Hundefigur – et vektlodd?| Dog figure – a weight? 
- Kobberlegering
- Middelalder, 1050–1500
- Funnet av Rune Th. Paulsen i 2019
- Indre Østfold kommune, Østfold
- C65964
Vet du hva dette er? Denne lille hundefiguren kan ha vært et vektlodd formet som en hund. Vi har mange eksempler på hestevektlodd fra middelalderen, også i utstillingen her. Noen vektlodd har form som andre dyr, særlig okser. I museets samlinger har vi to andre eksempler på hundefigurer som vi tror ble brukt som vektlodd.
Det finnes også eksempler på dyrevektlodd fra andre steder i Norden, men de er absolutt vanligst i Norge. Som beskrevet for hestevektloddet i utstillingen, kan dette skyldes at dyrevektloddene var regulert etter vektstandarder fastsatt av den norske kongen. Noen hestevektlodd er stemplet med bokstaver som kan vise til ulike konger i høymiddelalderen. Kanskje var dyreformen et signal om hvilket vektsystem vektloddet var del av.
Grunnen til at vi er usikre på om denne figuren var et vektlodd, er at den har en tapp på bakenden som ser ut som et brukket feste. Figuren kan altså ha vært festet til et eller annet som dekorasjon. Hva dette «et eller annet» skulle være, har vi imidlertid ingen spor etter.
De fleste som har sett funnet, tenker på den som en hundefigur. Men den har en annen interessant dekor. Fra en midtstripe ned langs ryggraden er det risset inn linjer i et fjær- eller vingemønster. På noen såkalte akvamaniler* som er formet som løver, kan man se lignende mønster som forestiller løvens manke. Kanskje er «fjærmønsteret» et forsøk på å illustrere pels eller hår? Pussig nok har figuren et hode med ganske tydelige trekk, men ikke øyne. I stedet ser det nærmest ut som dyret har bind for øynene.
Figuren er funnet i en region som ikke har så mange andre metallsøkerfunn, men på akkurat denne gården er det søkt mye. Her er det funnet diverse mynter, vektlodd og spenner, særlig fra middelalderen.
Vi er altså ikke helt sikre på om dette er et vektlodd, så hvis du har et bedre forslag eller har sett andre funn som ligner, hører vi gjerne fra deg!
*En akvamanile er en forseggjort mugge/kanne som presten brukte til håndvask under den katolske gudstjenesten i middelalderen.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Bakstad, A. K. 2019. Vektloddene fra Hamarkaupangen – en studie av middelalderens vektloddtyper og preg. Viking 82.
- Brøgger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Grieg, S. 1933. Middelalderske byfund.
- Pedersen, U. 2001. Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Primitive tider 4.
Dog figure – a weight?
- Copper alloy
- The Middle Ages, 1050–1500
- Found by Rune Th. Paulsen in 2019
- Indre Østfold Municipality, Østfold
- C65964
Do you know what this is? This little object may have been a weight shaped like a dog. We have many examples of weights from the Middle Ages that were shaped like horses, and there is one in this exhibition. Some weights are shaped like other animals, especially bulls. In the museum’s collections, we have two other examples of dog figures that we think were used as weights.
There are also examples of animal weights from other places in the Nordic region, but they are most common in Norway. As described for the horse-shaped weight in the exhibition, this may be due to the fact that the animal weights were regulated according to weight standards stipulated by the Norwegian king. Some horse-shaped weights are stamped with letters that may refer to various kings of the High Middle Ages. Perhaps the animal shape indicated which weight system the weight belonged to.
The reason we are unsure whether this figure was a weight is that it has a peg at the back end that looks like a broken attachment point. The figure may have been attached to something as a decoration, but we have no traces of what that something might have been.
Most people who have seen the object think of it as a dog figure, but it has another interesting decoration. From a central stripe running down along the spine of the figure, lines have been engraved in a feather or wing pattern. On some aquamaniles* shaped like lions, similar patterns can be seen that represent the lion’s mane. Perhaps the ‘feather pattern’ is an attempt to illustrate fur or hair? Oddly enough, the figure has a head with fairly distinct features, but no eyes. Instead, it almost looks as if the animal is wearing a blindfold.
