift. Det står: a͡ndres : p + farmaðr +. Dette tydes som «Andres p…, Farmann» der «p» kan være en forkortelse for prest. Farmann betyr en reisende, gjerne en som driver med handel og sjøfart, men det var også et vanlig personnavn på 1300- og 1400-tallet.
Den nederste kirkeklokken har speilvendte, gotiske bokstaver rundt klokken som formidler begynnelsen på bønnen Ave Maria.
Lyden vi hører i rommet kommer fra Hvaler kirke. Den gamle kirkeklokken ble kanskje støpt i Nederland på 1200-tallet og var i bruk helt frem til 1980-tallet. Også på denne finner vi en støpt runeinnskrift i to bånd (øvre og nedre) som går rundt klokken. Der står det «Sankta Maria eier meg og hennes sønn Kristus og alle Guds helgener og alle hans apostler.»
Runes keep track of time
This bell is from an earlier church in Oslo or at the monastery on the island of Hovedøya in the Oslo Fjord. It was later used in Akershus Fortress Church. Just as with several other medieval church bells, this one has an inscription. It is cast into the metal in two rows and appears as a mirror image to be read from right to left. In the mould, the runes would have faced the correct direction.
fuþorkhniastblmyøæc + +
rkfuþoorkhfu
The longest row contains 19 runes. It consists of the 16-character runic alphabet plus three additional characters. The shorter row contains the first seven runes of the medieval runic alphabet: f, u, þ (th), o, r, k and h. Five of these – f, u, o, r, k – appear twice. Both rows relate to the runic calendar. The seven runes were used as symbols for keeping track of days, marking, among other things, the Sundays in a year. The row of 19 runes represents the “golden number” (the Moon cycle). Using the runic calendar, one could calculate when to celebrate Easter.
The clapper that was used to ring a church bell also has a runic inscription: a͡ndres : p + farmaðr +. This could be translated an “Andres p…, Farmann”, with “p” standing for “priest” and “Farmann” meaning “a traveller”, oftentimes a merchant and seafarer. But “Farmann” was also a common proper name in the 1300s and 1400s.
The lowest bell is cast with the beginning of the prayer "Ave Maria". The gothic lettering is similarly reversed, going around the bell from right to left.
The sound we hear in the room comes from Hvaler Church. The old church bell may have been cast in the Netherlands in the 1200s, and it was used until the 1980s. On this bell we again find a cast runic inscription in two rows (upper and lower). It reads thus: “St. Mary owns me, and her son Christ, and all God’s saints and all his apostles.”
«Følge ham skal jeg» – ‘I shall follow him’
Sverd er ikke bare våpen, men også et symbol på makt. Sverdet spiller en sentral rolle når nye menn skal tas opp i kongens hird. I Magnus Lagabøtes lov for hirden fra 1277, kan vi lese hvordan soldater gjøres til kongens helt spesielle medarbeidere.
«Kongen skal ha sverd på kneet sitt … Men den som skal gjøres til hirdmann, skal falle ned for kongen på begge knærne, på gulvet eller på pallen, og ta med den høyre hånda opp under håndtaket, men den venstre holder han ned for seg som det passer ham best. Deretter kysser han kongens hånd. Siden skal han reise seg opp og ta imot den boka kongen gir ham og sverge ed etter dette formularet: «Idet jeg legger hånd på denne hellige bok skyter jeg til Gud at jeg vil være min herre N, Norges konge, hull og tro, åpenlyst og lønnlig. Følge ham skal jeg innenlands og utenlands, og ikke skilles fra ham uten hans lov og løyve eller av tvingende omstendigheter.»»
Også folk som gjester kongen skal sverge troskap til kongen gjennom et slikt «sverdtak». Men hirdmennene får rettigheter som skiller dem fra alle andre undersåtter. De kalles også kongens «håndgagne menn». Det skyldes at de i en annen del av ritualet står på kne foran kongen med hendene sine samlet. Så legger kongen begge sine hender rundt hirdmannens hender. «Deretter kysser han kongen selv.»
Tekstene fra kapittel 26 i Hirdloven (Hirdskrá) er oversatt fra norrønt av Steinar Imsen i boken Hirdloven til Norges konge og hans håndgagne menn, utgitt av Riksarkivet (2000).
‘I shall follow him’
A sword is not just a weapon but also a symbol of power. The sword plays a key role when new men are added to the king’s hird, the king’s retinue of armed companions. In Magnus the Lawmender’s hird laws from 1277, we can read about how a soldier becomes a member of the hird.
“The king shall have the sword on his knee … but the one who is to be made a member of the hird shall fall down before the king on both knees, on the floor or on the platform, and touch up under the hilt with the right hand, but the left hand he holds down in front of himself, as it fits him best. Thereafter, he kisses the king’s hand. He shall then stand and receive the book the king gives him and swear an oath: "As I lay my hand on this holy book, I swear to God that I will, to my lord “N”, Norway’s king, be honest and faithful, open and profitable. Follow him I shall, in the country and abroad, and not leave him without his permission or on account of extenuating circumstances.”"
The king’s visitors are also instructed to swear allegiance to the king through this sword ritual. But hird members have rights that distinguish them from the king’s other subjects. They are also called the king’s håndgagne men. This is because in another part of the ritual, they kneel before the king with their hands together, after which the king puts his hands around each man’s hands. “Thereafter, he kisses the king himself.”
The texts from chapter 26 in Hirdskrá (the laws for the hird) are translated from Old Norse into Norwegian by Steinar Imsen in the book Hirdloven til Norges konge og hans håndgagne menn, published by The National Archives of Norway (2000).
God drikke i vakre glass – A good drink in a beautiful glass
De høye, slanke passglassene var de mest populære drikkeglassene i Nord-Europa mellom 1550 og 1670-årene. Det er funnet tusenvis av glassbiter fra slike glass i middelalderbyene.
Glasset er ganske tynt og som oftest i en gjennomskinnelig lys grønn farge. Rundt kolben løper tynne glasstråder som er lagt i horisontale linjer med jevne mellomrom. Det er disse glasstrådene som har gitt glasset navnet passglass. De viser deg hvor mye du skal drikke. Når du får glasset i hendene skal du forsyne deg med akkurat så mye at nivået synker til neste strek. Så gir du glasset videre til sidemannen.
Det ble laget passglass både i Danmark, Sverige, Tyskland og Nederland. I middelalderen var klare og fargeløse glass sett på som finere enn de grønne vi ser her. For å nøytralisere grønnfargen og gi inntrykk av et klarere glass, tilsatte man derfor noen ganger manganoksid.
