English version of this page

Tekster

Arkeologiske funn i snøfonner

Bildet kan inneholde: sky, himmel, fjell, snø, skråningen.

Klimaendringene gjør at snøfonnene i høyfjellet minsker raskt. Gjenstander som har ligget skjult i isen i mange hundre, kanskje i flere tusen år, kommer for en dag og blir fort ødelagt.

Isens arkeologi gir oss kunnskap om det eldgamle samspillet mellom mennesker og reinsdyr, jakt og fangst.

I over 10.000 år har mennesker ”veidet ren på fonnen”. På hete sommerdager er insekter en alvorlig plage for reinsdyr. Derfor er det godt å være reinsdyr på en sval snøfonn; der trives ikke de varmekjære insektene. Men mot den hvite fonnen blir reinen et synlig bytte for jegere.

Bak buestillinger bygget i stein, skjulte bueskytterne seg for ikke å bli sett av reinflokken. Buestillingene kommer for dagen når isen smelter. Det gjør også jegernes ”skremmepinner”, som ble brukt til å lede reinsdyrene mot buestillingene.

Når en bueskytter bommer faller pilen på fonnen. En jernpil og et forseggjort skaft hadde stor verdi. Jegeren lette nok etter pilen, men fant den ikke alltid igjen. Pilen ble liggende i fonnen helt til isen smeltet – til den dagen fjellvandrere og arkeologer fant den.

Forskjellen mellom en isbre og en snøfonn

Både en isbre og en snøfonn består av is. En isbre er i stadig bevegelse og knuser alt som kommer i dens vei. Den ødelegger alle spor etter menneskelig aktivitet og vi finner ikke arkeologiske gjenstander når isbreen smelter. En snøfonn ligger mer i ro. Fonna kan også skli, men på langt nær med samme kraft som en isbre

Villrein og tamrein

Villreinen har vært i Norge lenge før menneskene kom. Under den siste istiden, som varte i ca. 105 000 år, var det flere varmeperioder hvor deler av landet var isfritt. I disse periodene streifet reinsdyr omkring, men vi vet ikke om det var mennesker her. Det vi vet er at etter istidens slutt, for ca. 12 000 år siden, innvandret både reinsdyr og mennesker. Siden den tid har folk jaktet på reinsdyr her i landet.

Norge er det eneste landet i Europa hvor det fortsatt finnes villrein i høyfjellet. Ingen eier villreinen. Tamrein eies, merkes og gjetes.

Bildet kan inneholde: kart, verden, organisme, atlas, skrift.

Beiter og trekkveier

Villreinflokkene vandrer over store områder på leting etter mat. Hvis reinen ikke forstyrres av moderne utbygging som for eksempel kraftlinjer, veier og hyttefelt, kan de bruke de samme trekkveiene i flere hundre år.

Nyere genetiske undersøkelser viser at villreinen kom til Norge fra to forskjellige områder.

Den såkalte Beringiabestanden har vandret inn fra Sibir. Genetiske spor av denne bestanden finnes i alle reinsdyrstammer i Norge. En annen gruppe har sannsynligvis vandret inn fra sør. Det finnes genetiske spor etter disse i villreinen på Hardangervidda, i Setesdalen og i Nordfjella og i tamrein både i Sør- og Nord-Norge.

Reinbestanden i området Dovre-Rondane skiller seg genetisk fra alle andre, både i Skandinavia og i Eurasia. Denne reinens særegne genetiske mønster tyder på at den nesten ikke er blandet med annen rein. Antagelig har den en helt spesiell opprinnelse som går tilbake til siste istid.

Hva villrein kan brukes til

I store deler av den nordlige sirkumpolare verden har villreinen vært en viktig ressurs.

I Alaska og Canada kalles villreinen for caribou og har vært jaktet av tundraindianere og inuitter i tusenvis av år. I Sibir har reinen vært av grunn- leggende betydning for nomadefolk som evenkene og nenetserne. I Skandinavia har reinen vært en viktig ressurs for både fastboende bønder i fjell og daler, og nomader som samene.

Nesten alt på reinsdyret kan brukes: Kjøtt, innmat, sener, magesekk, pels og skinn. Bein kan kokes til margsuppe. Geviret kan brukes til å lage redskaper som knivskaft og annet husgeråd.