The figure was found in a region where not many other metal detector finds have been made. However, extensive searching has taken place on this particular farm, where various coins, weights and buckles have been found, especially from the Middle Ages.
So, we are not entirely sure if this is a weight, so if you have a better suggestion or have seen other similar finds, we would love to hear from you!
*An aquamanile is an ornate ewer or jug that priests used for washing their hands during Catholic mass in the Middle Ages.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Bakstad, A. K. 2019. The weights from Hamarkaupangen - a study of medieval weight types and ornaments. Viking 82.
- Brogger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Grieg, S. 1933. Middelalderske byfund.
- Pedersen, U.S. 2001. Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomet? Primitive tider 4.
Sprette – liten ringspenne | Clasp – small penannular brooch
- Gull
- Middelalder, 1200-tallet?
- Funnet av Kenny Hansen i 2018
- Stange kommune, Innlandet
- C65935
Slike små ringspenner eller brosjer var populære i hele Europa fra 1100-tallet og framover. På norsk kalles de ofte spretter. De ble brukt til å holde sammen halsåpningen på skjorter og serker, men også for å spenne sammen sjal eller feste nøkler eller vesker til klærne. De ble også brukt etter middelalderen, og vi kan se at de ligner spenner som har blitt brukt på folkedrakter og bunader helt fram til i dag.
Det er vanskelig å datere spretter fordi de sammen typene har vært i bruk over så lang tid. I middelalderen var de fleste sprettene enklere enn denne. De var laget av sølv, bronse eller blandinger av tinn og bly, og med enkel dekor. Den vi ser her er derimot av gull og dekorert med fire dyrehoder med runde øyne og små utstikkende ører. De møtes to og to, snute til snute, der nålen er festet rundt ringkroppen og der spissen av nålen har hvilt på andre siden av ringen.
Lignende spretter i samme størrelse har blitt funnet i London og andre deler av Europa. Disse er gjerne av sølv, noen ganger forgylte, og av og til med innfelte små edelsteiner på selve ringen. Nålene på de engelske spennene er festet på en annen måte enn på vårt eksemplar, noe som forteller om ulike håndverkstradisjoner. Men de engelske har samme type dekor med to og to dyrehoder som møtes ved nålens feste og spiss. I England dateres disse spennene til 1200-tallet.
Vår gullsprette er funnet på Huseby i Stange. Gårder med dette navnet var trolig knyttet til kongens administrasjon tidlig i middelalderen. Den som drev gården, var antagelig kongens mann og kan ha stått for innkreving av kongens skatter og inntekter i regionen. Sagaen forteller at kong Håkon Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, fikk bygget en gildehall på akkurat denne Huseby-gården. Her har det vanket mange standsmessige mennesker, noe som stemmer godt med funnet av dette lille, men praktfulle, draktsmykket.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Egan and Pritchard 2002: Dress accessories c. 1150–c.1450.
- Iversen, F. 2016. Huseby and the Scandinavian taxation model, i Husebyer – Status Quo, open questions and perspectives.
- Skare, M. 2023: Kulturminnelovens terskel. Klassifisering av kontekstløse ringformede spenner fra middelalder og nyere tid. Viking 87.
Clasp – small penannular brooch
- Gold
- The Middle Ages, 13th century?
- Found by Kenny Hansen in 2018
- Stange Municipality, Innlandet
- C65935
Small clasps or brooches such as this one were popular throughout Europe from the 12th century onwards. They were used to fasten the neckline of shirts and tunics, but also to fasten shawls or attach keys or bags to clothing. They were also used after the Middle Ages, and we can see that they are similar to clasps that have been used on folk costumes and bunads (traditional national costume) right up to the present day.