Motene skifter, ikke minst når det gjelder glass. Utover på 1600-tallet blir England og Tyskland Europas ledende glassprodusenter. Nye typer kritt og blyglass kommer på markedet. De er forløperne for dagens krystallglass. Nå er det ikke lenger populært med glasstråder og dekor som legges utenpå. I stedet utvikler glassmestrene ny dekor som graveres eller slipes inn i glasset.
A good drink in a beautiful glass
Tall, slim passglases were the most popular drinking glasses in Northern Europe from 1550 to the 1670s. Thousands of fragments from such glasses have been found in medieval cities.
The glass material itself is quite thin and usually a translucent light green. Around the vessel are thin glass threads laid in horizontal lines at regular intervals. These give the object its name: passglas. The lines show how much you should drink. When the glass is handed to you, you should drink so that the level drops only to the next line. Then you pass the glass to the next person.
Pass-glasses were made in Denmark, Sweden, Germany, and the Netherlands. In the Middle Ages, clear, colourless glass was seen as more beautiful than the green we see here. To neutralize the green colour and give the impression of a clearer material, glassmakers sometimes added manganese oxide.
Fashions change, not least when it comes to glass. During the 1600s, England and Germany become Europe’s leading glass producers. New types of chalk and lead glass enter the market. They are precursors of today’s crystal glass. From now on, glass thread became less popular as decoration. Instead, glassmakers developed new décor that is engraved or cut into glass.
Skriveredskaper og skrifttegn – Writing tools and alphabets
Vokstavler funnet i Hopperstad stavkirke i 1885 / Wax tablets found in Hopperstad Stave Church in 1885. Foto/Photo: ukjent/unknown (C13270)
Vokstavler har vært et utmerket skriveunderlag i ulike kulturer og perioder. Flere tavler kunne bindes sammen som hefter, slik vi ser på bildet. Tavlene fylles med voks hvor man skriver med stylus, en spiss skrivestift som allerede er kjent fra antikken. Stylus kunne lages av metall og bein, men også stein (skifer) og tre. Noen har bredere hoder, såkalte glattehoder som kan viske ut teksten slik at tavlene kunne gjenbrukes. Tavlene passet dermed godt til notiser, opptegnelser og skisser. Funn fra Oslo, Bergen og Trondheim viser også runer som er skåret inn i selve tretavlene. Både runer og bokstaver var til stede i de samme miljøene i middelalderen.
Funn fra Birka, Lund og Sigtuna i Sverige fra sen vikingtid vitner om tidlige kontakter med europeisk skriftkultur. Det er imidlertid ikke alltid enkelt å skille mellom stylus og andre spisse verktøy. Noen redskaper oppfylte flere funksjoner.
Over tusen små funn fra middelalderbyer viser at runer ble hyppig brukt til rissing med kniv på tre- og beinstykker og hverdagslige ting. Metallsøkerfunn fra de siste tiårene har økt antallet kjente blyamuletter med runer og runelignende tegn. Slike personlige tekstamuletter har tydeligvis vært mer utbredt enn vi tidligere har tenkt. Vi finner dessuten runer i middelalderkirker og gårdsbygninger, både som graffiti på vegger og monumentalskrift på gravsteiner og kirkeinventar. Latinske bokstaver egnet seg til formell skriving med fjærpenn og pensel på pergament, enten det var snakk om «store» bokstaver (majuskler) eller «små» (minuskler). De kunne også risses, graveres eller støpes i annet underlag som gravsteiner, kirkeklokker, døpefonter, seglstamper, vareplomber og fingerringer.
Writing tools and alphabets
Wax tablets have been excellent writing surfaces in different cultures and periods. Several tablets could be bound together like booklets, like the one we see in the illustration. The wooden tablets were covered with a layer of wax, and you wrote on them with a stylus – a sharp tool common since antiquity. A stylus can be made of metal, bone, stone (slate), or wood. Some have a flat spatula at the opposite end of the sharp tip, letting you erase the text and reuse the tablet. Wax tablets were therefore good for writing notes, keeping records, and sketching. Finds from Oslo, Bergen, and Trondheim also show runes cut into the wood of the tablets. Both runes and Latin letters were present in the same environments in the Middle Ages.
Late Viking-Age finds from Birka, Lund, and Sigtuna in Sweden bear witness of early contacts with European written culture. Sometimes it is difficult to distinguish between styluses and other sharp tools among archaeological tools. Some tools served several functions.
Over 1,000 small finds from medieval towns show that runes were frequently carved with a knife into pieces of wood and bone and on everyday objects. Metal-detector finds from recent decades have increased the number of known lead amulets with runes and rune-like signs. Such personal text-amulets were clearly more widespread than previously thought. We also find runes in medieval churches and farm buildings, as graffiti on walls, as monumental inscriptions on gravestones, and on church furnishings. Latin letters worked well for formal writing with a feather pen or brush on parchment, whether upper-case letters (majuscule) or lower-case letters (minuscule). They could also be inscribed, engraved, or cast into surfaces such as gravestones, church bells, baptismal fonts, seal stamps, trade tokens, and finger rings.
Handel og sjøfart – Trade and seafaring
Fra 1200-tallet fikk det hanseatiske handelsforbundet mer makt over handelen til og fra Norge. Utover høy- og senmiddelalderen fikk de stadig større privilegier, og dominerte snart handelen i Europa. De leverte korn, bønner, malt og øl, men også eksotisk krydder, vin og fiken. Den verdifulle eksporten av tørrfisk og smør ble også overtatt av hanseatiske kjøpmenn. Norske konger gjorde flere forsøk på å begrense de utenlandske handelsmennenes makt, men mislyktes.
De tyske byenes mektige imperium var bygget på skipstransport. Men det var først og fremst i vår- og sommerhalvåret at tilførselen av varer til byene var god. Om vinteren var frakten av mat og andre varer farefull. Stormer og uvær gjorde seilasen vanskelig, og mellom oktober og mai var derfor sjøtransporten begrenset. I perioder med krig og uro på 1300-tallet var skip med verdifull frakt dessuten nødt til å seile i beskyttede konvoier for ikke å bli angrepet av pirater underveis.
Trade and seafaring
From the 13th century, the Hanseatic League gained increasing power over trade to and from Norway. Over the Late Middle Ages, they were granted ever greater privileges and soon dominated trade in Europe. They supplied grain, beans, malt and beer, as well as exotic spices, wine and figs. Hanseatic tradesmen also assumed control of the valuable export of dried fish, or stockfish, and butter. Norwegian kings made several attempts to limit the foreign traders’ power, but in vain.
The German cities’ powerful empire was built on sea transport. However, it was primarily in the spring and summer that the supply of goods to cities was best. In the winter, shipping food and other goods was perilous. Storms and poor weather made sailing difficult, and so between October and May, shipping was limited. In periods of war and unrest in the 14th century, ships with valuable cargo had to be escorted in convoys so as not be attacked by pirates on their journey.
