English version of this page

Krigen på Sri Lanka

I mai 2009 endte Sri Lankas nesten 30 år lange borgerkrig brått og brutalt da ledelsen i organisasjonen Liberation Tigers of Tamil Eelam (”Tamiltigrene”), gjerne forkortet LTTE, ble drept på strendene utenfor byen Mullaitivu sammen med et foreløpig ukjent antall tusen sivile.

Her kjempet regjeringens militære motstander sin siste kamp med sivile som beskyttelse.

Det heter gjerne at ”sannheten er krigens første offer”. Slik er det også på Sri Lanka, i den forstand at det ikke finnes én sannhet om krigen. Av Sri Lankas regjering framstilles borgerkrigen som en kamp mot terrorisme og seieren i 2009 som ”frigjøring”; for mange som tilhører landets tamilsktalende minoritet var krigen en kamp mot undertrykkelse og Tamiltigrenes nederlag slutten på ethvert håp om likeverdighet.

Kolonial bakgrunn

Konflikten på Sri Lanka handler ikke – i alle fall ikke først og fremst – om en motsetning mellom mennesker som har forskjellig religion, eller som snakker forskjellig språk. Den handler om politisk kontroll. Delvis om det politiske sentrums kontroll over utkanten, særlig utkanten i nord og øst hvor den tamilske befolkningen tradisjonelt har vært bosatt, men også om elitegruppers innflytelse over velgere. Både på singalesisk og tamilsk side har nasjonalisme vært brukt for å mobilisere politisk støtte. Den singalesiske nasjonalismen vokste fram som en politisk kraft under siste fase av det britiske kolonistyret, da det ble lagt til rette for et styresett basert på allmenn stemmerett. Dette gjorde at ledende politikere fra samfunnets elite engasjerte seg i stemmesanking. Slagord om å ta tilbake rettigheter som var tapt under kolonistyret egnet seg godt til dette. Den tamilske minoriteten ble framstilt som en gruppe som hadde fått privilegier under britisk beskyttelse, og således som ”de andre” i forhold til den singalesiske majoriteten. På tamilsk side vokste tamilsk nasjonalisme fram som resultat av en reell frykt for undertrykkelse fra en singalesisk-dominert stat. Behovet for å forsvare felles interesser mot det singalesiske flertallet ble imidlertid også brukt av den tamilske eliten som redskap for å holde på egne fordeler vis-à-vis den øvrige tamilske befolkningen.

Nasjonalisme i to utgaver

Hovedpåstandene i singalesisk og tamilsk nasjonalistisk retorikk er uforenlige, men bygget over samme lest. Singalesisk nasjonalistisk ideologi hevder at singaleserne var de første ”siviliserte” innbyggere på Sri Lanka. Singalesere anses som etterkommere av nordindiske innvandrere som snakket et indoeuropeisk språk som over tid utviklet seg til singalesisk. Den viktigste opphavsmyten finner vi i krøniken Mahavamsa, som forteller at singaleserne ankom Sri Lanka samme dag som Buddha døde. På sitt dødsleie skal Buddha ha bedt gudene om å beskytte øya som et sted hvor Buddhismen skal leve videre. Singalesisk nasjonalisme har derfor et religiøst grunnlag, og ser øya som et hjemland for den opprinnelige formen for Buddhisme. Den er derfor også ett land, som ikke kan deles. Tamilsk nasjonalistisk ideologi imøtegår dette. Ikke minst finner vi her en forståelse av den tamilske befolkningen som en egen nasjon med tilhørighet i landet tilbake til førhistorisk tid. Det blir vektlagt at det fram til 1600-tallet fantes et uavhengig kongedømme med sentrum i Jaffna, og at tamilsk selvstendighet således har en historisk forløper.

Konflikten tiltar

Etter frigjøringen fra det britiske koloniregimet i 1948 tiltok motsetningene mellom politiske representanter for de to språkgruppene i landet. Dette var et resultat av politiske reformer som favoriserte flertallbefolkningen og av stadige voldsepisoder. Et viktig år i Sri Lankisk historie er 1956, da partiet Sri Lanka Freedom Party vant flertall i parlamentsvalget, og brukte dette til å innføre singalesisk som eneste offisielle språk. Dette fikk alvorlige negative konsekvenser for mange tamilsktalende, ikke minst de som arbeidet i offentlig sektor. I den nye Grunnloven av 1972, da landet også skiftet navn fra Ceylon til Sri Lanka, ble Buddhismen gitt en særskilt status (”The Republic of Sri Lanka shall give to Buddhism the foremost place and accordingly it shall be the duty of the State to protect and foster Buddhism”). Blant annet som følge av denne utviklingen vedtok partiet Tamil United Front i 1976 den viktige Vattukottai-resolusjonen, hvor det forpliktet seg til å arbeide for en ”fri, uavhengig, sekulær, sosialistisk stat” kalt Tamil Eelam. Partiet vedtok også å skifte navn til Tamil United Liberation Front.