It is difficult to date these clasps because the same types have been in use for such a long time. In the Middle Ages, most penannular brooches were simpler than this one. They were made of silver, bronze or mixtures of tin and lead, and featured simple decorations. This example, however, is made of gold and decorated with four animal heads featuring round eyes and small protruding ears. They meet two by two, snout to snout, and the pin is attached around the body of the ring with its pointed tip resting on the opposite side.
Similar clasps of the same size have been found in London and other parts of England. These are often made of silver, sometimes gilded, and sometimes inset with tiny gemstones. The pins on the English clasps are attached differently than on our example, indicating different craftsmanship traditions. However, the English examples have the same type of decoration, featuring pairs of animal heads meeting where the pin is attached and at its tip. In England, these clasps date to the 13th century.
Our gold penannular brooch was found at Huseby in Stange. Farms with this name were likely connected to the king’s administration in the Early Middle Ages. The person who ran the farm was likely a representative of the king and may have been responsible for collecting the king’s taxes and revenues in the region. The sagas tell stories that King Haakon IV Haakonson, who ruled from 1217 to 1263, had a guild hall built on the site of this farm at Huseby. Many distinguished people would have gathered at this site, and this may explain why this small but exquisite piece of clothing jewellery was discovered there.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Egan and Pritchard 2002: Dress accessories c. 1150 – c. 1450.
- Iversen, F. 2016. Huseby and the Scandinavian taxation model, in Husebyer – Status Quo, open questions and perspectives.Skare, M. 2023: At the Threshold of the Norwegian Cultural Heritage Act: Classifying Stray Finds of Annular Brooches from the Medieval and Modern Period. Viking 87.
Vektlodd| Weight 
- Vektlodd
- Kobberlegering, blylegering og gull
- Middelalder, 1050–1500
- Funnet av Truls Warhuus i 2022
- Sandefjord kommune, Vestfold
- C66049
Slike pæreformede vektlodd dateres til middelalderen og var i bruk mellom 1000- og 1400-tallet. De ble brukt sammen med såkalte skålvekter for å veie opp edelmetall (sølv og gull) eller andre varer og verdier.
Som mange andre vektlodd, er dette laget av kobberlegering med en kjerne av bly. Det spesielle er at det har gulldekor. Det kan tyde på at det ble brukt av noen med prestisje, kanskje en høytstående person som krevde inn bøter eller lignende. I den gamle kaupangen (kjøpstedet) i Hamar i middelalderen, har pæreformete vektlodd som oftest vært laget av eller dekorert med sølv.
I middelalderen veide man ikke i kilo og gram, men i mark, øre og ertog. Ett øre tilsvarte etter alt å dømme omtrent 26,88 gram i middelalderen, selv om det er en del variasjon mellom individuelle vektlodd. Ett øre bestod av tre ertoger, mens åtte øre utgjorde en mark. Dette vektloddet veier 76,5 g. Det stemmer med en vekt på litt under tre øre (80,6 gram). Det har nok opprinnelig veid enda mer nøyaktig tre øre, men toppen av vektloddet og noe av dekoren er borte, noe som senker vekten. Vektloddet relativt tungt for denne typen, men det finnes noen pæreformete vektlodd som veier enda mer.
Funnet er gjort i nærheten av et kirkested der det sto en kirke allerede i middelalderen. På et jorde nærmere kirken er det funnet flere vektlodd, mynter, smykker og andre gjenstander. Kirkene og kirkebakken var viktige møtesteder i middelalderen og helt opp til vår tid. Her foregikk sosialt samvær, handel, lysninger og andre offisielle ærend. Kanskje kan funnene i området knyttes til slike aktiviteter.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Bakstad, A. K. 2019. Vektloddene fra Hamarkaupangen – en studie av middelalderens vektloddtyper og preg. Viking 82.
- Brøgger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Pedersen, U. 2000. Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomet? Vektloddenes funksjoner i vikingtid – en analyse av vektloddmaterialet fra Kaupang og sørøst-Norge.
Weight
- Copper alloy, lead alloy and gold
- The Middle Ages, 1050–1500
- Found by Truls Warhuus in 2022
- Sandefjord Municipality, Vestfold
- C66049
Pear-shaped weights like this one date to the Middle Ages between the 11th and 15th centuries. They were used together with balance scales to weigh precious metals (silver and gold) or other goods and valuables.