«Ansiktskrukker» vitner om en forsvunnet drikkekultur – Bellarmine jugs – testimony of a lost drinking culture
Blant funn av keramiske kanner i Oslo, peker de såkalte ansiktskrukkene seg ut. Disse er dekorert med skjeggete ansikter sett forfra. Kannene ble i all hovedsak produsert i England på steder som Grimston og Scarborough i Øst-England. Eksporten av slike kanner er satt i sammenheng med fremveksten av handelsstanden i de nordeuropeiske byene i høymiddelalderen. Kannene forteller om den maskuline drikkekulturen som oppstod i det mannsdominerte og nyrike handelsmiljøet på denne tiden. Kannene ble særlig brukt til øl, men også til vin, sider og andre drikker.
Drikkingen ledsaget forhandlinger og avtaleinngåelser mellom både konkurrenter og partnere. Ved å vise at man kunne jobbe hardt, drikke mye, og samtidig var til å stole på, så skapte man sosial og økonomisk kapital. Kannene er derfor rester etter en forsvunnet drikkekultur med elementer fra både æreskulturen i vikingtid og tidlig middelalder, og fra høymiddelalderens gryende kapitalisme og sosiale mobilitet.
Denne type kanner er funnet i alle de store middelalderbyene i Norge, men særlig i Bergen som var den viktigste havnen for handel med utlandet i høymiddelalderen.
Bellarmine jugs – testimony of a lost drinking culture
Amongst the ceramic jars found in Oslo, it is the so-called Bellarmine jugs that stand out. These were decorated with bearded faces seen from the front. The jugs were mainly produced in England in places such as Grimston and Scarborough in the east of the country. The export of these jugs is linked with the growth of the trading power of the northern European cities in the High Middle Ages. The jugs point to a masculine drinking culture that emerged in the male-dominated and nouveau riche trading world of the time. The jugs were used mostly for beer, but also wine, cider and other drinks.
The drinking accompanied negotiations and the conclusion of contracts between competitors and partners. By showing that you could work hard, drink a lot, and also be reliable, you could create social and economic capital. As such, these jugs represent a remnant of a lost drinking culture with elements from the honour codes of the Viking Age and Early Middle Ages and the burgeoning age of capitalism and social mobility of the High Middle Ages.
This type of jug has been found in all major mediaeval towns in Norway, but particularly in Bergen, which was the most important port for trade in the High Middle Ages.
Midtøstens kjøkken i Europa – Middle Eastern cuisine in Europe
Filosofien om det gode liv, om nytelse og det sanselige, har en viktig plass i det arabiske middelalderkjøkkenet. Dette passet fint sammen med de nye tankene om ridderlighet og høvisk kjærlighet i høymiddelalderens Europa. På 1300-tallet dukker det opp engelske og franske dikt om mat med tydelig arabisk inspirasjon.
Nå blir det populært å krydre maten på nye måter. Midtøstens kjøkken hadde dype tradisjoner for å krydre kjøtt- og fiskeretter med for eksempel spisskummen, kanel og nellik. Da hanseatene opprettet mer stabile handelsnettverk på 1200-tallet, fikk også nordiske byboere tilgang til slike eksotiske varer. Andre smaker som kjennetegner Midtøstens kjøkken, er bruken av safran, ingefær og kardemomme. Disse eksotiske varene kom også til å påvirke det nordiske kjøkkenet, sammen med små mengder av ris og mandler. Men slike varer var svært dyre og først og fremst tilgjengelige for de rike.
I bevarte oppskriftssamlinger finnes flere oppskrifter som minner om dette. En av dem er «herresausen» som ser slik ut i et norrønt manuskript fra rundt år 1300:
Man skal takæ gørfærs naghlæ. Oc muscat.cardemomum. pipær. Cinamomum thæt ær kaniæl. Oc ingifær. Allæ iæfn væghnæ. Tho swa at kaniæl ær æm mykæt sum allæ hinæ andræ. Oc slyk tu stekt brøth sum allæ hinæ andræ. Oc støtø them allæ samæn. Oc malæ mæth stærk ædykæ oc lætæ i en læghæl. Thæt ær hærræ salsæ. Oc ær goth et halft aar.
– Libellus de arte coquinaria, K6 – En liten bok om kokkekunsten
Sagt på moderne norsk, men uten de nøyaktige instruksjonene om hvor mye og hvor lenge, som vi kjenner fra dagens kokebøker: Man skal ta nellikspiker. Og muskat, kardemomme. Pepper. Cinamomum, det er kanel. Og ingefær. Alle jevnt veiet. Bortsett fra at det skal være like mye kanel som alle de andre. Og dobbelt så mye stekt brød som alt det andre. Og støt alt sammen. Og mal det sammen med sterk eddik og legg det i en bolle. Det er herresaus. Og er godt et halvt år.
Middle Eastern cuisine in Europe
The philosophy of the good life, of pleasure and sensation, had an important place in medieval Arabic cuisine. This fitted in well with the new ideas about chivalry and courtly love in Europe at that time. In the 14th century, English and French poems emerged that focussed on food with clear inspiration from the Middle East.
It became fashionable to season the food in new ways. Middle Eastern cuisine had a strong tradition of seasoning meat and fish dishes with cumin, cinnamon and cloves. Once the Hansa had established more stable trade networks by the 13th century, Nordic city dwellers also gained access to these exotic goods. Other flavours that are characteristic of Middle Eastern cuisine are saffron, ginger and cardamom. These exotic goods also had an impact on Norwegian cuisine, as did small amounts of rice and almonds. However, such goods were very expensive and primarily only available to the wealthy.
In preserved recipe collections, there are many recipes that highlight this. One of them is herresausen (“sauce for gentlemen”), which is described in a manuscript we have an Old Norse version of that was likely written c. 1300:
Man skal takæ gørfærs naghlæ. Oc muscat.cardemomum. pipær. Cinamomum thæt ær kaniæl. Oc ingifær. Allæ iæfn væghnæ. Tho swa at kaniæl ær æm mykæt sum allæ hinæ andræ. Oc slyk tu stekt brøth sum allæ hinæ andræ. Oc støtø them allæ samæn. Oc malæ mæth stærk ædykæ oc lætæ i en læghæl. Thæt ær hærræ salsæ. Oc ær goth et halft aar.
Libellus de arte coquinaria (The Little Book of Culinary Arts), K6
Here is an English translation. The recipe is without precise instructions about quantities and how to prepare the food, as we are used to in modern cookbooks: Take some whole cloves. And nutmeg, cardamom. Pepper. Cinamomum, which is cinnamon. And ginger. All equally weighed out. Except that there should be just as much cinnamon as everything else. And twice as much fried bread as everything else. And beat everything together. And grind it together with strong vinegar and place it in a bowl. This is herresaus. And it is good for half a year.
