1. Introduksjon
Transkripsjon
Velkommen til utstillingen «NOREGR – fortellinger fra middelalderen»
Her møter du ridderen, narren – og kokken. Sammen med andre arkeologiske funn, forteller de om fortidens Norge fra år 1000 til 1500 etter Kristus. I disse århundrene etter vikingtiden, møtes norrøne tradisjoner, kristendom og antikkens kultur. Impulser fra Europa endrer kultur og samfunn, og peker fremover mot det Norge vi kjenner i dag.
Folk møtes på torget, i kirken og på ølhuset. Hva putter de i gryta og hva fyller de i drikkebegeret? I middelalderen får matkulturen nye impulser fra Midtøsten og Sentral-Europa. Duften av krydder blander seg med lokale råvarer, særlig i byene. Tyske og engelske handelsmenn sørger for langreiste luksusvarer og faste forsyninger av rug, malt og bønner.
Noe av det du ser i utstillingen er funnet i Oslo de siste årene. Ny kunnskap om middelalderens kjøkken har vi fra undersøkelser av gryter, dyrebein og planterester funnet i byen, men også fra å prøve ut gamle oppskrifter og teknikker.
For å høre mer om livet i middelalderen, velg numrene med audioguide-tegnet. Mer kunnskap om middelalderens matkultur finner du ved å laste ned QR-kodene. Har du spørsmål om audioguiden, spør en av museumsvertene.
God tur i Noregr!
2. Norge i Europa
Transkripsjon
Ridderen – et stykke Europa i Norge
Denne lille ridderen dukket opp i Bjørvika i Oslo da Follobanen skulle bygges i 2015. Er det en leke eller er det en suvenir som noen tok med seg fra utlandet? Vi vet ikke, men sikkert er det at også Norge blir preget av den europeiske ridderkulturen i middelalderen. Figuren er laget av tinn og er trolig fra et sted mellom år 1250 og 1350. Det er funnet en lignende figur i London.
I 1277 bestemmer Kong Magnus Lagabøte at noen av mennene i hirden skal kalles riddere. Tidligere ble disse nære medarbeiderne til kongen kalt skutilsveiner. Ridderne er kongens trofaste krigere til hest. De tjener Gud og samfunnet, men blir også rollemodeller for hele samfunnet. For en ridder er modig, kunnskapsrik og behersket. Også når han blir forelsket. Da må han opptre sindig og ridderlig. Han oppfører seg rett og slett høvisk, altså «slik det passer seg ved hoffet».
Ridderens idealer sprer seg med kunst, litteratur og musikk, men også med korstog og ekteskap mellom kongehus og fyrstefamilier i Europa. I 1299 gifter Magnus Lagabøtes’ sønn, Håkon, seg med Eufemia fra dagens Tyskland. Dronning Eufemia tar med seg sin levende interesse for litteratur til Norge. Ved hoffet i Oslo leser man høyt fra europeiske ridderromaner, og Eufemia sørger for at flere europeiske fortellinger blir gjendiktet til svensk.
3. Håndverk på vandring
Transkripsjon
Stein fra bygninger i middelalder-Oslo
Håndverkere og kunnskap vandrer fra land til land, og nye måter å bygge på kommer til Norge. Her ser vi rester fra to steinbygninger i Oslo. Om du vil, kan du berøre disse steinene. Kapitelet, eller søyletoppen, kommer fra Hovedøya kloster i Oslofjorden. Den forteller om forbindelser gjennom Europas middelalder tilbake til antikkens arkitektur. Mens håndverkerne i Skandinavia i vikingtiden gjerne hadde skåret ut motiver med ormer og fabeldyr, kommer planter på moten i middelalderen.
Den andre steinen har trolig vært en del av Hallvardskatedralen, som vi fortsatt ser ruinene av i Gamlebyen i Oslo. Den er en såkalt sluttstein som binder sammen buene i et takhvelv. På denne tiden klarer byggmestrene å reise høye, buede krysshvelv. Dette gir kirkerommet en ny klang. En sluttstein kan være dekorert på undersiden fordi man egentlig skal se opp på den i taket. Her i utstillingen står den opp-ned.
Kirker av tre er vanligst i Oslo og Norge på denne tiden, men en solid bygning i stein gir mer respekt til den som får den bygget – enten det er konge eller biskop. Nye utgravninger i Oslo viser også at mange andre hus i byen hadde kjellere bygget av stein.
På benken kan du høre mer om steinhuggernes arbeid.
4. Kraftfulle ringer
Transkripsjon
Ringer er vakre, men kunne også ha skulte krefter
Dét mente man i middelalderen. Ting i naturen kan påvirke fremtiden, og en vakker smykkestein kan hjelpe den som bærer ringen på fingeren – eller rundt halsen. Hvilke krefter ringen eller smykket skjulte, kom an på hvilken stein som ble brukt, og hvilken farge, glans og form den hadde. En blå safir gjør mannen dydig og kjøler ned indre hete, skrev en av middelalderens steineksperter. Kanskje gullringen med blå safir var en lur stein å velge når man skulle forlove seg? Ringer kunne brukes for å skape allianser. Bak på gullringen med bergkrystall er det gravert inn et håndtrykk i metallet.
Fikk du gravert inn hellige navn, ord eller bønner, ble smykket ekstra kraftfullt. «Ave Maria Gratia Ple», står det på sølvringen med den hvite steinen. Det betyr, «Vær hilset, Maria, du som er full av nåde». Bokstavene er laget av legeringen niello, en blanding av sølv, bly og kobber. Steinen er av kalsedon, som skulle hjelpe mot depresjon, melankoli og svakhet. Ringen ble funnet i 1868 i ruinene etter Mariakirken i Gamlebyen i Oslo. Vi vet at dronning Eufemias far er gravlagt her. Witzlav av Rügen besøkte Oslo julen i 1302, men ble syk og døde femte juledag. Kan det være hans ring?
5. Klær gir identitet
Transkripsjon
Middelalderens skulpturer og malerier viser ofte mennesker med fine klær, makt og rikdom. De har råd til silke, fint farget ull og tynn lin. Men vanlige folks klær er gjerne hjemmelaget og reparert flere ganger. Planter og insekter gir tekstilene blå, røde, gule og grønne farger. Men også ullas naturlige fargevariasjon kan brukes til å veve inn vakre mønstre.