Bildet kan inneholde: himmel, økoregion, snø, arbeidsdyr, skråningen.

Jaktliv

Gjenstandene som smelter fram viser flere sider av jaktlivet ved fonnene. Når dyrene var drept skulle de slaktes og parteres. Dyreskrotter, pels og gevir skulle pakkes og transporteres vekk. Jegerne måtte ha mat, klær, sko og annet utstyr som de trengte mens de var på fjellet.

Det er funnet spader til å grave kjøtt ned i snøen eller kanskje til å lage en buestilling. Trekroker og vidjeknuter, ble antagelig brukt til oppakninger for transport. Kanskje for å feste slaktet på egen rygg eller på hesten, eller var de brukt til å holde sammen bunter med skremmepinner som skulle fraktes opp til fonna? At det til tider ble brukt hester vitner hesteskoene om.

Det er funnet rester av en ski, og et stykke tekstil som har vært gjenbrukt som lapp siden sømmen langs kantene fremdeles sitter i.

Det er også funnet tre lerretsposer av bomull. De inneholdt klumper med rester av animalsk fett, sener og kjøttvev. Posene har vært gjensydd, og er fra 1700- 1800 tallet. Er dette rester av jegerens matpakke? Eller kan de ha vært brukt til å pakke inn innvoller for transport til bygds? Hvorfor ble de sydd igjen?

Fangstmetoder

Å veide rein på fonnen med pil og bue var en enkel, men effektiv jaktmetode. Folk i Bøverdalen kunne dra opp i fjellet på varme sommerdager. Der la de seg bak buestillingene og ventet på reinsdyrflokken som kom for å avkjøle seg på Juvfonna.

Bildet kan inneholde: himmel, sky, snø, økoregion, fjell.

Fangst i groper, også kalt dyregraver, er en gammel fangstmetode som trolig går tilbake til bronsealderen. Fangstanleggene er vanskelige å datere fordi de har vært brukt i forskjellige perioder over et langt tidsrom.

Det krevdes svært god innsikt i reinflokkenes trekk- veier for å lage fangstanlegg. Mange dagsverk gikk med til å grave groper, mure gropenes vegger og bygge gjerder som ledet reinflokken mot fallgropene. I slike anlegg kunne mange dyr fanges og slaktes. Etter slakten måtte skrott og gevir fraktes til bygda. Alt dette krevde planlegging og en form for ledelse.

Drivfangst; reinflokken ble drevet til et sted hvor jegeren ventet. Ved Sumtangen på Hardangervidda hadde folk bygget rekker av varder som ledet rein- flokken ut i Finnsbergvatn. Der ble de innhentet av jegere i båt. Arkeologer har funnet enorme mengder bein etter slik massefangst.

Skremmepinner

Skremmepinnene var plassert i lange rekker for å lede reinsdyra dit jegeren ønsket. De består av tre deler; stikke, snor og en bevegelig, øvre del.

Stikken er laget av spaltet treverk eller av en rundkvist, og kan ha et hakk og ”hode” for feste av en snor. Snoren har vært brukt til å feste en lett og tynn vimpel av trespon til stikken. Den var laget av ull, dyrehår eller sener. Toppen av skremmepinnen kan også ha vært laget av never eller bunter av bjørkeris som ble festet til stikken med en vidjeknute.

Det vokser ikke trær eller busker så høyt til fjells. Derfor må alle pinner som finnes være fraktet dit. I to tilfeller har arkeologene funnet et stort antall skremmepinner på samme sted. Kan disse være en bunt pinner som er båret opp og lagt til side til senere bruk? Eller har kanskje jegerne samlet sammen skremmepinnene etter årets sesong for deponering til neste?

Effektivt skyts

Pil og bue kan ved første øyekast virke som et svært enkelt og primitivt våpen. Men det er langt fra tilfelle. Det er et komplisert samspill mellom pilspissens, skaftets og buens utforming. Det har stor betydning for hvordan jaktvåpenet virker. Jegernes kunnskap og erfaring må ha vært avgjørende for hvilke former og teknikker som ble brukt.