Grøt i krigens tjeneste – Porridge in the service of war
Mange av oss starter dagen med grøt. Slik var det også i middelalderen. I år 1367 gikk en sammenslutning av Hanseatiske byer til kamp mot Håkon den 6 og hans danske allierte Valdemar Atterdag. Soldatene som ble sendt ut i Hansaens tjeneste fra Lübeck var sikret en god porsjon grøt for å holde kamplysten oppe. En opptegnelse over utgifter til en militær reise i konvoi- og patruljeoppdrag ramser opp en rekke matvarer til soldatenes matforsyning. Den viser at grøtmel var en av de tingene som ble kjøpt inn til krigsfolk og mannskap. Vi kan derfor regne med at soldatene som kjempet under den store hansakrigen startet dagen med grøt. Det står ikke noe om hva slags grøtmel det dreier seg om, men vi vet at byggmel ble mye brukt.
Bygg-grøt med en klatt smør ble også servert i mange hjem. Det finnes flere bevarte opptegnelser om byggmel, som ble brukt til både grøt og brød. I forbindelse med en eiendomsoverdragelse i 1303 forpliktet for eksempel kannikene i Nidaros seg til å sørge for at Gyrid Andresdatter og tjenestejenta hennes jevnlig fikk ett spann byggmel og 2 pund smør resten av livet.
Porridge in the service of war
Many of us start our days with a bowl of porridge. The same was true in the Middle Ages. In the year 1367, an alliance of Hanseatic cities went to war with Haakon VI of Norway and his ally Valdemar IV Atterdag of Denmark. The soldiers that were sent on behalf of the Hansa from Lübeck were assured a healthy portion of porridge to keep their spirits up. A record of expenses for a military journey on a convoy and patrol mission lists a range of food stuffs to keep the soldiers fed. It shows that porridge was one of the things that was bought for the troops and crew. We can therefore assume that the soldiers who fought during the Danish-Hanseatic War started their day with a bowl of porridge. It does not state the type of porridge, but we know that barley meal was frequently used as a base.
Barley porridge with a dollop of butter was also served up in many homes. There are several preserved records for barley meal, which was used for porridge and bread. During a property transfer in Nidaros, modern–day Trondheim, in 1303, for example, the canons were obliged to ensure that Gyrid Andresdatter and her maids regularly receive a pail of barley meal and two pounds of butter for the rest of their lives.
Brød og bakerier – Bread and bakeries
Folk flest hadde ikke bakerovn hjemme. Der ble flatbrød, lefser og klappekaker stekt på flate steinheller over åpen ild. Disse ble masseprodusert og solgt over store deler av landet. Men utover på 1200-tallet ble det importert stadig mere rug, et kornslag som i motsetning til havre og bygg har gode heveegenskaper. Dermed ble det også populært å bake surdeigsbrød. Til dette trengte man lukkede bakerovner, og det ble stadig vanligere å finne bakerier i byene. Bakeriene hadde store, vedfyrte ovner hvor man kunne steke surdeigsbrød, kavringer og paier. For en slant penger kunne man også få stekt sin egen deig hos bakeren. Men på grunn av brannfaren var det strenge restriksjoner for å bygge bakerovner. Til dette trengte man tillatelse fra kongen. I 1356 vet vi at bakerne Arnald og Magdalena startet sitt eget bakeri i Oslo. Men først mange år senere fikk de lov til å bygge sin egen bakerovn.
Bread and bakeries
Most people did not have an oven at home. Flat bread, lefse and klappekaker (half-thin, unleavened bread) were cooked on flat stone slabs over an open fire. These were mass-produced and sold across large parts of the country. However, throughout the 13th century, increasing amounts of rye were imported, bringing grain that, unlike oats and barley, had good leavening properties. This led to a rise in people baking sourdough bread. A closed oven was needed for this, and it became more and more common to find bakeries in towns and cities. The bakeries had large, wood-fired ovens where you could bake sourdough bread, rusk and pies. For a small fee, you could also get your own dough baked at the bakery. However, due to the danger of fire posed by bakeries, there were tight restrictions on building baking ovens. You needed permission from the king. In 1356, we know that the bakers Arnald and Magdalena started their own bakery in Oslo, but it took years before they were given permission to build their own oven.
Smør – middelalderens «hvite gull» – Butter – mediaeval “white gold”
I middelalderen var det vanlig å betale skatter i form av naturprodukter som smør, korn og fisk. I skriftlige kilder som Gulatingsloven, nevnes smør som et betalingsmiddel. Smør var spesielt verdsatt som skattegods på grunn av sin lange holdbarhet når det var tungt saltet og korrekt lagret. Kongelige myndigheter, kirken og storbønder kunne kreve smør som en del av årlige ytelser fra bøndene.
I tillegg til å være en form for skattebetaling, fungerte smør også som en handelsvare både innenlands og utenlands. Norge hadde rikelig tilgang på beiteområder for kyr, noe som gjorde landet til en viktig smørprodusent. Det ble eksportert smør til både England og Nord-Tyskland.
Smør var en sentral energikilde og ingrediens i det norske kostholdet i middelalderen. Det understreker alle funnene av smørformer, smørspader og smørkammer. Gjennom vinteren sikret smøret en forutsigbar tilgang på energi. Som i dag ble smøret brukt som en smakstilsetning og fettkilde i matlagingen, samt til å smøre brød eller ha på grøten – for de som hadde råd til det. På denne tiden var smør også et statussymbol. Velstående husholdninger kunne vise sin velstand gjennom å servere smør i større mengder. I kirkens fastetider var det forbudt å bruke smør, men utenom fasten var det en høyt verdsatt ingrediens.
Butter – mediaeval “white gold”
In the Middle Ages, it was common to pay taxes in the form of natural products such as butter, grain and fish. In written sources such as the Gulating Law, butter is mentioned as a means of payment. Butter was particularly valuable as a taxable good due to its long shelf life when heavily salted and stored correctly. Royal authorities, the Church and large landholding farmers could request butter as a part of their annual payments from farmers.
In addition to being a way of paying taxes, butter also functioned as a trading commodity at home and abroad. Norway had abundant grazing land for cows, making it an important butter producer, exporting it to England and northern Germany.
Butter was a key source of energy and a core ingredient in the mediaeval Norwegian diet. This is highlighted by countless discoveries of butter moulds, butter spoons and “butter combs”. Butter provided reliable access to energy throughout the winter. Like today, butter was used as a flavour additive and source of fat in cooking, as well as for buttering bread or having with porridge – for those who could afford it. At this time, butter was also a status symbol. Well-to-do households could show off their wealth by serving large quantities of butter. During Lent, the use of butter was forbidden by the Church, but outside of these periods, it was a highly valued ingredient.