Legg merke til Norges eneste bevarte struthette er et godt eksempel på hvordan motene vandrer. Den er funnet på hodet til ei jente som var gravlagt under gulvet i Uvdal stavkirke. Hetten fra Uvdal virker hjemmesydd, men ideen vandret hit raskt fra de rike og moteriktige ute i Europa på slutten av 1200-tallet. Lengden på struten, stoffet og fargen skiller mellom folk. På Island setter biskopen senere en grense for hvor lang strut prestene fikk lov å ha: Ikke mer enn to fingre bred og en halv meter lang!
I monteren finner du også rester av en plissert kjole. Det er en mote som kommer i byene på 1100-tallet og er populær i hundre år. Med knapper blir det fra slutten av 1300-tallet mulig å lage tettsittende klær, nok et motefenomen. Men kong Håkon 5. forbyr folk å bruke dyre klær for å vise seg frem. «Det er til liten nytte for dette fattige landet», uttaler han tidlig på 1300-tallet.
6. Frie menn må eie våpen
Transkripsjon
Om våpen – og våpenlover
Lovene krever at frie menn må eie våpen, alt etter hvor rik du er. Vanlige folk må ha skjold og spyd, og sverd eller øks, sier Magnus Lagabøtes landslov. De rikeste må også ha stålhjelm. I lovene for Hirden heter det at kongens vaktmenn også må ha «sverd og buklare, som er et lite fekteskjold, stålhue, altså hjelm, og spyd – men i ufredstid være fullvæpnet.» Er du hirdmann skal du også ha «panser eller brynje».
Hvert år må bøndene møte på et eget våpenting for å bevise at de eier sine «folkevåpen». Det arrangeres i februar rundt omkring i hele landet. Du får bøter for å ikke møte opp: 1 øre sølv pluss 1 øre for hvert våpen man mangler.
Hjelmen til venstre er vanlig blant overklassen i Norge i middelalderen, men denne er spesielt godt laget. Det er få i Norge som slåss fra hesteryggen. De fleste kriger til fots. Da er man utsatt for farer ovenfra, enten det nå er sverdslag, pilskudd, eller steiner som kastes ned fra borger og forsvarsverk. Derfor er det smart med en bred hattebrem for å beskytte nakke og skuldre, slik hjelmen øverst til høyre har.
7. Handel og religion knyttet Norge sammen med Europa
Transkripsjon
De tyske kjøpmennene i “Hansaforbundet” dominerer handelen i Nord-Europa. Fra Bergen og Norge seiler skip fullastet med fisk, men også smør og tømmer. Tilbake kommer de med rug, tekstiler og vin.
Utenlandske munker og nonner grunnlegger klostre i Norge. Det aller første ligger trolig på Nidarholm ved Trondheim, mens Hovedøya kloster kommer i 1147. Livet i klosteret skulle være enkelt. Men som disse gulvflisene viser, bringer klostrene også med seg former og ideer fra klostre og hoff ute i Europa. Med munkene og nonnene blir det flere som kan lese og skrive i landet. Samtidig tar de med seg ny kunnskap om medisiner og hagebruk.
Fra Norge drar pilegrimer ut for både å finne frelse og få hjelp mot sykdom. For den som har tid og råd, kan reisen gå helt til Roma eller Santiago de Compostela. Men de fleste valfarter til nærmere mål – til Hallvardskatedralen i Oslo eller Olav den helliges grav i Nidaros. Noen må også ha besøkt Karl den Stores by Aachen i dagens Tyskland. Det viser det runde pilegrimsmerket som ble funnet på Tynset. Slike små «pins» beviser at pilegrimsreisen er gjennomført og bringer noe av det hellige med seg tilbake til hverdagen hjemme på gården eller i byen.
Andre drar ut for å kjempe for sin tro med våpen, korsfarerne. Fra Midtøsten tar noen med seg tradisjonen med vakre vannkanner til rituell håndvask, som denne ridderen. Slike vannkanner ble brukt til å skjenke vann når presten vasket hendene etter nattverden.
8. Nye fortellinger
Transkripsjon
Middelalderen kommer med nye ideer og nye fortellinger
Dét skal dette rommet handle om, men la oss først se på det utskårete ansiktet som er funnet i Gamlebyen. Kan det ha vært toppen av stav som en narr brukte da han gjøglet eller fortalte historier? På et nederlandsk maleri fra 1500-tallet ligner ansiktet på narrens septer på narren selv. Staven kunne så å si snakke for narren når han underholder. Gjorde dette at narren turte å være frekkere? Dette narrehodet kan være fra rundt 1300.
De gode historiefortellerne har fortsatt sin plass rundt ildstedene i stuer, ølhus og kongsgård. Men det skrevne ord får nå større betydning. Ridderfortellinger og helgenlegender skal oppdra og underholde på samme tid, ofte med høytlesning. Da far til Magnus Lagabøte ligger for døden, ber han om at noen leser høyt fra kongesagaene. Også bilder og musikk formidler verdier og skaper nye opplevelser og fellesskap. De fargerike helgenskulpturene og altertavlene i kirkene viser folk vei til den rette tro.
Runeskriften brukes gjennom middelalderen, enten man risser runene på noe man eier eller bruker, som en pinne eller et bein. Eller om man risser det på en hverdagsting. Runeinnskrifter er også til stede i middelalderkirker og gårdsbygninger. Funn av runeinnskrifter lar oss komme tettere på vanlige folk, enten de deler nyheter og sladder, eller ber om hjelp fra Gud.
9. Helgener og forbilder
Transkripsjon
Maria og Olav den hellige
Vi står nå foran de mest kjente helgenene i middelalderens Norge. Maria og Olav er viktige forbilder for alle innbyggerne, enten man er konge, dronning eller vanlige bønder. Begge skulpturene kommer fra Fresvik kirke i Sogn på Vestlandet og er fra høymiddelalderen på midten av 1200-tallet.
