En vellykket elev fikk lov til å bytte ut skrifttegn i eget fornavn med skrifttegn i mesterens navn. Var han så heldig å bli utpekt som etterfølger, kunne han bruke hele fornavnet til mesteren, bare markert med et tall for nummer i arvefølgen.
Tresnittkunst krever dyktighet, men også organisasjon som må omfatte kunstner, treskjærer, trykker og utgiver. Kunstneren leverer en skisse, treskjæreren leverer en ferdig trykkblokk, trykkeren omsetter det hele til papir og utgiveren leverer kunstproduktet til grossister og detaljister. Fra 1791 og helt til slutten av føydalperioden i 1868 trengte hvert ferdig trykk et stempel med sensors godkjenning.
Kunstneren lager først et bilde i svart tusj. Dette kan være sluttproduktet av en omstendelig prosess med gjennomslag og kopiering. Dette bildet, som kalles hanshita-e, klistres direkte på en finkornet treblokk, helst av kirsebærtreet. Papiret er så tynt at treskjæreren kan se de svarte strekene. Utsiden av de svarte strekene skjæres bort. Det risset som står igjen i treet har kontur. Det opprinnelige hanshita-e kan gå tapt under skjærearbeidet. Treskjæreren lager en enkelt-blokk for hver farge og for sjatteringer av samme farge. Bare trykking med håndkraft gir god nok kvalitet.
Til forskjell fra de gamle ukiyo-e mesterne har Okamoto Ryûsei hånd om hele tiilvirkingsprosessen, med unntak av selve trykkingen.
Trykkprosessen for et av Okamotos trykk
Bildene nedenfor viser deler av trykkprosessen for et av Okamotos trykk. Trykkplatene vises i utstillingen. Alle foto: Ann Christine Eek © Kulturhistorisk museum.