Tørrfisk og velstand – Dried fish and prosperity
Tørrfisk veier lite, har lang holdbarhet og har et høyt innhold av proteiner i forhold til vekten. Den egner seg derfor ypperlig både som reisekost og til lagring og eksport. På samme måte som i dag, ble fisken renset og hengt til tørk på store hjeller. Den ble hverken tilsatt salt eller andre konserveringsmidler.
I middelalderen var tørrfisk av torsk og lange Norges viktigste eksportartikkel og ga store inntekter. Tørrfisk ble eksportert i store kvanta fra Nord-Norge og Vestlandet til England og nedover til kontinentet. Her spilte de hanseatiske handelsnettverkene en viktig rolle. Undersøkelser av fiskebein fra London viser at torsk fra arktiske områder ble importert til byen på 12- og 1300-tallet. Men tørrfisk ble ikke bare eksportert til utlandet. Torsk fra Nord-Norge og Island ble også solgt til andre deler av landet. Nye DnA- undersøkelser har vist at innbyggerne i Oslo importerte tørrfisk. Men man fanget også mye fisk lokalt i Oslofjorden. Undersøkelser av innholdet i klebersteinsgryter fra Oslo viser at fiskegryte med rødvin var en populær rett gjennom hele middelalderen.
Dried fish and prosperity
Dried fish is lightweighted, has a long shelf life and has a high protein content compared to its weight. This makes it ideal as a food for long journeys and for storing and exporting. Like today, the fish was washed and hung up to dry on large drying racks Neither salt nor other preservation products were added.
In the Middle Ages, dried cod and ling were Norway’s most important export items and provided significant revenue for the country. Dried fish was exported in large quantities from Northern and Western Norway to England and the continent. The Hanseatic network played a crucial role in this trade. Studies of fish bones from London show that cod from Arctic areas was imported to the city in the 13th and 14th centuries. However, dried fish was not just exported abroad. Cod from Northern Norway and Iceland was also sold across the country. New DNA analyses have shown that the citizens of Oslo imported dried fish, even though plenty of fish was caught locally in the Oslo Fjord. Studies of food remains in soapstone pots from Oslo show that fish stew with red wine was a popular dish throughout the Middle Ages.
Middelalderens kokebøker – Mediaeval cookbooks
Det er bevart mange matoppskrifter fra 1200-1400-tallet i Europa, men bare tre oppskriftssamlinger er skrevet på norrøne språk. To er skrevet på dansk, mens én er skrevet på islandsk. Innholdet i den siste kan stamme fra en norsk utgave som nå er forsvunnet. Felles for alle disse oppskriftene er at de er korte og lite detaljerte. Det gis ikke mengdeanvisninger for hver enkelt ingrediens, og bare i sjeldne tilfeller oppgis mengdeforholdet mellom dem.
Både formen og innholdet i oppskriftene viser at de er skrevet for de rike. Mange av rettene inneholder kjøtt og dyre sauser med eksotiske krydder, mens grønnsaker er fraværende. Hele femten norrøne oppskrifter inneholder hønsekjøtt, som på denne tiden var noe av det dyreste og fineste man kunne spise. Oksekjøtt nevnes derimot sjelden. Funn av matrester i middelalderbyene viser at kjøtt av storfe var mest tilgjengelig for folk flest, når man først skulle spise kjøtt. I den katolske fasten skulle man holde seg unna kjøtt, og noen ganger melkeprodukter. Likevel er det forbausende få fiskeoppskrifter i kokebøkene. Derimot finner du oppskrifter på mandelmelk og nøtteolje. Disse brukte man som erstatning for melk og smør i matlagingen under fastetiden. Fasten skulle rense sjelen og minne om Jesu død, og kirken hadde valgt ut hvilke dager man skulle klare seg med enklere mat. Man byttet ut kjøtt ut med fisk og brukte ikke melk hver onsdag og fredag, og de 40 dagene før påskedag, blant annet.
Mediaeval cookbooks
Many recipes have been preserved from the 13th to the 15th century Europe, but only three recipe collections are written in Old Norse – two in Danish and one in Icelandic. The content of the latter may originate from a Norwegian version that is now lost to time. Common to all these recipes is that they are short and light on details. No quantities are given for individual ingredients, and only rarely is the ratio of ingredients provided.
Both the form and content of the recipes shows that they were written for the wealthy. Many of the dishes contain meat and expensive sauces made with exotic spices, while vegetables are absent. A total of fifteen Norse recipes contain chicken, which at that time was one of the finest and most expensive meats you could eat. On the other hand, beef is rarely mentioned. Discoveries of food leftovers from mediaeval towns show that meat from livestock was the most accessible to common people. During Catholic fasts, you were not meant to eat meat, and sometimes not even milk products. However, there are surprisingly few fish recipes in the cookbooks, though there are recipes for almond milk and nut oil. These were used as substitutes for milk and butter in cooking during periods of fasting. Fasting was meant to cleanse the soul and remind people of the death of Jesus, and the Church chose which days you should prepare simpler food. Meat was swapped for fish and no milk was used on Wednesdays and Fridays, as well as on the 40 days of Lent.
Vinen kommer til Norge – Wine comes to Norway
De nye handelsnettverkene gav folk i Norge tilgang til et større utvalg av vin av ulik kvalitet og type fra flere områder i Frankrike, Tyskland, Spania og Hellas. En prisliste som er bevart fra 1300-tallet, gir et sjeldent innblikk i hvordan vin fra ulike steder ble verdsatt. Den viser at den beste vinen fra områdene ved Rhinen på denne tiden var dyrere enn for eksempel den som kom fra Bordeaux, men mye billigere enn en god vin fra Hellas. Sterk og søt vin ble regnet som best, mens den svake vinen med høy syre som den gang ble produsert i Bordeaux, ble regnet som mindre fin.
Frakten av vin fra de store vindistriktene i Frankrike foregikk på skip som seilte bare to ganger i året, om høsten og om våren. I middelalderen var all vin naturvin, uten tilsetting av hverken sulfitt eller sukker. Vinen hadde som oftest dårlig holdbarhet, og var ikke egnet til lagring.
I Norge vokser ikke vindruer godt, selv om det er mulig å dyrke hardføre sorter i sørlige deler av landet. Men epler er vi gode på. Over 70 prosent av alle undersøkte utedoer fra middelalderens Oslo inneholdt eplefrø. Det er også bevart flere kjøpsdokumenter som nevner eplehager.