Olav den Hellige er kledd som konge i elegant rød pelsfôret kappe over en lang gylden kjortel. Han viser frem en uvanlig fin mønstret strømpe og har spisse sko. I sin ungdom hadde Olav herjet som viking i Nord-Europa, men brukte prester og våpen for å bli konge i Norge. Kongen krevde at alle måtte tro på Kvitekrist, som Kristus ble kalt under kristningen. Men Olav fikk mange fiender og ble drept i 1030. Snart spredte fortellinger seg om mirakler ved Olavs grav. Biskopen i Nidaros gjorde ham til helgen, og byen blir nå et viktig pilegrimsmål. Senere i middelalderen regnes han som grunnleggeren av det kristne kongedømmet i Norge og de eldste norske lovene.
Marias kappe er gylden. Den har også et imitert pelsfôr. Under kappen bærer hun en gylden lang kjortel som rekker helt ned til de spisse skotuppene. Inspirasjon til skulpturen er hentet fra England, men den kan være laget i Norge på midten av 1200-tallet. Maria er Jesu mor og menneskenes hjelper. Mange middelalderkirker har egne altere for henne.
10. Amuletter og segl
Transkripsjon
Her står vi foran flere gjenstander av metall
Noen av dem er amuletter som skal verne eieren mot sykdom og ondskap. Det sørger både inskripsjonen og selve metallet for. Mot alvefolket skal det skrives i bly, står det i et håndskrift fra 1300-tallet.
Den neste blybiten er funnet i Gamlebyen i Oslo. Et lesbart ord på amuletten er det greske Tetragrammaton. Det betyr «de fire bokstavene», og viser til den hebraiske måten å stave Herren på: J H V H, altså Jahve. De neste runene kan bety Olavus sanktus, altså Olav den hellige. Forskere har lest deler av innskriften også inne i amuletten ved hjelp av avansert strålingsteknikk.
Arkeologene fant blyseglet helt til høyre like ved middelalderens bispegård i Oslo. Det viser seg å være seglet til Innocens IV, som var pave fra 1243–1254. Et segl beviser at et brev virkelig kommer fra avsenderen. Han eller hun er så å si til stede i kraft av seglet. Seglet lages ved at man trykker en såkalt seglstamp, eller stempel, inn i voks eller bly. Den som forfalsker kongens segl, blir dømt fredløs. Den runde seglstampen forrest tilhørte prosten i Mariakirken i Oslo. Han var kongens viktigste medarbeider og landets kansler. Mariakirken kan derfor kalles Norges første departement.
11. Morskjærlighet
Transkripsjon
Et maleri forteller
Dette panelmaleriet stod foran et alter i Tingelstad kirke på Hadeland, en time nord for Oslo. Kirken kalles også St. Petri. I midten ser Maria og Jesusbarnet kjærlig på hverandre. Maria er Guds mor og kirkens viktigste helgen. Her er hun kledt og kronet som en dronning, himmeldronningen. Frukten i hånden hennes er et tegn på fruktbarhet.
Bildene rundt Maria og barnet handler om det store mysteriet at Maria ga liv til Jesus – Guds sønn. Helt øverst til venstre ser vi engelen Gabriel som løfter fingen sin for å fortelle Maria at hun skal bli mor. Marias budskapsdag feires i slutten av mars. Ordene som Gabriel begynner med er malt på tvers av hele maleriet: «Vær hilset Maria, du som har fått nåde». Til høyre for Maria ser vi to kvinner som omfavner hverandre. Det er Maria som besøker sin slektning Elisabeth og forteller at hun er med barn. Også Elisabeth er gravid. Marias besøkelsesdag er en festdag 2. juli.
I høyre hjørne forteller en engel gjeterne utenfor Betlehem at Jesus er født. Legg merke til at den ene gjeteren har klær som er sydd sammen av både grønne og gule tekstiler – en mote i middelalderen.
Nederst til venstre ser vi tre konger. De er de vise menn som gir gaver til Jesus. 6. januar blir en viktig festdag til minne om kongene som bekreftet Jesu fødsel.
Helt nede til høyre besøker Maria, Josef og barnet tempelet. Det skjer førti dager etter julenatten, da Marias såkalte renselse er over. Dette blir senere feiret med lysmesse 2. februar.
Den litt brune bakgrunnen på maleriet skinte opprinnelig fra bladsølv som var polert og dekket av gul, gjennomsiktig lasur. Siden det ble malt på slutten av 1200-tallet, har både sølvet og lasuren mørknet. Fargene bærer også preg av at maleriet er over 700 år. Nå har malerikonservatorer laget en rekonstruert kopi av det samme maleriet. Det viser hvordan det såkalte imitasjonsgullet skinte da lyset falt på maleriet foran alteret i middelalderkirken. Se dette og les mer om maleriet ved å laste ned QR-koden.
12. To alfabet i bruk
Transkripsjon
Middelalderens runer
Med kristendommen kommer også det latinske alfabetet. Bokstaver på pergament av tynt kalveskinn holder orden på avtaler og formidler kunnskap, verdier og lover. Men som vi ser her, mange funn fra middelalderbyene viser at folk fortsatte å risse runer helt ut på 1400-tallet. Runeristere i middelalderen bruker flere tegn enn i vikingtiden. Formene på noen runer endrer seg også. I runeinnskriftene på tre og bein i monteren, finner vi spor av menneskers hverdagsliv, følelser og tro. Hvem er for eksempel denne Nikolas «som elsker så mye den kvinnen som heter Gyrid»? Og hvem er Gyrid? Og var spinnehjulet som ordene er risset rundt, en gave til henne? Eller er utsagnet bare morsom sladder som spinnende kvinner delte med hverandre? På runebeinet øverst i midten, får vi innsikt i mer pikante historier og sladder fra middelalder-Oslo. På benken kan du høre ordvekslingen lest inn på norrønt og oversatt til moderne norsk.
I den ene enden av den vesle pinnen i midten har noen spikket et enkelt menneskehode. På motsatt side finner vi de seks første tegnene i runealfabetet, f u þ [th] o r k. Det er en grei skriveøvelse, og disse runene har gitt navnet vi i dag bruker om runealfabetet, futharken. På bunnen av et trefat fra Gamlebyen i Oslo, finner vi derimot bare de tre første runene i futharken. Kanskje står runenes «abc» som pynt på dette trestykket? Eller har runene en dobbel betydning? Fuð betyr også kroppsdelen mellom rumpeballene på norrønt, og er trolig i slekt med et av ordene for det kvinnelige kjønnsorganet, «fitte».