Bildet kan inneholde: hersker, kontorlinjal, tre, kunst, kvist.

Pilene funnet ved fonnene er uvanlig godt bevart. Pilspissene er fint skjeftet og surret fast til pilskaftet. Den innerste surringen er laget av tynne dyresener, den ytterste av tynne neverbånd. Det er også mulig å se avtrykkene av surringen for styrefjæra.

Formene på pilspissene har vært variert gjennom tidene, og arkeologene kan datere dem etter hvilken utforming de har. Gjenstandene i monteren kan dateres fra eldre jernalder til middelalder.

Pil og bue har vært det viktigste jaktvåpenet, men spydet må også ha vært brukt, selv om vi sjeldent finner dem. Når spyd kastes er de lettere å finne igjen enn bortskutte piler.

Hvem var reinsdyrjegerne

Kanskje var det høvdinger som organiserte jakten og tok utbyttet i vikingtiden? Kan det ha vært kongen som sto bak de store massefangstanleggene i middelalderen? Eller en mektig biskop? Kirken hadde store økonomiske interesser i både byer og bygdelag. Eller var reinsdyrjegerne frie bønder som slo seg sammen til et jaktlag?

Bildet kan inneholde: yttertøy, erme, kunst, kappe, kappe.

Nyere forskning har vist at det finnes 1000 år gamle spor etter samisk bosetning langt sør i landet, både i skogsområder og i høyfjellet. Hvilken etnisitet hadde høyfjellsjegerne? Delte norrøne og samer områder mellom seg? Jaktet de sammen, eller var de konkurrenter? Kanskje følte reinsdyrjegerne seg hverken som samer eller norrøne, men en blanding av begge folk?

Vi har ikke noen fullgode svar på disse spørsmålene ennå, men det forskes.

Norges eldste sko

Skoen ble funnet ved Langfonna på Kvitingskjølen i Lom. Den er ca. 3.300 år gammel (1420-1260 f. Kr.). Skoen er laget av ett stykke ugarvet lær fra reinsdyr og er sydd sammen ved hælen. Reima som strammet fotåpningen er borte. Skoen er i størrelse 39.

Bildet kan inneholde: gest, skrift, kunst, utesko.

Bildet kan inneholde: hode, bein, menneskekroppen, kjeve, gest.

Bildet kan inneholde: hvit, kjeve, organisme, linje, skrift.
Illustrasjon: Vegard Vike, KHM

Vær er ikke klima

Alle kan observere været fra dag til dag, meteorologene måler det flere ganger om dagen. Opplever vi én eller to kalde vintre, betyr det ikke at klimaet er blitt kaldere. Klima er gjennomsnittsvær i ett område over en periode på minst 30 år.

Klimamålinger bygger på enkeltobservasjoner og må bearbeides statistisk etter internasjonale retningslinjer. Mens været spiller en viktig rolle i vårt dagligliv, er informasjon om klima viktig for å planlegge fremover i tid. Å planlegge for fremtiden krever at vi har kunnskap om klimaendringer i fortiden.

Global oppvarming er økning i den globale gjennomsnittstemperaturen. Globalt klima bestemmes av temperaturmålinger fra hele kloden. Det kan være ekstra kaldt i Norge en vinter, mens det er unormalt varmt andre steder. Men når temperaturmålinger fra hele verden legges sammen, ser vi klart at kloden er blitt varmere de siste 200 årene.

Verdens årlige gjennomsnittstemperatur har steget med omtrent 0,8 grader de siste hundre årene. FNs internasjonale klimapanel IPCC har kommet frem til at den globale gjennomsnitts-temperaturen kan komme til å øke med tre til fem grader de neste hundre år.

Den arktiske havisen som omringer Nordpolen minsker dramatisk, spesielt i sommermånedene. Mange klimaforskere mener at hvis utviklingen fortsetter, kan sommerisen bli helt borte i Arktis innen 2050. Dette vil få dramatiske konsekvenser for blant annet isbjørnene som har sine ”jaktmarker” på isen.