Like many other weights, this one is made of copper alloy with a lead core. What is special about this example is that it has gold decorations. It suggests that it was used by someone of prestige, perhaps a high-ranking person who collected fines or something similar. In the medieval town (the kaupang) in Hamar, pear-shaped weights were most often made of or decorated with silver.
In the Middle Ages, people weighed things using units called ertog, øre, and mark, not grams and kilograms. One øre appears to have been equivalent to around 26.88 grams in the Middle Ages, though there is quite a lot of variation between individual weights. One øre consisted of three ertogs, while eight øre constituted one mark. This weight weighs 76.5 grams, corresponding to just under the weight of three øre (80.6 grams). Originally, it most likely weighed more exactly three øre, but the top of the weight and some of the decoration are missing, reducing its weight. The weight is relatively heavy for this type, but there are some pear-shaped weights that weigh even more.
The find was made near a site where a church stood as early as the Middle Ages. In a field close to the church, several weights, coins, jewellery and other objects have been found. Churches and their immediate surroundings were important meeting places in the Middle Ages and continue to be so today. They were places where social gatherings, trade, official announcements and other official matters took place. Perhaps the finds made in the area can be linked to these types of activities.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Bakstad, A. K. 2019. The weights from Hamarkaupangen - a study of medieval weight types and ornaments. Viking 82.
- Brogger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Pedersen, U.S. 2000. Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomet? Vektloddenes funksjoner i vikingtid – en analyse av vektloddmaterialet fra Kaupang og sørøst-Norge.
Vektlodd | Weight
- Vektlodd
- Kobberlegering
- Middelalder, 1050–1500
- Funnet av Carl André Fronth i 2020
- Ullensaker kommune, Akershus
- C65932
Dette er et hesteformet vektlodd. Vi har mange funn av slike såkalte messinghester fra middelalderen, men ikke alle har like fin utforming som denne, med tydelig utformet man, hode og seletøy. For oss ligner disse hestefigurene kanskje mest leketøy, men allerede på 1800-tallet ble det påvist at de stort sett alltid har en vekt som ligger tett opptil de middelalderske vektenhetene for 2, 4 og 8 øre (1 øre ≈ 26,8 gram). Det er derfor generell enighet om at de har fungert som vektlodd. Den vi ser her veier 51,1 gram, det vil si ca. 2 øre.
Vektlodd ble gjerne brukt sammen med såkalte skålvekter, der man la det som skulle veies i én skål og vektlodd i den andre. Man trengte derfor et helt sett med lodd med ulike vekter for å kunne veie nøyaktig. I middelalderen fantes ikke den samme standardisering som i dag, og vekt på vektlodd kunne variere fra sett til sett, selv om vektfordelingen kanskje stemte innbyrdes i det enkelte sett av vektlodd.
Dette var ikke uproblematisk, og Håkon V Magnusson jobbet for å standardisere mynt- og vektsystemet i landet. Allerede før han ble konge i 1299 kom han med flere forordninger («rettarbøter») der han påla folk å følge visse vektstandarder. Noen hestevektlodd og andre vektlodd er merket med en innstemplet h, og dette har blitt knyttet til Håkons arbeid med standardiseringen. Bokstaven tolkes som et slags kongelig justermerke, altså en markering av at vektloddet er riktig justert etter kongens regulering av vektsystemet. H’en kan muligens ha blitt overtatt av kong Håkon VI Magnusson, som regjerte i Norge 1355–1380, mens vektlodd merket med en o kan ha blitt produsert i regjeringstiden til kong Olav IV Håkonsson (1380/1381–1387). Det er funnet flest messinghester på Østlandet, særlig i Oslo og omegn, noe som kanskje skyldes at kong Håkon V Magnusson hadde sitt hovedsete i Oslo.