Latinske bokstaver og runer kunne også gå hånd i hånd. På runepinnen nederst til høyre står det blant annet skrevet «Guds hånd ...» (manus Domini) på latin. På de to andre sidene av den samme pinnen er språket norrønt. Teksten er delvis skadet, men det kan stå «Bryngjerd, er det … Det er sant». Er det fromme budskapet her at Bryngjerd har gitt sitt liv i Guds hender?
Den lengste innskriften finner vi på den tynne runepinnen nederst til høyre. Den kommer fra Tønsberg og har tekst på alle fire sidene. Der hører vi blant annet om runeopplæring: «Steingrim og jeg har snakket mye oss imellom av den grunn at jeg vil lære runer av det».
13. Høviske herskere
Transkripsjon
«Opp av jorda trakk jeg med frosne fingre det jeg trodde var et stort fiskebein. Da jeg snudde det rundt, stirret jeg rett inn i det smilende ansiktet til en figur med krone og jaktfalk på armen.»
Slik forteller arkeolog Ann-Ingeborg Floa Grindhaug fra Norsk institutt for kulturminneforskning om da hun fant den vakre figuren som holder en falk i armene sine. Den er trolig skaftet til en kniv eller et annet redskap.
Konger og dronninger henter ideer om det rette og gode liv fra Europas hoff. Rundt år 1300 får Dronning Eufemia i Oslo oversatt ridderdiktningen hun kjente fra sin oppvekst på Rügen i dagens Tyskland. Ja, ordet «hoff» gir opphav til ordene høvisk og høflig. Og disse høviske idealene fra hoffene sprer seg utover i samfunnet i middelalderen.
Boken Kongespeilet skrives på midten av 1200-tallet for å oppdra norske kongesønner. De må lære seg språk, geografi og handel. En konge skal først av alt ha omsorg for folket og kongeriket, men, kan av og til more seg «med hauker, hunder, hester eller våpen», kan vi lese. Han må beherske seg foran vinglasset og spillebrikkene. Kongen skal nemlig være et godt eksempel for andre, og den ukjente forfatteren advarer: «… drikk deg aldri drukken; for ofte kan det hende at du blir kalt til rettstvister mellom folk … eller du trenger til å greie opp dine egne vanskelige saker.»
14. Tro mot gud og konge
Transkripsjon
Kirken, kongen – og paven
I middelalderen tilhører alle innbyggerne det katolske fellesskapet, med Paven i Roma som øverste leder. På dette oljemaleriet ser vi den aller første paven, Sankt Peter. Han var en av Jesu tilhengere og ble ifølge tradisjonen senere biskop i Roma. På dette oljemaleriet holder Peter sitt kjennemerke i høyre hånd – himmelrikets nøkler. I middelalderen må alle betale såkalt Romaskatt eller Peterspenger til paven.
Peter er malt rundt år 1250 på en eikedør. Den var en av fire dører til et alterskap i Fåberg kirke vest for Lillehammer. På festdager for Maria åpnet presten dørene. Inni stod det en Maria-figur på størrelse med skulpturen av Maria fra Fresvik, som vi ser til høyre for Olav den Hellige. På innsiden av døren var det malt relieffer med scener fra Marias liv mot en bakgrunn som glitret i imitasjonsgull.
I middelalderen følger troen menneskene i hverdag og fest, og fra fødsel til død. På spesielle høytider og festdager går menigheten i høytidelig opptog fra alter til alter, eller utendørs. Presten fører an med et krusifiks eller en stav. Krusifikset med blå emalje er laget i byen Limoges i Frankrike.
Landsloven slår fast at Gud har satt kongen til å være ombudsmann i den verdslige verden og biskopen skal styre den åndelige verden. Noen ganger blir det strid om det er kongen eller kirken som skal ha siste ord. Men i lange perioder er det også et fredelig fellesskap hvor kirken og kongen har nytte av hverandres makt.
15. Møte med det hellige
Transkripsjon
Denne luken kommer fra stavkirken som stod i Nesbyen frem til den ble revet i 1864. Det finnes flere forslag til hva den har vært brukt til. Var den en skrifteluke som den troende kunne snakke til presten gjennom? Eller brukte presten den når han skulle gi nattverd til syke som ikke kom helt inn i kirkerommet, som for eksempel spedalske? Den mest sannsynlige forklaringen er at den var en luke i kirkeveggen som de troende i bygda kunne åpne fra utsiden. Da så de inn på et alter med en helgenfigur, og slik kunne de be sine bønner uten å gå inn i selve kirkerommet. Vi kan kalle den en andaktsluke. Fargerike bilder og skulpturer i kirken brakte det hellige nærmere og var med på å gi folk kraft til dagliglivet.
Nes kirke ble bygget på 1200-tallet. På 1800-tallet trengte mange menigheter større kirker for å få plass til den voksende befolkningen. Folk ønsket seg også lysere og varmere gudshus, men helst på samme sted som den gamle kirken lå. Resultatet ble at mange gamle kirker forsvant. Etter hvert vokste tanken på å ta vare på de fineste bygningsdelene og kirkekunsten frem. I museets første etasje kan du se flere stavkirkeportaler og utsmykning fra norske middelalderkirker.
16. En skje av reinsdyrhorn
Transkripsjon
Denne skjeen fant arkeologer i Gamlebyen i Oslo på 1970-tallet. Den er laget en gang på 1100-tallet og kunne brukes både til matlaging og til å spise med. En skje var uunnværlig for kokken så vel som gjesten.
Skjeer kom i mange utgaver og størrelser, og kunne være laget av horn eller bein, sølv eller bronse. Aller vanligst var treskjeen. Denne er laget i reinsdyrgevir og er dekorert med doble sirkler, som var et populært mønster i både jernalderen og middelalderen. Reinsdyrhorn – eller rettere sagt gevir – er lett å skjære i. De ble også mye brukt til å lage kammer. Gevirene kom gjerne fra reinsdyrjakt på Hardangervidda, Rondane eller Dovre.
