nikulos an kono þeiri uæl er gyriþ heiter stiufdoter pitasrahnu
«Nikolas elsker kvinnen som heter Gyrid, stedatteren til Pitas-Ragna»
Innskriften løper langs hjulets kant og avslutter på den ene dekorerte bredsiden. Spinnehjul, ca. 1300, stilt ut i NOREGR.
Hvem er denne Nikolas? Og hvem er Gyrid? Og var spinnehjulet som ordene er risset rundt, en gave til henne? Eller er utsagnet bare morsom sladder som spinnende kvinner delte med hverandre?
Runeinnskrifter har en egen evne til å stanse tiden, å gjøre historisk avstand litt mindre. For hvem har ikke vært forelsket, og skrevet det i margen på en skriveblokk, eller ønsket at din utkårede skulle føle det samme?
En skriftkultur med runer
Runeskriftens opprinnelse går bortimot 2000 år tilbake i tid. Det eldste kjente runealfabetet, som vi kaller for eldre futhark, hadde tjuefire tegn. En forkortet variant, yngre futhark med seksten tegn, var i bruk i vikingtiden. Runeristere i middelalderen bruker flere tegn enn i vikingtiden. Formene på noen runer endrer seg også.
I Skandinavia fortsatte folk å ytre seg ved hjelp av runerissing også etter at den latinske skriften og bokkulturen hadde nådd Norden på 1000-tallet. Mange funn fra middelalderbyene viser at folk fortsatte å risse runer helt ut på 1400-tallet.
Runeinnskriftene fra middelalderen formidler menneskers daglige liv, med en salig blanding av det lettvinte og høytidelige. Vi finner navn på ekte mennesker som Gyrid, Nikolas, Åsa og Asbjørn. Vi hører runeristernes stemmer, og kjenner oss igjen.