En god måte å konservere epler på er å lage eplevin. Den eldste delen av eplevinens historie er fortsatt lite kjent, men Vestlandet og Hardanger ser ut til å ha stått i sentrum for epleproduksjonen den gang som nå. Men også andre deler av landet har hatt god epleproduksjon. På midten av 1500-tallet ble det skrevet en krønike om hvordan det hadde vært i Hamar i gamle dager: Hamar kjøpstad var velsignet av Gud den allmektigste med mye godt i de dager. Biskopen hadde sin egen fruktpresse, og borgerne i byen hadde sine. Og de hadde også bryggere som hvert år laget (eple?)most og kirsebærdrikk. Bryggerne brygget hele året, og det var nok å selge både vinter og sommer for dem som hadde lyst til å kjøpe. (Fra Hamarkrøniken)
Wine comes to Norway
New trade networks gave people in Norway access to a greater selection of wine of varying types and quality from many parts of France, Germany, Spain and Greece. A preserved price list from the 14th century gives us a rare insight into how wine from different places was valued. It shows that the best wine from areas along the Rhine were, at that time, more expensive that the wine that came from Bordeaux, but much cheaper than a good wine from Greece. Strong, sweet wine was regarded highly, while weak, acidic wine, such as that produced in Bordeaux at the time, was regarded less favourably.
The export of wine from the largest wine producing areas of France took place through ships that only sailed twice per year, in autumn and spring. In the Middle Ages, all wine was natural wine, which meant no added sulphites or sugar. Wine mostly had a very short shelf life and was not suitable for storage.
In Norway, wine grapes do not grow very well, even though it is possible to cultivate hardy varieties in southern parts of the country. Apples, on the other hand, are a different matter. Over 70 percent of all outdoor toilets from mediaeval Oslo that have been studied contain apple seeds. There are also many preserved purchase documents that mention orchards. A good way of preserving apples was to make apple wine. The origins of apple wine are still poorly understood, but Western Norway and Hardanger seem to have been the centre of apple production back then, just as they are today. However, other parts of the country also produced apples. In the mid-16th century, a chronicle was written about what Hamar used to be like in the old days: The market town Hamar was blessed by God Almighty with much greatness in those days. The Bishop had his own fruit press, and the citizens in the town had theirs too. And they also had brewers who made (apple?) drink and cherry drink every year. The brewers brewed all year long, and there was enough to sell in both winter and summer for those who wanted to buy. (From The Hamar Chronicle)
Nye smaker på ølet – Changing beer flavours
I dagens Tyskland, Belgia og Nederland, dominerte i høymiddelalderen en øltype kalt gruit. Denne minnet på mange måter om det samtidige gårdsølet i Norge, men ble profesjonelt produsert på oppskrift i byer over hele Nord-Europa. Gruit er selve urteblandingen som ble brukt til å smaksette ølet før bruken av humle ble vanlig. Mange forskjellige blandinger var i bruk. Oppskriftene var godt bevoktede hemmeligheter og prisen på urtene kunne være høy. Typiske ingredienser var muskat, kvae, kardemomme, borremynte, korsknapp, pors, salvie og rosmarin.
I senmiddelalderen ble gruit gradvis erstattet med humle. Humlen gir en fin bitterhet og aroma til ølet og konserverer det. Bruken av humle i kombinasjon med en høy alkoholprosent gjorde at ølet nå kunne selges til Norge og andre land. Funn av kanner og krus av steingods i Oslo har sammenheng med Hansanettverkets ekspansjon og eksport av øl. I motsetning til i Norge, er det gode vekstvilkår for humle i Tyskland. Noe av keramikken vi finner er trolig brukt for å importere humle.
Byborgerne fikk dermed et alternativ til det tradisjonelle hjemmebrygget som resten av landet konsumerte. Dette ølet hadde en høyere og mer stabil kvalitet enn hva man tidligere var vant til. Den nye smaken minnet trolig mer om tradisjonelle ale-typer som fortsatt er tilgjengelig i dag.
Changing beer flavours
In what is now Germany, Belgium and the Netherlands, a type of beer known as gruit was dominant during the High Middle Ages. This largely resembled the contemporary farmhouse ale in Norway but was produced professionally according to a recipe in towns all over Northern Europe. Gruit is an herbal mixture that was used to flavour beer before the use of hops became widespread. Many different mixtures were used, and the recipes were well-guarded secrets, and the price of the herbs could be high. Typical ingredients were nutmeg, sap, cardamom, white horehound, ground-ivy, sweetgale, sage and rosemary.
In the Late Middle Ages, gruit was gradually replaced by hops. Hops gave a fine bitterness and aroma to the beer and helped it keep. The use of hops, combined with a high alcohol percentage, meant that beer could now be sold to Norway and other countries. Findings of stone jugs and tankards in Oslo have a correlation with the expansion of the Hansa trade network and the export of beer. In contrast to Norway, Germany has good conditions for growing hops. Some of the ceramic items we have found were likely used to import hops.
Town dwellers thus had an alternative to the traditional home brew that the rest of the country consumed. This beer had a higher and more stable quality than what people were previously used to. The new flavour likely resembled that of more traditional ales that are still made today.
Hvordan smakte middelalderens gårdsøl? – What did mediaeval farmhouse ale taste like?
Ølet fikk gjæren fra mikroorganismer i lufta rundt bryggekarene og fra rester fra det forrige brygget (spontangjæring). Denne formen for villgjærspreget øl gir en syrlig smak fra laktosebakterier og nærmest en «fjøsaktig» aroma. Under maltingen ble kornet trolig oftest røstet over åpen ild, noe som ga et tydelig røykpreg til det ferdige ølet. Denne formen for malting gir en ujevn røsting av kornet, fra helt mørk til lys. Ølet var halvmørkt, uklart og grumsete. Der man la glødende bryggesteiner i vørteren for å varme den opp, fikk man et karamellisert og røstet preg på ølet, mens ukokt vørter ga et mer kornaktig eller «grønt preg». Varierende tilsetninger av einer, pors og bær satte også ulike preg på drikken. Gjæring i åpne kar gjorde middelalderens øl ganske flatt med lite kullsyre. Utenom de store høytidene var ølet alkoholsvakt.
Dersom det ikke var humle i ølet, måtte det drikkes relativt ferskt, gjerne innen noen uker. Ellers ville det syrne og bli dårlig. Mjød ble laget med honning, og det ga mer alkohol og lengre holdbarhet, i tillegg til sødme.
What did mediaeval farmhouse ale taste like?
The beer was fermented by yeast from microorganisms in the air around the brewing barrels and from the residue of previous brews (spontaneous fermentation). This type of wild yeast beer has a sour taste due to lactose bacteria and has an almost “barn-like” aroma. During malting, the grain was likely most often roasted over an open fire, providing a clear smokiness to the final beer. This type of malting roasts the grain unevenly, with some roasted dark and some light. The beer was half-dark, cloudy and muddy. When hot brewing stones were placed in the wort, the beer would get a caramelised and roasted character, while unheated worts had a more grain-like or “green” character. Various additives such as juniper, sweetgale and berries also added their own character to the beer. Fermentation in open barrels made mediaeval beer quite flat, with little carbon dioxide. Outside of major feasts and festivals, the beer had a low alcohol content.