17. Nye varer og nye impulser
Transkripsjon
De tyske hanseatene hadde et velorganisert handelsnettverk rundt hele Nordsjøen og Østersjøen. Fra midten av 1200-tallet spilte de tyske kjøpmennene en stadig viktigere posisjon langs norskekysten. Sammen med krydder, vin, bønner og rug, kom også nye ideer om hvordan varene skulle brukes. Norge fikk nå ta del i kulinariske trender uti Europa. Krydder som vi i dag først og fremst forbinder med julen, ble knust i morteren og brukt til kjøtt og fisk. Inspirasjonen kom fra Midtøstens kjøkken. Derfra kom også ideer om nytelse og det sanselige, ideer som blandet seg med middelalderens lære om hvordan mat kunne brukes som medisin.
Mange av de nye råvarene ble importert i keramikkrukker. Nye undersøkelser viser at den lyse, smale kannen i monteren en gang har vært fylt med rødvin, og kanskje forseglet med kvae. Den dukket opp under arkeologiske utgravinger i 2022. Keramikk-skåret med et skjeggete ansikt, kommer fra en kanne som er produsert i Scarborough i England. Slike kanner var ettertraktet, og noen fant også veien til norske middelalderbyer. De ble brukt til å servere vin og øl, og var populære blant handelsmenn og andre med tilstrekkelige midler.
Krukker med smal hals og to håndtak, kalles amforaer. De ble brukt til å frakte og oppbevare vin, olje, korn og andre matvarer rundt Middelhavet. I middelalderen fant de også veien til Nord-Europa. Her til lands har vi bare funnet en håndfull av dem, og dette funnet fra Oslo kommer muligens helt fra Bysants, altså det Østromerske riket.
18. Krydder i middelalderkjøkkenet
Transkripsjon
De nye krydderne kom langveisfra, helt fra Indonesia i øst til Guinea i sør. På 11–1200-tallet ga slike krydder status til både maten og verten. De kunne også brukes som staselige gaver, på linje med silke og edelstener. Nå forbinder vi gjerne slike krydder med julen og søte bakervarer, men i middelalderen ble de brukt på helt andre måter. Eksotiske krydderblandinger var dyre ingredienser i fine sauser til kjøtt og fisk.
I monteren har vi samlet noen av krydderne vi kjenner fra middelalderens manuskripter. I oppskriftene finner vi også krydder som sjelden brukes i norske kjøkken i dag, som langpepper og paradiskorn, også kalt guineapepper. Kartet viser hvor mange av krydderne vokste opprinnelig. Etter hvert ble de også eksportert fra andre områder. For noen krydder, som safran, er det opprinnelige voksestedet ukjent.
Morteren var uunnværlig i middelalderkjøkkenet. Den ble brukt til å male krydder og urter med, som i dag. Men den kunne også brukes til å knuse brød som skulle jevne gryter og sauser. For å lage nøtteolje, varmet man morteren opp før man knuste nøtter og salt i den. Middelalderens mortere var ofte laget av kleberstein, mens denne er av en bergart.
19. Grunnutrustningen på kjøkkenet
Transkripsjon
På middelalderens kjøkken finner vi mange basisredskaper som ligner de vi bruker i dag, nærmere 1000 år senere. Sleiven var stort sett laget av tre og kom i flere former. Under arkeologiske utgravninger er det funnet sleiver med et hull i midten, akkurat som tresleiver som fremdeles er i salg. Middelalderens visp kalles tvare. Den var laget av en tretopp med en krans av tynne grener rundt. Øsene er ofte kortere enn dem vi bruker i dag og var gjerne laget av andre materialer som kleberstein og tre. Steinøser kunne man også bruke til å knuse krydder med og male urter i.
De smale og flate bakstestikkene er praktiske redskaper for å håndtere bakst, som for eksempel å snu lefser og flatbrød på steintakken. Folk flest spiste usyrede, flate brød til hverdags. De var oftest laget av bygg eller havre. Å lage surdeigsbrød krevde bakerovn og korn med mer gluten, som hvete og rug.
20. Å ta vare på råvarene
Transkripsjon
Det var livsviktig å få maten til å holde seg. Men uten kjøleskap og fryser? Salting, tørking, baking, røyking og fermentering ordnet dette. Disse konserveringsmetodene tilførte samtidig et vidt spenn av lukter og smaker til maten.
I middelalderen ble tørket fisk den viktigste eksportartikkelen til utlandet. Kjøtt kunne bevares gjennom speking og salting. Restekjøtt og fett ble stappet i tarmer og ble til pølser. Man stakk lange pinner inn i hver ende av pølsa for å holde kjøttblandingen på plass, før de ble hengt opp til modning. Det dukker opp mange slike pølsepinner under arkeologisk utgravinger i middelalderbyene.
Melken ble forvandlet til smør, ost og andre holdbare melkeprodukter. Trebiten som ligner på trinsen til en skistav, er en del av utstyret til å kjerne smør med. Fløte eller rømme ble helt over i et høyt kar, og så stampet man staven opp og ned helt til innholdet samlet seg til smør. Smør var høyt verdsatt, og noen fylte det i en treform for å kunne pynte bordet med et dekorativt smørhus. Eller man kjemmet smøret med en riflet smørkam før man satte det frem for gjestene.
Den ovale treplaten kommer fra en osteform. Surost var vanlig i middelalderen. Man lager den ved å varme opp sur, skummet melk. Da skiller ostemassen seg fra mysen. Mysen skulle så renne av gjennom de små ovale hullene i bunnen av osteformen.
Det som ligner en trekniv, ble brukt for å ta bort fløten fra melken. Melk skiller seg når den får stå en stund. Da danner det seg et lag av fløte på toppen. Så kunne man tømme melken forsiktig over i et annet kar, mens man samtidig holdt fløten på toppen tilbake med en slik silekniv.
Men hva har bakekjevler med konservering å gjøre? Jo, det å steke flatbrød eller kavringer hindrer melet i å mugne, og disse produktene holdt seg i månedsvis.
21. Skål – god drikke i staselige kanner og glass
Transkripsjon
Å brygge øl var ikke bare vanlig, det var påbudt. En skål var både en takk til Kristus og Maria, og et ønske om fred og god avling. Det skulle være rikelig med god drikke i begeret når dåp, bryllup og gravferd skulle feires.
