English version of this page

Billedkultur

Billedkultur under den japanske føydaltiden (1603-1868) var populærkultur. Ukiyo-e kunstnerne skildret livet langs veiene, teatrene og i bordellene. Regimet hadde lite til overs for en slik kunst, men var ute av stand til å få bukt med den. Ut fra de store opplagene av grafisk kunst dannet det seg en kjendiskultur.

Shogunatet (generalstyret) prøvde å stoppe en slik formidling, ikke bare av aktualitet, men også av den historien som handlet om dets eget opphav. Ukiyo-e kunstnerne på sin side rendyrket den litterære legningen som retningen i utgangspunktet var beriket med. De forvirret sensorene ved å spille på hentydning, humor og satire. Grepene fra de styrendes side for å hemme kunstutfoldelsen hindret heller ikke slike utøvere av ukiyo-e som Harunobu, Utamaro, Kunisada og Hokusai fra uhildet skildring av seksualitet.

Shunga

En sjanger ukiyo-e kalles shunga: “vårbilder”. Ordet “vår” bringer tanken over på det erotiske. I Edo, og særlig langs bordelldistriktet Yoshiwara, ble shunga solgt og lånt ut i bokhandler. Noen av de innbundne billedbøkene ble brukt til sex-opplysning; det er kjent at de ble anskaffet av høyklasse-prostituerte. I et samfunn hvor en god del av den mannlige befolkningen til enhver tid var langs veiene antas det også at kvinner i sin alminnelighet kan ha eid vårbilder.

De kjente ukiyo-e mestrene utga de erotiske bildene anonymt. Det er ikke noe kjent navn bak de bildene som stilles ut her. Kunstneren bak bildene er skjult, men det seksuelle vises åpent. Dette kan også være tilfelle i den grafiske kulturen av japansk manga og anime som i vår tid har global utbredelse.

Bildet kan inneholde: menneskelig, rom, virveldyr, frisyre, tegneserier.
Eksempel på shunga. Ukjent kunstner.
Bildet kan inneholde: kunst, gest, rektangel, skrift, plakat.
Erotiske tresnitt i dag. Fra Okamoto Ryûseis bildeserie Ukiyo-e i dag. 1974

 

Publisert 22. jan. 2021 08:55 - Sist endret 26. apr. 2022 08:45