Krigen

Fra slutten av 1970-tallet var situasjonen i de tamilsk-dominerte områdene i nord og øst preget av uro og sammenstøt mellom spredte geriljagrupper og statsmaktens politi- og hærstyrker. Den egentlige borgerkrigen sies gjerne å ha startet i 1983, etter at trolig mer enn 1000 tamiler ble drept i massakrer i juli 1983, mange i hovedstaden Colombo. Denne hendelsen omtales gjerne som ”Black July”. Overgrepene førte til en flyktningstrøm av tamilsktalende fra hovedstaden og andre områder i den sørlige delen av landet inn i de tamilsktalende områdene. Den førte også til at de så langt små, væpnede gruppene av tamilsk ungdom fikk en økt tilsutning. Ikke minst gjaldt dette LTTE som var stiftet og ble ledet av Vellupillai Prabakaran, en ung mann fra nordkysten av Jaffna-halvøya. Etter interne oppgjør mellom ulike tamilske, væpnede grupper i tiden som fulgte, var det fra midten av 1980-tallet LTTE som sto igjen som den srilankiske statens viktigste motstander i krigen som fulgte.

Krigen bølget fram og tilbake gjennom tiår, med store lidelser som konsekvens. Fra midten av 1990-tallet etablerte LTTE kontroll over landområdet som kalles Vanni, det vil si området nord for byen Vavuniya og sør for Elephant Pass, pasasjen til Jaffna-halvøya i nord. I en lang periode hadde de også kontroll over store deler av Østprovinsen. I dette området utviklet de sine egne ”statsstrukturer” med blant annet rettssystem og bankvesen. Først og fremst var imidlertid LTTE en militær organisasjon med streng disiplin og stor offervilje. LTTE var ”pionerer” med hensyn til selvmordssoldater. Disse ble benyttet i regulære krigshandlinger, men også mot sivile mål i den sørlige delen av landet. Selv om regjeringsstyrkene ikke benyttet nettopp selvmordssoldater, er det godt dokumentert at også disse er ansvarlige for overgrep mot sivile.

Den internasjonale dimensjonen

En viktig følge av krigen var flukten av tamilsktalende fra krigsområdene til utlandet. I dag bor trolig mer enn én million med opprinnelse i disse områdene utenfor Sri Lanka, de fleste i Kannada, Frankrike, Tyskland og England, men mange også i andre europeiske land og i India. Disse eksilmiljøene utgjør i dag en viktig stemme som søker å rette oppmerksomhet mot manglende politiske løsninger på de politiske utfordringer som satte konflikten på Sri Lanka i gang og mot overgrep på den tamilsktalende befolkningen, ikke minst i krigens siste fase. En rapport avlevert i mars 2011 til FNs Generalsekretær fra et ekspertpanel nedsatt av ham, antyder at titusener av sivile døde bare i løpet av de siste fem måneder av krigen, mange som følge av regjeringshærens målrettede angrep mot sykehus og ”beskyttelsessoner” opprettet av de samme militære.

I perioden fra slutten av 1990-tallet til 2008 var Norge en viktig brikke i det militære og politiske spillet på Sri Lanka. Begge parter anmodet Norge om å påta seg rollen som tilrettelegger av en fredsprosess, og en våpenhvileavtale ble undertegnet i 2002. Et korps av nordiske observatører overvåket våpenhvilen. Under ledelse av Erik Solheim ble det gjennomført forhandlinger mellom partene i 2002 og 2003. LTTE trakk seg imidlertid fra forhandlingene, og situasjonen utviklet seg i stadig mer voldelig retning inntil regjeringshærens avgjørende offensiv begynte høsten 2007. Våpenhvileavtalen ble formelt opphevet av Sri Lankas regjering i 2008. Norges engasjement i fredsprosessen har imidlertid gjort at både Norge og Erik Solheim er kjente navn på Sri Lanka.

Krigen på Sri Lanka har alltid vært på den internasjonale agenda i den forstand at landet ligger i Indias utenrikspolitiske bakgård og er strategisk plassert i det indiske hav. Det er allmennt anerkjent at India i den tidlige fasen av konflikten støttet de tamilske, væpnede gruppene med våpen og militær trening. Etter at President Rajiv Gandhi ble drept i et attentat i 1991, og indiske myndigheter fant at LTTE var ansvarlig for drapet, har imidlertid indiske myndigheter gitt støtte til Sri Lankas regjering. I forsøket på å finne en fredelig løsning etter at våpenhvileavtalen ble undertegnet i 2002, samarbeidet Norge nært med med Japan, USA og EU. I den siste fase av krigen hentet Sri Lankas regjering viktig støtte fra blant andre Kina og Russland. Etter krigsavslutningen har Kina og Russland bidratt til å forhindre at anklager mot Sri Lankas regjering om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i siste fase av krigen er kommet på dagsorden i FNs organer.

Av Øivind Fuglerud
Publisert 21. jan. 2021 09:34 - Sist endret 26. apr. 2022 08:43