Her til lands begynte man for alvor å bruke humle i ølet i middelalderen. Dette ga ølet en ny og bitter aroma, samtidig som urten gjorde ølet mer holdbart. I middelalderen kom det også mer vin til Norge. Den ble importert fra Tyskland og Frankrike, men det ble også drukket gresk vin. Vin var den gang en ferskvare med kort holdbarhet, en naturvin uten tilsatt sukker og sulfitt. I rike hus og klostre serverte vertskapet vinen fra flotte kanner. Denne ansiktskannen er et luksusprodukt fra Grimston i England som dukket opp i ruinene fra Olavsklosteret i Oslo.
Glassbeger med nupper, såkalte knoppbeger, ble populære i den senere delen av middelalderen. Det høye glasset med ringer, viser hvor mye man skal drikke før man lar det passere videre til neste gjest – derav navnet passglass. Dette var de mest populære drikkeglassene i Nord-Europa mellom 1550 og 1670-årene. Alt glass ble importert. I Norge startet produksjonen av drikkeglass først på 1700-tallet.
Et trebeger kunne derimot lages lokalt. Et så lite beger som vi ser her, var kanskje til vin? Fra større beger drakk man også en drikk som ble kalt mungåt. Mungát eller «lystens føde» var et svakt, hjemmebrygget øl som var billigere enn importert øl. Mer stas var det å servere ølet i et drikkehorn. Hornene er ofte dekorert med metall, og noen har også føtter. Du kan se flere flotte drikkehorn i utstillingen ARV i første etasje.
22. Gryta – kjøkkenets hjerte
Transkripsjon
I mange middelalderhus putret det gjerne i en gryte av kleberstein over ildstedet. Kleber tar godt vare på varmen og bruker lite brensel. Derfor var klebersteinsgryter spesielt egnet til gryteretter, grøt og andre retter som krever lang koketid på lav varme.
Gryter av jern og kobber var dyre, men holdbare. De kunne repareres ved å sveises sammen med lange biter av jern. Ikke så rart at folk gjorde det, da en ny jerngryte i siste halvdel av 1400-tallet kostet like mye som ei ku. Kobbergryta med tre høye bein og en hank egnet seg godt til både å henge over ilden og stå i grua.
I byen fikk man også kjøpt keramikk-gryter fra utlandet. Fra 1300-tallet kom det gryter med tre bein. Det gjorde det lettere å regulere varmen under gryta. Kokekar med bein og håndtak, kalles en «stjertepotte». Håndtaket, altså stjerten eller halen, er hul slik at man kan stikke en stang inn i gryten for å løfte karet inn og ut av varmen. Slike kokekar kom i bruk i senmiddelalderen. De ble importert fra Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland.
Mens profesjonelle bakere hadde en egen bakerovn, klarte folk flest seg med en flat helle til baking og steking. I norske middelalderbyer er det funnet hundrevis av dem. Takkene ble laget av skifer eller kleberstein og hadde riller på begge sider. Undersøkelser tyder på at man også stekte kjøtt og ulike blandinger av melke- og plantebaserte produkter på hellene.
23. Hva kom på bordet?
Transkripsjon
Til hverdags spiste folk gjerne ved grua, og alle passet på sin egen skje. Slike sølvskjeer med krone på, var ikke beregnet på hverdagsgrøten, men ble brukt som gaver ved forlovelser og andre store anledninger. Det var bare hos de rike at man dekket bordet med en hvit duk og små brød til hver gjest.
Den gang som nå, var kniven et universalredskap. Det var praktisk å bære den i beltet og bruke den til å skjære opp alt fra grønnsaker til kjøtt og brød. Vi har også funnet større forskjærkniver av jern. Med store gafler med to tenner, kunne man steke og servere store kjøttstykker. Gafler til å spise med, ble først vanlig i Norge på 1700-tallet.
Arkeologene finner også rester fra bordets gleder. I middelalderen kunne man kjøpe langt flere fiskeslag enn de vi finner butikkene våre i dag. Torsk og lange var mest populære, men man spiste også sjeldne arter som flyndrefisken tunge og niøye, som i dag er utrydningstruet.
Det er funnet mange skjell i middelalderbyene. Det er også bevart kontinentale middelalder-oppskrifter på supper, stuinger og gryter med skjell. Men det er forsket lite på hvor viktig slik sjømat var i kostholdet.
Analyser av dyrebein, tyder på at man i Oslo spiste mest kjøtt fra storfe. Utover i middelalderen puttet man oftere sau og geit i gryta enn svinekjøtt. Ingenting gikk til spille, og kjøttbeina vi finner er ofte knust og den næringsrike margen er tatt ut. En oppskrift på margpai viser at marg også var mat for fintfolk:
«Man skal la hjortebein syde og slå dem i stykker når de er kalde, og lage en deig av hvetemel og kaldt vann, og tilsette salt og pepper og kanel, og ta margen fra beina og lage en postei av den og bake alt i en ovn.»
24. Mat som medisin
Transkripsjon
I middelalderen beskrev de lærde sammenhengen mellom alt i Guds skaperverk, helt fra det store kosmos og ned til kroppens helse. Alle matvarer hadde spesielle egenskaper som gjorde dem varme, kalde, tørre eller fuktige. De samme egenskapene gjaldt også menneskers kroppsvæsker. Mat kunne derfor bidra til å opprettholde balansen mellom de fire væskene i kroppen; blod, gul og svart galle, samt slim. Læren om denne sammenhengen mellom kroppsvæskene og sykdom, kalles for humoralpatologien. Riktig mat ville både forebygge sykdom og gjøre kroppen frisk, mente man.
Et godt eksempel er urten salvie. Den er en gammel medisinplante, og har tradisjonelt vært brukt til å kurere alt fra treg mage til depresjon og overgangsplager. Navnet kommer av det latinske ordet salvare, som betyr å helbrede. Den tyske nonnen Hildegard av Bingen var en lærd innen både teologi og vitenskap. Midt på 1100-tallet skriver hun at:
«Salvie er av en varm og tørr natur, og vokser mer av solens hete enn av jordens fuktighet … Den er nyttig mot syke væsker, siden den er tørr. Den er god å spise, rå eller kokt, for den som er plaget av skadelige kroppsvæsker …».