Alle disse kongene regjerte i løpet av 1300-tallet, så hestevektloddene kan i utgangspunktet dateres til denne perioden. Men de har vært i omløp og bruk på ulike måter i lang tid etterpå. Med tiden ble det også knyttet folketro til disse dyrefigurene. Så sent som på 1800-tallet ble de bundet rundt halsen på syke husdyr for å gjøre dem friske, eller til fiskegarn for å sikre god fangst. Andre steder var det tvert imot ansett å ødelegge fisket hvis noen kastet en messinghest i vannet. Under hekseprosessene som foregikk på 1600-tallet, tilsto noen kvinner i Bergen under tortur at de hadde ødelagt fisket på denne måten.
Vi vet ikke hvorfor man valgte å forme vektloddene som hester, delvis med seletøy og noen ganger også med rytter på ryggen. Det har fantes vektlodd formet som dyr i tidligere perioder, det vil si i før-kristen tid. Den gang kan dette har hatt en slags religiøs betydning, siden dyr var svært viktige i den norrøne mytologien og verdensforståelsen. I den kristne middelalderen ble kanskje hesten brukt som forbilde fordi eierne av slike vektlodd tilhørte en spesifikk samfunnsgruppe som også markerte sin identitet gjennom bruk av rideutstyr.
Dette hestevektloddet er funnet på en gård med mange graver fra vikingtid, ikke så langt unna Hovin kirke. Området var et maktsentrum allerede i førkristen tid, og på 1300-tallet ble det bygget en stavkirke på Hovin. Det kan ha stått tidligere kirker der også. Metallsøk i området har gitt mange funn av smykker, vektlodd, mynter og annet.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Bakstad, A. K. 2019. Vektloddene fra Hamarkaupangen – en studie av middelalderens vektloddtyper og preg. Viking 82.
- Brøgger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Grieg, S. 1933. Middelalderske byfund.
- Pedersen, U. 2001. Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Primitive tider 4.
Weight
- Copper alloy
- Middle Ages, 1050–1500
- Found by Carl André Fronth in 2020
- Ullensaker Municipality, Akershus
- C65932
This is a horse-shaped weight. We have many finds of these so-called brass horses from the Middle Ages, but not all of them have the same fine craftsmanship as this one, with a clearly defined mane, head and harness. To us, these horse figures may look like toys, but as early as the 19th century, it was demonstrated that they almost always have a weight that closely corresponds to the medieval weight units of 2, 4, and 8 øre (1 øre ≈ 26.8 grams). There is therefore general agreement that they were used as weights. This example weighs 51.1 grams, approximately equivalent to 2 øre.
Weights were often used together with balance scales, where the item to be weighed was placed in one bowl and the weights in the other. Therefore, a complete set of weights with different values was needed to be able to weigh things accurately. In the Middle Ages, there was no standardisation like today, and the weights of weights could vary from set to set, even though the weight distribution might have been consistent within each individual set of weights.
This was not without its challenges, and King Haakon V Magnusson worked to standardise the coin and weight system in Norway. Even before he became king in 1299, Haakon V Magnusson issued several ordinances stipulating that people must adhere to specific weight standards. Some horse-shaped weights and other weights have been stamped with a letter h, and this has been linked to Haakon’s standardisation work. The letter is interpreted as a type of royal calibration mark, indicating that the weight has been properly calibrated according to the king’s regulation of the weight system. The h may possibly have been adopted by King Haakon VI Magnusson, who ruled Norway from 1355 to 1380, while weights marked with an o may have been produced during the reign of King Olaf IV Haakonsson (1380/1381 to 1387). Most brass horses have been found in Eastern Norway, particularly in Oslo and its surrounding areas, which may be due to the fact that King Haakon V Magnusson had his seat of power in Oslo.
All of these kings ruled during the 14th century, so the horse weights can generally be dated to this period. However, they have been in circulation and used in various ways long afterward. Over time, folk beliefs also became associated with these animal figures. Even as late as the 19th century, they were tied around the necks of sick livestock in an attempt to make them healthy again or attached to fishing nets to ensure a good catch. In other places, however, it was believed that throwing a brass horse into the water would ruin the fishing. During the witch trials that took place in the 17th century, some women in Bergen confessed under torture that they had ruined the fishing in this way.