Without hops, the beer had to be drunk relatively fresh, ideally within a few weeks, otherwise it would sour and go off. Mead was made with honey and was more alcoholic, lasted longer, and had a sweeter taste.
Klebersteinens egenskaper – The qualities of soapstone
Grytestein er et gammelt navn på kleber. I middelalderen var klebersteinsgryter å finne på de fleste kjøkken. Kleber er en myk steinsort som det er lett å skjære og hugge til i ulike former. Dette har gjort den til et attraktivt materiale for både gryteproduksjon og til å bygge peiser og ovner, særlig der kleber forekommer naturlig. I Norge finnes det forekomster av kleber spredt over hele landet, og det vi kjenner til mange klebersteinsbrudd fra middelalderen rundt Trondheim, i Voss, Hardanger og Otta. En av klebersteinens viktigste egenskaper er evnen til å holde på varme. Steinen varmes langsomt opp, men når det først er gjort, holder varmen seg i mange timer. Den lagrede varmen sørger for at maten blir jevnt kokt fordi den ikke bare kommer fra bunnen av gryta, men også fra veggene. Gryta vedlikeholder dermed koketemperatur ved hjelp av lite energi. Olaus Magnus, som skrev en bok om de nordiske folkene i 1555, mente tuskhandlere forsøkte å lure folk til å tro at slike gryter faktisk kunne koke uten ild. På hans tid var denne typen gryter på vei ut av bruk.
The qualities of soapstone
Potstone is an old name for soapstone or steatite. In the Middle Ages, soapstone pots were to be found in most kitchens. It is a soft stone that is easy to cut and carve into different shapes. This made it an attractive material for pot production and making fireplaces and ovens, especially where soapstone is found naturally. In Norway, there are deposits of soapstone across the country, and we know there were many mediaeval soapstone quarries around Trondheim, Voss, Hardanger and Otta. One of soapstone’s most important qualities is its ability to retain heat. The stone is slow to warm up, but once heated, it will stay warm for many hours. The stored heat ensures that food is cooked evenly as it does not only come from the bottom of the pot, but also the sides. This means the pots can stay at a cooking temperature with the help of very little energy. Olaus Magnus, a Swede who wrote a book about Nordic peoples in 1555 believed that traders tried to trick people into believing that such pots could cook without a fire. During his time, this type of pot was on declining in use.
Hvordan koke mat i gryte – How to cook food in a mediaeval pot
Klebersteinsgryter egner seg godt til retter som krever lang koketid over lav varme, som grøt og gryteretter med tørket og saltet kjøtt eller fisk. Klebersteinens evne til å holde på varmen og slippe den ut langsomt, skiller seg fra gryter av keramikk, som fortere avkjøles. Men noen typer kleber kan sprekke hvis de varmes eller kjøles ned for fort. Keramikk tåler derimot svært høye temperaturer, og er lettere å rengjøre enn klebersteinsgryten.
Hvis en gryte av stein sprakk, ble den enten kastet på søppelhaugen eller rett i asken. De fleste grytene som er funnet i hus og søppeldynger fra middelalderen er ødelagte, og mange av dem har fremdeles matrester sittende fast på innsiden.
Tre-benede gryter av metall og keramikk ble populære fra omkring 1300, og gjorde det mulig å regulere varmen under gryta bedre enn før. Noen slike har også en hank, slik at man kunne velge om gryta skulle stå direkte på ilden eller heller henge den opp i en krok. Gryter av metall er holdbare, men de var også svært dyre i middelalderen. Antakelig ble mange gryter av kobber og jern smeltet og smidd om da de var utslitt og ødelagt.
How to cook food in a mediaeval pot
Soapstone pots are well-suited to dishes that require a long cooking time over a low heat, such as porridge and stews with dried and salted meat or fish. The soapstone’s ability to retain heat and release it slowly differentiates it from ceramic pots that cooled down quickly. But some varieties can crack if they are warmed up or cooled down too quickly. Ceramic items in contrast can handle high temperatures and are easier to clean than soapstone.
If a stone pot cracked, it would be thrown out or into the fire. Most pots found in houses and rubbish heaps from the Middle Ages are broken, and many of them still have traces of food stuck to their insides.
Ceramic and metal tripod pots became popular from around 1300 and made it possible to regulate the heat under the pot better than before. Some of these also have a handle so that you could choose to have it either directly in the fire or hang it up on a hook. Metal pots are durable, but they were also extremely expensive in the Middle Ages. It is likely that many copper and iron pots were melted down and turned into something else if they were worn out or broken.
Nye metoder for å avsløre menyen – New ways of uncovering the mediaeval diet
Noen ganger finner arkeologene rester av mat i bunnen av kopper og kar. På innsiden av klebergryter, kan det sitte igjen tykke lag etter matlaging. Ved hjelp av biokjemi kan man finne ut mer om hva maten besto av. Ved å studere små molekyler som finnes i en prøve hentet fra karet, kan man spore både fettstoffer og kjemiske kjennetegn for ulike typer frukt, for fermentering, varmebehandling eller salting av mat. Ved å kombinere analyser av løselige og ikke-løselige deler i prøven er det mulig å spore et stort utvalg av matrester som sitter igjen på karene. På denne måten har vi for eksempel funnet rester av fisk kokt med rødvin i middelaldergryter fra gamlebyen i Oslo.
New ways of uncovering the mediaeval diet
Occasionally, archaeologists will find traces of food at the bottom of cups and vessels. On the inside of soapstone pots, a thick layer of food can remain after cooking. With the help of biochemistry, we can discover more about what the food was. By studying small molecules from a sample taken from a vessel, you can trace both fatty substances and chemical characteristics of different types of fruit, for fermentation, heating or salting food. By combining analyses of soluble and insoluble parts of the sample, it is possible to trace a large selection of the food traces inside the vessels. This is how we have discovered traces of fish cooked in red wine in mediaeval pots from the Old Town of Oslo.
Fiske i Oslofjorden – Fishing in the Oslo Fjord
Arkeologiske og skriftlige kilder forteller om fiskens betydning i middelalderens Oslo. Torsk, lange, sei, makrell, sild, hvitting, flyndre, ål og laks var populære fisker. Men trolig spiste man også mer av arter som i dag er mindre populære til mat, som horngjel, berggylt, sypike og øyepål.