31. Steinhoggeren forteller
Transkripsjon
Steinhogger Chris Fleurie forteller
Helt fra middelalderen av, måttet man reise vidt omkring for å bli en steinhogger. Slik er det også i dag. Det som i grunnen skjedde i middelalderen, var at du startet som lærling. Og vanligvis jobbet du sammen med din far eller onkel. Du begynte tidlig, når du var sterk nok til å bære redskaper, vann og øl. I bunn og grunn var du en løpegutt. Du gjorde alt mulig. Og så jobbet du deg bare opp gjennom systemet.
Steinen ble alltid funnet lokalt. Det betyr altså, så nærme som mulig. Fordi i middelalderen, akkurat som i dag, kostet det å transportere steinen. Så da de skulle hente den fra steinbruddet, ønsket de at dette var så nær byggeplassen som mulig.
Det de vanligvis gjorde, var å finne en naturlig sprekke i steinen, og hogge inn trekiler i den. Og så lot de naturen ta over jobben. Kilene ville svelle over tid og splitte steinen langs naturlige brudd som fantes inni steinen.
Steinhoggere og smeder gikk hånd i hånd. Det som vanligvis skjedde, var at du hadde fem sett med verktøy. Du leverte inn redskapene dine om kvelden, og om morgenen plukket du opp slipte og skarpe verktøy fra smeden.
Den største kostnaden ligger faktisk i bunnen av bygningen, for den skal holde opp alt det andre som kommer oppå. Men når det gjelder designet av bygningen, så starter du med midtskipet i kirken, og så utvider du med å bygge tverrskipet. Og så bygger du videre ut fra det. Men de fleste kirker er faktisk bygget opp fra det som var små kapeller.
Når bygningen konstrueres, så trenger du en stein som knytter alt sammen. Den må være perfekt formet og tilpasset for det formålet. I Frankrike kaller de den for en clé, på engelsk, key og på norsk sluttstein. Og denne steinen er vanligvis – ja, for dere har alle sett en sånn – midtsteinen i en bue. Den steinen er den siste som skal plasseres inn. Sluttsteinene må passe perfekt ved sammenføyningen. Hvis ikke, ville du fått for mye press på ett sted, og det hele ville bryte sammen. Et bevis på dette, er at hvis du ser på ruiner rundt omkring, vil du faktisk se at buene fortsatt står, mens alt annet har falt ned.
Så snart de er ferdig med å hugge til sluttsteinen, bærer de den helt opp og plasserer den inn på riktig sted. Og når stillaset og støtteverket rives, så kommer fullkommenhetens øyeblikk. Når støtteverket er borte og ingenting faller ned, ja, da feirer man en messe og lovpriser Gud.
32. Runeinnskrifter og lover på norrønt
Transkripsjon
Runeinnskrifter frå Kulturhistorisk museums samling, lesne av studentar og tilsette ved Universitetet i Oslo
e(inn), t(veir), þ(rír), f(jórir), f(imm), s(ex), s(jau), á(tta), n(íu), t(íu), e(llifu), t(olf), þ(rettán), f(jórtan), f(imtán), s(extán), s(jautján), á(ttján), n(ítján), t(uttugu).
Dette er tala frå ein til tjue på norrønt. På runepinnen er berre første bokstav i kvart talord rissa inn. Høyr fleire av runeinnskriftene i utstillinga og nokre lover frå landslova frå 1274.
––
Ásbjǫrn á mik. / Asbjørn eig meg.
Denne meldinga er rissa inn på ein merkelapp som Asbjørn truleg hadde festa til nokre varer som han eigde.
––
Andre ganger finner vi begynnelsen på runealfabetet, som de tre første bokstavene f, u, þ, futh, eller de seks første, f, u, þ, o, r, k, fuþork.
––
– Hversu fór mál þat er þú reist í Krosskirkju?
– Óli er óskeyndr auk stroðinn í rassinn.
– … vel fór þat.
– Korleis lydde det utsagnet som du rista i Korskirken?
– Ole er utørket bak og pult i ræva.
– Det gjekk bra!
––
Eilífr virðivægr á mik. Vit Steingrímr hǫfum mælt mart okkar ímilli fyrir þá sǫk at ek vil nema af því rúnar.... / Eiliv den verdige eig meg. Steingrim og eg har snakka mykje oss imellom av den grunn at eg vil lære runer av det.
På ein og same runepinne er det fleire innskrifter som vi ikkje finn nokon samanheng mellom. Det er truleg fleire personar som har rissa dei inn. Her kjem dei to andre innskriftene:
Þau eru bæði í búð saman, Klaufa-Kári ok kona Viljalms.... Heit sæl(l) þú þá. / Dei bur i same bu, Kløve-Kåre og kona til Vilhjalm… Lykkeleg du då!
––
Knǫrr, ek spyr þik: vilt þú gipta mér einaþá es þar er, þessar, m-istil, r-istil, t-istil, h-istil, k-istil. / Knor, eg spør deg: Vil du gifte bort til meg ein av dei? Og det er desse: mistill, ristill, tistill, histill, kistill.
––
Manus Domini, sit su…
Bryngerðr er þat fol/fól…
(Þ)at er satt.
Herrens hånd, ver over…
Bryngjerd, er det…
Det er sant.
Kanskje desse runene fortel oss at ei kvinne som heitte Bryngjerd har gitt livet sitt i Guds hender? I innskrifta er det brukt både latin og norsk.
––
Nikulás ann konu þeirri vel er Gýríðr heitir, stjúpdóttir Pitas-Rǫgnu. / Nikolas elskar så mykje den kvinna som heiter Gyrid, stedotter til Pitas-Ragna.
Frå Magnus Lagabøtes landslov, omsett av Magnus Rindal, Nasjonalbiblioteket 2024.
I 1274 kunngjorde kong Magnus Lagabøte ei lov som skulle gjelde i heile Noreg. Lova vart skriven på norrønt, eller gammalnorsk. Korleis høyrde lova ut den gong ho vart skriven? Her er nokre døme:
Nú skal fátǿka menn herbergja um nætr, ok reka eigi út síðan en sól er sett. / No skal ein gje fattigfolk husly om natta, og ikkje jage dei ut etter at sola har gått ned.