We do not know why people chose to shape the weights as horses, sometimes with harnesses and sometimes also featuring a rider. Animal-shaped weights from the pre-Christian periods have also been found. At that time, the figures may have had some sort of religious significance, as animals were very important in Norse mythology and played a prominent role in the Norse worldview. In the Christian Middle Ages, the horse may have been used as model because the owners of such weights belonged to a specific social group that also marked their identity through the use of riding equipment.
This horse-shaped weight was found on a farm with many Viking graves, not that far from Hovin Church. The area was a seat of power even in pre-Christian times, and a stave church was built in Hovin in the 14th century. There may have been earlier churches there as well. Metal detecting in the area has yielded many finds of jewellery, weights, coins and other objects.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Bakstad, A. K. 2019. The weights from Hamarkaupangen - a study of medieval weight types and ornaments. Viking 82.
- Brøgger, A.W. 1921. Ertog og øre. Den gamle norske vegt.
- Grieg, S. 1933. Middelalderske byfund.
- Pedersen, U. 2001. Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomet? Primitive tider 4.
Berlokk – hengesmykke | Berlok pendant 
- Berlokk – hengesmykke
- Gull
- Eldre romertid, ca. 70–250
- Funnet av Sven-Erik Thorstensen i 2017
- Moss kommune, Østfold
- C64762
Berlokker er en form for smykker, eller anheng, fra det vi kaller eldre romertid i Norden, dvs. århundrene rett etter Kristi fødsel. Både dråpeformen og måten de er laget på, er inspirert av smykker og vesthellenistiske teknikker fra området sør for Svartehavet. De nordiske berlokkene er likevel noe for seg selv. De er nitidig dekorert med tvinnede og flettede tråder (filigran) og små dråper (granulat) av gull. Detaljene er så små og nøyaktige at det er vanskelig selv for dagens gullsmeder med moderne hjelpemidler å etterligne dem.
De som lagde de nordiske smykkene, kan ikke ha lært seg teknikken ved å kopiere importerte varer. De måtte hatt mikroskop for å se hvordan de tynne gulltrådene var fremstilt – noe de ikke hadde. Enten har folk fra Skandinavia reist til gullsmeder andre steder og gått i lære, eller så har gullsmeder fra andre områder reist til Norden for å lage dem. Opplæringen inkluderte også bruk av en spesiell loddeteknikk som ikke skadet dekoren når den ble festet på smykket. Kanskje var det en ny elite i samfunnet som ønsket å smykke seg med egne statussymboler og hentet gullsmeder som kunne lage noe helt nytt? Vi ser i hvert fall at gullberlokkene er knyttet til områder med høystatusgraver med importgjenstander og våpen.
Denne berlokken er av en type som dateres til ca. 70-250 e.Kr. I norske museer finnes det rundt 30 berlokker av ulike typer. De fleste er funnet i Oslofjord-området, særlig i Østfold, andre steder på Østlandet, samt i Rogaland og andre deler av landet. Ellers i Norden er berlokker særlig å finne på Øland i Sverige og Bornholm og Fyn i dagens Danmark. Berlokkene fra Oslofjordområdet har varierende dekor, men den vi ser her ligner mest på de som ellers kjennes fra Øland og noen fra Danmark.
På grunn av dekoren med avansert granulasjonsteknikk på så mange av de norske funnene, mener noen forskere at denne teknikken mest sannsynlig ble utviklet i Sør-Norge. Disse berlokkene ble altså produsert her og ikke importert fra andre områder der man bare finner noen berlokker med de samme dekorelementene. Kanskje er de laget i enkelte verksteder på sentrale steder og blitt byttet bort til andre elite-familier i Norge for å knytte allianser?
