Om maskene

Masker og mennesker i Okinawa, Japan – fra en utstilling ved Universitetets kulturhistoriske museer, Oslo.

Et av de mest grunnleggende uttrykk for å definere noe ved oss selv som er utenom oss selv finner vi i bruken av ritualmasker. Det som er utenom oss selv kan være en ånd, et spøkelse, en forfedrefigur eller en guddom. En felles identitet får materiell kraft gjennom slike uttrykk. Masker er karakterer. De er typer som det er lett å kjenne igjen. De bærer historien med seg. Og de er laget for å skape effekter. Maskeraden hører hjemme i et miljø av lyd og bevegelse.

Noen ganger kan de som håndterer maskene selv bli til karakterer. De blir guddommelige så lenge maskeritualet varer. Maskene virker da gjennom kroppslig kontakt. De tjener gjerne som artefakter for å få del i noe som kan komme til nytte i vanlig praksis, som for eksempel helse og årsvekst.

Maskene virker også gjennom gjenkjenning. De ligner på noe, avbilder noe – selv om det egentlig hører til i en annen verden. Avbildingen har ofte et motstykke i en mytisk fortelling. Masker og myter spiller på samme strenger, og effektene på en forsamling er alltid sammensatt. Maskespill legger inn minnespor hos et folk ved å skape engasjementer som fortetter og dramatiserer grunnsetninger ved fellesskapet: mytiske, estetiske, ekstatiske. Undertonen i slike forestillinger er likevel en samfunnslogikk: Hvem har rett til å innvies i hva? Masker risser inn i erfaringen viktige grensesettinger i samfunnet. For eksempel: mellom deltakere og publikum, mellom menn og kvinner, mellom kardinalretninger i rom og mellom hus med rituelle privilegier og andre hus som plikter å respektere disse privilegiene.

Det er vanlig å forbinde japanske masker med noh-masker, som er de viktigste teatermaskene i Japan siden 12-13 hundretallet. Og de opprinnelige – rituelle –maskespillene (kagura) finnes fortsatt noen steder i landet. Maskene som vises i denne utstillingen har ikke noe kulturelt slektskap med slike japanske masker. I omtrent et halvt årtusen, helt fram til 1879, hadde Ryukyuøyene et arvelig dynasti. Linjene til kinesiske og sørøstasiatiske rituelle og artistiske forbilder er tydeligere her enn i det egentlige Japan.

I fagområdet sosialantropologi oppstår ofte et paradoks: Det som er særegent og lokalt forankret gir gjerne inspirasjon til leting etter noe som er kulturovergripende. Det forskes derfor på kultur selv om feltarbeidene er fra enkelte kulturer. Studiet av gaven er et slikt eksempel. De rike maskekulturene i de sørlige Ryukyuøyene har også en slik kjerne av noe allment og krysskulturelt i seg. Kulturuttrykkene forteller litt om viktige erfaringsbiter i samfunn: hvordan vi får del i det normale sosiale fellesskapet ved å ta omveien om noe som utenom det normale. Men som regel er det som er annerledes noe erfaringsnært i ikke-vestlige småsamfunn. Vi finner avtrykkene av erfaringsverdenen i det materielle, det plastiske og det poetiske, men kanskje ikke i boklig overlevert kunnskap.

Maskene har prototyper i ulike landsbyer i øygruppen. I benevningen av maskene støter en på et ord som betyr hersker, ganashi. I tidligere tider var makten i øygruppen delt mellom en mannlig og en kvinnelig ganashi: konge og prestinne. Disse var helst nært beslektet, som bror og søster. Noen av maskene i denne samlingen er tegn på en slik ideell maktdeling. Masker forteller på denne måten noe om selve samfunnet.

Bildet kan inneholde: vann, sky, himmel, vannforsyning, atmosfære.
Landsbyen Higawa. Yonaguni-øya i Yaeyama-gruppen, Ryukyu-kjeden.

Maskene til denne utstillingen er laget av Hiroshi Arashiro på øya Ishigaki i Yaeyama-gruppen. Arashiro skjærer masker for landsbyfestivaler i hele den sørlige delen av Okinawa-fylket. Han tilvirker også annet ritualutstyr, slik som rikt dekorerte stenger for landsbyenes festivalbannere. Fylkesmuseet i provinshovedstaden Naha og bymuseet på Miyako-øya har også innlemmet masker laget av Arashiro i sine samlinger.

Bildet kan inneholde: vann, sky, himmel, vannforsyning, azure.
Strandmotiv fra Yaeyama-øyene.

Ervervingen av maskene er blitt til som et samarbeid mellom maskeskjærer og sosialantropolog. To eksorsismemasker – løvemasker – er fra øya Yonaguni, der Arne Røkkum ved UKM har gjort feltarbeid over en lengre periode. Mellom festivalhøytidene er maskene i dvale. Egentlig bør de ikke forstyrres. Derfor falt det naturlig med litt rituell oppmerksomhet i form av en skvett risbrennevin og en liten bønn før kamera og målebånd kunne tas fram: en forlatelse for inngrepet ble framført.

Alle maskene har et emne av treslaget indian coral bean (Erythrina variegata). Dette er et lett tropisk trevirke, som må prepareres i god tid før utskjæringen kan ta til. Annet materiale – nødvendig for å gi maskene en hårstuss – er lin, fiber fra palmetre, og hestehår.

Videre lesning

Røkkum, Arne (1998), Goddesses, priestesses, and sisters: Mind, gender, and power in the monarchic tradition of the Ryukyus, Oslo: Scandinavian University Press.
http://www.universitetsforlaget.no/

Bildet kan inneholde: anlegg, blomst, himmel, terrestrisk plante, gress.
Natur og arkitektur i Higawa.
Publisert 29. jan. 2021 12:06 - Sist endret 24. nov. 2021 17:35