––
Nú er þat greinandi, at ef sá maðr stelr mat, er eigi fær vinnu sér til fóstrs, ok hjalpar svá lífi sínu fyrir hungrs sakir, þá er sá stuldr fyrir engan mun refsingar verðr. / No må det seiast, at dersom den som ikkje får seg arbeid til forsørging, stel mat, og såleis bergar livet frå svolt, då er den stelinga på ingen måte verd straff.
––
Ef verkmaðr gengr í fyrstu vist, ok tekr fulla leigu, kaupi sér hit fyrsta sumar øxi, en annat skjǫld ok hit þriðja spjót. / Dersom ein arbeidskar er i si fyrste teneste, og får full løn, då skal han kjøpe seg øks den fyrste sommaren, og skjold den andre, og spyd den tredje.
––
En ef hann vill selja vali, þá á konungi fyrst at bjóða, fyrr en ǫðrum. / Og dersom han vil selje falkar, skal han fyrst tilby kongen dei, før enn andre.
––
Þat er ok úbótamál at falsa steðja, bréf eða innsigli konungs várs. Þat er ok úbótamál at drepa þann mann er konungs bréf ok innsigli hefir fyrir sér til landsvistar eða rannsaks. / Det er òg ubotsverk å forfalske vår konges mynt, brev eller segl. Det er òg ubotsverk å drepe den mannen som har med seg kongens brev og segl, til landsvist eller rettsleg gransking
––
at þessi bók skal heðan af ganga um aldr ok ævi um allan Noreg /… at denne boka frå no av skal gjelde for heile Noreg i alder og æve
33. Våpensmeden forteller
Transkripsjon
Smed Anders Helset forteller om å smi våpen i middelalderen
"Nå legger jeg det allerede glødende kullet opp i essa mi som er fylt opp med kull. Og så begynner jeg å dra belgene mine for å få mer luft og mer varme. Nå hører jeg hvordan lyden endrer seg når kullet begynner å bli varmt. Det en dypere tone
Og det jeg vil nå, er å blåse på kullet slik varmen er sterk og jernet mitt får en gul farge, ca. 1000 grader ca. Det varierer hva du skal smi, men til arbeid som dette med mykt jern som skal smis ut mye, så passer dette.
Hele tiden mens jeg jobber, synker temperaturen, og nå begynner jernet å bli gråsvart. Det er fremdeles varmt. Men da kan jeg heller la varmen jobbe for meg og gjøre jernet mykere, så da går det tilbake til essa. Og tilbake til belgene med meg.
Nå smir jeg jo småting, så vi har ikke så stor kullhaug. Vi har bare noen små emner som stikker ut av essa og som ikke veier stort. Men hvis jeg skulle svidd et langsverd, så måtte jeg kanskje gjort om på essa mi litt. Stabla oppå noen steiner slik at jeg fikk en avlang, stor esse med en svær kullhaug. Og så ville jeg også hatt noen hjelpere med meg. Da ville jeg begynt med å lage en pakke. Jeg ville tatt en solid bit med jern, en ganske stor en. Så ville jeg begynne med å legge ganske tjukke plater med hardere, herdet stål ved siden av den jernbiten.
Og så lagt sammen disse bitene, kanskje surra noe ståltråd rundt for å få dem til å holde sammen i begynnelsen. Varma det opp til kjempehøy temperatur, nær smeltepunktet. Da er det hvitglødende, det ryker av stålet og da brenner det ofte litt i overflaten, slik at de spruter og slår gnister som stjerneskudd.
Ut av essa, over på ambolten, og da vil vi gjøre det som heter essesveising. På den høye temperaturen blir stålet klebrige på overflaten. Slår de da sammen på riktig tidspunkt, så sveiser de seg sammen og blir som hel ved. Grunnen til at jeg gjør det, er at det harde stålet er litt eksklusivt, litt dyrere. Så det bruker jeg bare i skjæreegger og der jeg trenger å ha det.
Og sånn jobber vi, og former og smir til emnet vårt, satt sammen av flere deler, er strukket ut til en sverdform. Og i middelalderbyen ville jeg sannsynligvis herde det. Og så vil jeg gi det fra meg videre til han som heter sverdfegeren. Han lager håndtak, og han vil slipe det ferdig. Og det er nesten en større jobb enn å smi sverdet. Så setter han på håndtak, og så syr han slira. Og selger det til kunden. Så er jeg litt bitter fordi han tjener mer enn meg.
I middelalderens Norge, i motsetning til resten av Europa, hadde vi faktisk lover som påla bøndene å ha våpen. Hvor mye våpen du måtte ha, var helt avhengig av hvor rik du var. Men hvis du var fra midten og oppover, pliktet du å stille på våpentinget, som det het, med et visst antall våpen. Og det inkluderte da en hjelm. Og fra Norge har vi mange funn som vi gjerne kaller jernhatter, mens på den tid kalte de dem for stålhuer, eller stálhúfa norrøn. Det tilsier at det kanskje var noe særskandinavisk. De har vi en del funn av, og vi vet veldig godt hvordan er laget. De er rett og slett satt sammen av tynne plater.
Når platene er strukket ut, må jeg hogge ut biter i riktig form med en meisel – antagelig etter en mal som jeg har liggende og passer godt på. Og så forme de platebitene med varme i essa, og kanskje i en trestubbe, antagelig på ambolten. Og forme dem med hammerslag som små biter av en skål. Deretter klinker jeg dem sammen med nagler, til en fin hjelm med en brem eller skjerm som beskytter nakken og skuldrene mot slemme, skarpe, spisse våpen, som måtte komme ovenfra.
Og når jeg har smidd hjelmen ferdig, vil den antagelig gå til en sliper etterpå. Og det har vi dokumenter på fra Bergen hvor det står hva det koster å få hjelmen sin polert. Hva det koster å få satt inn det læropphenget som er inni som gjør at hjelmen er behagelig å ha på hodet. [ta bort em…] Kanskje vil den også males i gilde farger? Hvis du ikke bare er en utskremt bonde, men er en profesjonell soldat som er i tjeneste hos en adelsmann eller hos kongen, er det ganske sannsynlig at hjelmen har vært malt i den mektige personer sine farger."