Denne berlokken er funnet like ved Rygge kirke, innenfor kulturmiljøet rundt middelalderens Værne kloster. Arkeologiske funn og historiske kilder forteller at dette var et sentralt sted for både konge- og kirkemakt og rike stormenn gjennom mange århundrer. I eldre jernalder var nabogården Dilling et attraktivt sted å bo. Der har arkeologene nylig gravd fram spor etter over hundre hus samlet i adskilte husområder eller små grender.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Andersson, K. 1990. Berlocker och berlocktillverkare: Några nya infallsvinklar vid studiet av guldberlocker. Fornvännen 85.
- Andersson, K. 1997. Berlocker och medaljonger: något om romartidens guldsmide i Norden. Fornvännen 92.
- Bandlien, B. 2019 (red.). Arvegull. Rygge kirke.
- Ødegaard, M., L. E. Gjerpe og L. S. Johannessen. 2023. Maintaining boundaries. Early Iron Age settlement dynamics and spatial organisation at Dilling in Southeast Norway, i Complexity and dynamics. Settlement and landscape from the Bronze Age to the Renaissance in the Nordic Countries (1700 BC–AD 1600).
Berlok pendant
- Gold
- Early Roman Iron Age, approximately 70–250
- Found by Sven-Erik Thorstensen in 2017
- Moss Municipality, Østfold
- C64762
Berloques are a form of jewellery or pendant from the Early Roman Iron Age in the Nordic region, meaning the centuries directly following the birth of Christ. Both the teardrop shape and the way they are made are inspired by jewellery and Hellenistic techniques from the area south of the Black Sea. The Nordic berloque pendants, however, are something unique in their own right. They are meticulously decorated with twisted and braided threads (filigree) and small droplets (granules) of gold. The details are so small and precise that it is difficult even for today’s goldsmiths to replicate them using modern tools.
The people who made these pieces of Nordic jewellery could not have learned the technique by copying imported goods. They would have needed a microscope to see how the thin gold threads were made – something they did not have. Either people from Scandinavia travelled to goldsmiths elsewhere in order to learn the craft, or goldsmiths from other areas came to the Nordic region to make them. The training also included the use of a special soldering technique that did not damage the decoration when it was attached to the jewellery. Perhaps there was a new elite in society who wanted to adorn themselves with their own status symbols and brought in goldsmiths who could create something entirely new? We can certainly see that the gold berloque pendants are found in areas where there are high-status burial sites containing imported objects and weapons.
This berloque pendant dates to approximately AD 70-250. Around 30 different types of berloque pendants can be found in Norwegian museums. Most were found in the Oslofjord area, especially in Østfold, other locations in Eastern Norway, as well as in Rogaland and other parts of the country. Elsewhere in the Nordic region, berloque pendants have been found on Öland in Sweden and Bornholm and Funen in Denmark. The berloque pendants from the Oslofjord area have varying decorations, but the one we see here most closely resembles those known from Öland and some from Denmark.
Due to the decoration involving the advanced granulation technique on so many of the Norwegian finds, some researchers believe that this technique was most likely developed in South Norway. These berloque pendants were therefore produced in Norway and not imported from other areas where only a few berlok pendants have been found with the same decorative elements. Perhaps they were made in specific workshops in central locations and traded to other elite families in Norway to establish alliances?
This berloque pendant was found near Rygge Church, within the cultural environment around the medieval Værne Monastery. Archaeological finds and historical sources indicate that this was a central location for royal and ecclesiastical power and wealthy noblemen for many centuries. In the Early Iron Age, the neighbouring Dilling Farm was an attractive place to live. Here, the archaeologists have recently uncovered traces of over a hundred houses grouped into separate housing areas or small hamlets.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Andersson, K. 1990. Berlocker och berlocktillverkare: Några nya infallsvinklar vid studiet av guldberlocker. Fornvännen 85.
- Andersson, K. 1997. Berlocker och medaljonger: något om romartidens guldsmide i Norden. Fornvännen 92.
- Bandlien, B. 2019 (ed.). Arvegull. Rygge kirke.
- Ødegaard, M., L. E. Gjerpe and L. S. Johannessen. 2023. Maintaining boundaries. Early Iron Age settlement dynamics and spatial organisation at Dilling in Southeast Norway, in Complexity and dynamics. Settlement and landscape from the Bronze Age to the Renaissance in the Nordic Countries (1700 BC–AD 1600).