Før reformasjonen var det ekstra viktig med forutsigbare leveranser av fisk. Loven i det katolske Norge forbød nemlig folk å spise kjøtt og melkeprodukter i fastetiden. En del av fisken var derfor tørrfisk av torsk og lange, og saltet sild. Fordelen med konservert fisk var at den tålte transport og lagring, slik at man alltid hadde tilgang på sjømat. Tørrfisken ble først og fremst produsert i Nord-Norge og på Island, men muligens også i ytre Oslofjord og Båhuslen-regionen. Silden kom primært fra ytre Oslofjord og sørvestkysten av Sverige. Mye fisk ble også tatt i Indre Oslofjord og kom fersk til byens marked. Herfra fikk man også skjell og skalldyr, deriblant østers, blåskjell og hummer.
Ferskvannsfisk, som karuss, var også populært. Denne ble fraktet til byen som en del av skatt fra innlandet eller oppdrettet i kunstige dammer ved klostrene. Munkedamsveien vest i Oslo har fått sitt navn fordi den i middelalderen ledet til fiskedammer som cisterciensermunkene på Hovedøya eide.
Fishing in the Oslo Fjord
Archaeological and written sources provide hints to the significance of fish in mediaeval Oslo. Cod, ling, saithe, mackerel, herring, whiting, flatfish, eel and salmon were popular fish. It is likely, however, that people ate an even wider variety of species and fish that are less popular today such as garfish, ballan wrasse, poor cod and Norway pout.
Before the Reformation, it was particular important that there were steady supplies of fish. The laws of Catholic Norway forbade people from eating meat and milk products during fasts. Some of the fish were therefore dried cod and ling and salted herring. The advantage of conserved fish was that it could be transported and stored so that people always had access to seafood. Dried fish was primarily produced in Northern Norway and Iceland, but also potentially in the outer Oslo Fjord and Bohuslän region in modern-day Sweden. Herring came primarily from the outer Oslo Fjord and south-west coast of Sweden. A lot of fish was also caught in the inner Oslo Fjord and came fresh to the city’s markets. From here, you could also get shellfish and crustaceans, including oysters, blue mussels and lobster.
Freshwater fish, such as crucian carp, were also popular. This was brought to the city as a part of tax from inland areas or cultivated in artificial ponds at monasteries. The street Munkedamsveien in the west of Oslo takes its name from the mediaeval route to the fishponds owned by the Cistercian monks on Hovedøya.
Kyllingpai med salvie – Chicken pie with sage
I nordiske oppskrifter fra 1300-tallet er salvie en av ingrediensene i hønsegryter, i sauser og i paier: "Man skal ta en kylling og skjære den i stykker og svøpe dette i hele salvieblader. Skjær i spekk og salt, og pakk kyllingen inn i deig. La den bake i en ovn som et brød. Slik kan man lage alle slags fiskepaier, og fugl og annet kjøtt".
Her er den norrøne originalen til "Hvordan tilberede høns i en paideig":
Man skal et unct høns i tu skæræ oc swæpæ thærum helæ salviæ blath. Oc. Skær i spæk. Oc salt. Oc hyli thæt høns mæth degh. Oc latæ bakæ i en ogn swa sum brøth. Swa mughæ man gøræ allæ handæ fiskæ pastel, oc fughlæ oc annæt køt.
Fra Libellus de arte coquinaria, K24, En liten bok om kokkekunsten
Chicken pie with sage
In Nordic recipes from the 14th century, sage is one of the ingredients in chicken stew, sauces and pies: “Take a chicken and cut it into pieces and cover it in sage leaves. Add fat and salt, and wrap the chicken in dough. Let it bake in the oven like a loaf of bread. You can also use this to create all sorts of fish pies, and birds and other meats.”
Here is the original in Old Norse, explaining “How to prepare chicken in dough”:
Man skal et unct høns i tu skæræ oc swæpæ thærum helæ salviæ blath. Oc. Skær i spæk. Oc salt. Oc hyli thæt høns mæth degh. Oc latæ bakæ i en ogn swa sum brøth. Swa mughæ man gøræ allæ handæ fiskæ pastel, oc fughlæ oc annæt køt.
From Libellus de arte coquinaria, K24, The little book of culinary arts
Mat som medisin – humoralpatologien – Food as medicine – humoral theory
Alle verdens ting er skapt av de fire grunnelementene ild, jord, luft og vann, mente middelalderens teologer, filosofer og leger. Man tenkte seg at sted og natur der materien oppsto, påvirket hvilke egenskaper dyret eller planten fikk. Hvis en plante vokste i et kaldt og vått klima, ville den også ha kalde og våte egenskaper. Hver plante, hvert dyr og hver stein var utstyrt med en kombinasjon av varme, kalde, tørre og våte egenskaper.
I menneskekroppen satt disse fire egenskapene i henholdsvis leveren (ild), milten (jord), hjertet (luft) og hjernen (vann). Disse fire grunnleggende kroppsdelene utskilte ulike kroppsvæsker, nemlig blod, svart galle, gul galle og slim. For at kroppen skulle fungere godt, måtte kroppsvæskene være i balanse. Ubalanse ga sykdom, men dette kunne riktig mat og drikke rette opp i. For å forebygge sykdom, måtte kostholdet balanseres etter prinsippene om varmt og kaldt, tørt og vått, noe som gjenspeilte seg i bøker om både medisin og matlagning.
Hildegard av Bingen (1098–1179) sier for eksempel at "persillen er av en kraftig natur og har mer varme enn kulde i seg, og den vokser av vinden og fuktigheten. Og det er nyttigere for mennesker å spise den rå enn kokt. Og når man spiser den, demper den feberen, som ikke ryster menneskene, men bare angriper dem lett." (Physica)
Food as medicine – humoral theory
Everything on Earth is made up of the four basic elements: earth, air, fire and water, or so believed mediaeval theologists, philosophers and doctors. It was believed that the place and nature where matter came from affected the characteristics of the animal or plant. If a plant grew in a cold, wet climate, it would also have cold and wet characteristics. Every plant, animal and even stone came with a combination of hot, cold, dry and wet characteristics.
In the human body, these four characteristics sat in different parts of the body: the liver (fire), the spleen (earth), the heart (air) and the brain (water). These four basic body parts secreted different humours, namely blood, yellow bile, black bile and phlegm. For the body to function properly, all these humours had to be balanced. A lack of balance would lead to illness, but the correct food and drink would set you right. To prevent illnesses, you needed a balanced diet according to the principles of hot and cold, dry and wet, which was reflected in books about medicine and food preparation.
Hildegard of Bingen (1098–1179), for example, says that “parsley is of a strong nature and has more heat than cold in it, and it grows from wind and humidity. And it is better for people to eat it raw than cooked. And when one eats it, it suppresses fevers that just lightly affect them, not those that cause trembling.” (Physica)