Arkeologer jubler ikke

Mange flotte funn smelter frem fra isen, men arkeologer liker ikke det som skjer. Snøfonnene smelter så raskt at det er en nesten umulig oppgave å sikre funnene for fremtiden. Så snart gjenstandene er ute av isen, begynner nedbrytningsprosessene. Metall ruster. Tre, lær og tekstiler kan råtne bort og tørke ut slik at alt går i oppløsning og spres for vær og vind.

Isen i høyfjellet har bevart disse gjenstandene i flere tusen år. Hvis den globale oppvarmingen fortsetter, vil sporene etter fortidsmennesker snart være tapt for alltid.

Klimaendringene forandrer menneskehetens felles kulturarv. I Norge forsvinner årtusen gamle fornminner i høyfjellet. Verdenskulturminnet Bryggen i Bergen er allerede akutt truet av havnivåstigningen. I store deler av verden er kulturarven truet av erosjon, jordras, flom og tørke.

Klimaendringene vil få konsekvenser for hvordan vi tenker både om fortidens og fremtidens kulturarv. Hva er det viktig å ta vare på? Hvordan skal vi forvalte klimatruede kulturminner for fremtidens generasjoner?

Redd fortiden

Når gjenstandene smelter ut av isen møter de et røft fjellklima. Vær, vind, vekslende frysing og smelting tærer på de sårbare gjenstandene. Mikroorganismer gjør også sitt for at de raskt brytes ned. Noen gjenstander er hele, med mange fine detaljer bevart. Andre er bare små fragmenter av hva de engang har vært.

Bildet kan inneholde: berggrunn, grå, tre, linje, dannelse.

Ring – ikke rør

Informasjon om hvor og hvordan arkeologiske gjenstander er funnet er like viktig som gjenstandene selv. Dersom man tilfeldig oppdager et funn så ta gjerne et bilde og GPS-posisjon eller merk av funnstedet på et kart, men la funnet bli liggende.

Bildet kan inneholde: avis, nyheter, utgivelse, skrift, avisavtrykk.

Kontakt deretter arkeologer ved Oppland fylkeskommune, fagenhet for kulturarv, så raskt som mulig.

Hva skjer i verden?

Arkeologiske funn ved snøfonner er gjort i Canada, USA, Alpene og i Norge. Det mest berømte funnet er ismannen Ötzi fra Tyrol, på grensen mellom Østerrike og Italia.

Et viktig funnsted i Europa er fjellpasset Schnidejoch i Sveits. Der har arkeologer funnet lær og never fra yngre steinalder, metallgjenstander fra tidlig bronsealder, mynter fra romertid og til og med nagler fra romernes sandaler. Det er spesielt lær og neverbiter som forteller klimahistorie: Lær og never går i oppløsning så snart det blir utsatt for sol, regn og vind. Når vi i dag finner 5000 år gamle lærbiter, betyr det at de har vært beskyttet av is og snø inntil helt nylig.

Permafrosten kan bevare organisk materiale i årtusener – også døde mennesker. I Altaj-fjellene i grenseområdene mellom Russland, Kazakhstan, Mongolia og Kina, finnes det hundrevis av gravhauger med godt bevarte funn fra en svunnet skytisk sivilisasjon.

Mennesker, hester og gjenstander har vært konservert i permafrosten i over 2500 år. Menneskekroppene er så godt bevart at intrikate tatoveringsmønstre er synlige. Nå, når permafrosten tiner, vil disse gravfunnene hurtig brytes ned. UNESCO har satt i gang et program i Altaj-fjellene for å redde funnene.

Kan vi finne en Ötzi i Norge?

Funnet av ismannen Ötzi i 1991 var sensasjonelt. Men forholdene rundt funnet var spesielt heldige. I fjellet hvor han ble funnet er luften tørr. Ötzi ble dekket av snø og is kort tid etter at han døde. Under snøen ble han nærmest frysetørket og mumifisert. Da han ble oppdaget ved en tilfeldighet, kunne kroppen ikke ha vært fremme i luften i mer enn noen få dager.

Sjansen for å finne et forhistorisk menneske med hud og hår i en norsk snøfonn, er svært liten. Norges nærhet til havet har alltid gitt varierende vær der regn, selv i fjellheimen, er uunngåelig. Værforholdene gjør mulighetene for frysetørking i det norske høyfjellet små. Men kanskje finner vi likevel en gang en ”Notzi”?

På Norges tak

De første funnene fra Juvfonn på Galdhøpiggmassivet ble oppdaget i 2007 – året etter den spesielt varme sommeren i 2006. De ble gjort av fjellvante folk som meldte fra til fylkesarkeologene i Oppland.

Til nå er Juvfonn en av tre snøfonner som er systematisk undersøkt. Her er det funnet mer enn 600 arkeologiske gjenstander innenfor et område på ca. 80.000 m2. De fleste er skremmepinner. Det er også registrert 50 buestillinger.

Arkeologene kartlegger funnene nøyaktig slik at vi kan se dem i sammenheng, både i forhold til hverandre og hvordan de ligger i landskapet. Er det mulig å rekonstruere rekkene med skremmepinner? Gjennom systematiske undersøkelser og studier kan vi få ny kunnskap om hvordan jakt og fangst i fjellet var organisert.

Dateringene av gjenstandene fra Juvfonn viser at jakten her har foregått i jernalderen, fra ca. 250-900 e. Kr. Hva med gjenstandene som vil smelte fram i årene som kommer? Vil det dukke opp stadig eldre gjenstander etter hvert som fonna smelter? Foreløpige dateringer av islag innerst og nederst i Juvfonn viser at fonna har eksistert i mer enn 3000 år.

Bildet kan inneholde: vannforsyning, økoregion, kart, verden, skråningen.

Det ble foretatt innsamling og kartlegging ved Juvfonn sensommeren 2009. Året etter hadde kanten av fonna smeltet med 18 meter.

  • Blå linje = Iskant, august 2009
  • Svart linje = Grense for feltarbeid 2009
  • Grønne sirkler = Gjenstander funnet i 2009
  • Rød linje = Iskant, september 2010
  • Røde sirkler = Gjenstander funnet i 2010
  • Røde stjerner = Buestillinger

Ned fra himmelen, opp fra isen

Gjenstander fra vår nære fortid smelter også frem fra isen. I november 1946 krasjlandet et amerikansk Dakota C-53 militærfly på isbreen Gauligletscher i Sveits. Krasjlandingen førte til en dramatisk redningsoperasjon: alle åtte passasjerer og fire besetningsmedlemmer ble funnet i live.

Bildet kan inneholde: kjøretøy, snø, fjell, luftfartøy, luftfartsprodusent.

I 1946 var forholdet mellom det nøytrale Sveits og USA på et lavmål, men redningsaksjonen ble et vendepunkt og starten på et varmere forhold mellom landene.

Dakotaen har ligget delvis innkapslet i isen i 60 år, men nå er flyet i ferd med å smelte frem - et tanke- vekkende kulturminne fra ”Den kalde krigen”.

Lever vi nå i den Anthropocene epoke?

Menneskenes påvirkning på jordkloden har vært enorm siden begynnelsen av 1800-tallet. Mange forskere mener vi har forlatt den geologiske epoken Holocene (= tidsalderen fra istidens slutt) og at en ny tidsepoke har begynt, nemlig Anthropocene (anthro betyr menneske).

Bildet kan inneholde: blomst, anlegg, botanikk, berggrunn, organisme.

Menneskelig aktivitet påvirker ikke bare natur- og kulturmiljø, men også jordens geologiske prosesser. De naturlige geologiske prosessene er ikke lenger de sterkeste. Menneskene har aldri tidligere stått overfor en slik situasjon.

Klimapark 2469

Klimapark 2469 ligger ved Juvasshytta, ikke langt fra Galdhøpiggen (2469 m.o.h.), i Lom kommune i Oppland fylke. Klimaparken skal formidle kunnskap om klimaendringer og kulturminner.

Det er laget en istunnel inn i Juvfonna som gjør det mulig å besøke isens indre verden. Juvfonna smelter i rekordfart og når isen blir borte, dukker jaktutstyr fra en fjern fortid opp.

I Klimaparken kan du se og oppleve hvordan klimaendringene påvirker isbreer og snøfonner i høyfjellet.

Publisert 25. jan. 2021 12:35 - Sist endret 26. apr. 2022 14:31