Vektlodd | Weight
- Bly og bronseplate med emalje
- Vikingtid, ca. 870–950
- Funnet av Aina R. Knutsen i 2022
- Råde kommune, Østfold
- C65931
Dette er et vektlodd av bly dekorert med en bronseplate med emalje. Fra Norge kjenner vi i dag minst 32 andre eksempler på tilsvarende vektlodd hvor en dekorativ plate med ornamentikk fra England eller Irland er presset inn i eller festet til et blyvektlodd.
I Skandinavia er det flest funn fra Norge. Slike vektlodd har blitt funnet på handelsplassen Kaupang ved dagens Larvik, i graver, tilfeldige funn eller ved metallsøk. Det er bare gjort to funn ved handelsplassen Hedeby i Danmark og ingen ved handelsplassene Ribe i Danmark eller Birka i Sverige. De fleste av denne typen vektloddene er funnet innenfor Danelagen, de norrøne områdene i dagens Nord- og Øst-England. Det tyder på at de ble laget av vikinger i disse områdene og deretter fraktet til Norge
En rekke slike vektlodd er funnet i tilknytning til leirplassene for den kjente vikinghæren micel here, Den store hæren, som herjet i England mellom 865 og 878. De ble fortsatt produsert og brukt i to-tre generasjoner senere. Det er derfor sannsynlig at norske funn kan dateres til slutten av 800-tallet eller tidlig 900-tall.
Når denne typen vektlodd blir funnet i graver, er det nesten alltid som deler av et større sett med vekter og sammen med en skålvekt. Det tyder på at de ble brukt i utveksling av små barrer av sølv eller andre metaller som kobber og bly. Dette var vanlige verdimål, altså «penger», i vikingtiden. Man trengte vektloddene blant annet ved deling av bytte fra herjinger i utlandet, innkreving av skatt og toll, vareutveksling eller ved gavebytte eller oppgjør av medgift. På de nevnte leirplassene i England er det funnet mange spillebrikker, så kanskje veide man også sølv i forbindelse med spillegevinster.
Siden det er mye vanligere med udekorerte vektlodd av bly enn disse som er innsatt med en plate med dekor, har det vært foreslått at dette var en måte å identifisere sitt personlige veieutstyr på. Tilsvarende dekorerte fragmenter og beslag av irsk eller engelsk opphav ble omgjort til smykker i Norge, og det har blitt foreslått at dette var en måte å vise familiens tilknytning til suksessrike vikingraid i disse områdene. Kanskje har vektloddene hatt en tilsvarende symbolverdi for eierens status? Områdene hvor slike vektlodd i Norge er funnet overlapper mye med funn av anglosaksiske sverd fra samme periode. Det tyder på at begge funntyper er direkte resultat av nær kontakt med England.
Dette funnet er gjort i Råde i et område der man de senere årene har gjort et stort antall metallsøkerfunn knyttet til handel og metallhåndverk. Derfor antar vi at det har ligget en handels- og produksjonsplass her i yngre jernalder og middelalder.
Bare cirka en mil unna, på gården Missingen, er det funnet et lignende vektlodd. Utgravninger og metallsøk har vist at Missingen var et viktig sted for produksjon, handel og bytte i eldre jernalder.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Aannestad, H.L. 2015. Transformasjoner. Omforming og bruk av importerte gjenstander i vikingtid.
- Heen-Pettersen, A. M. 2021. Evidence of Viking trade and 'Danelaw' connections? Inset lead weights from Norway and the western Viking World. Internet Archaeology 56.
Weight
- Lead and bronze plate with enamel
- Viking Age, approximately 870–950
- Found by Aina R. Knutsen in 2022
- Råde Municipality, Østfold
- C65931
This is a lead weight decorated with a bronze plate and enamel. From Norway, we know of at least 32 other examples of similar weights where a decorative plate with ornamentation from England or Ireland has been pressed into or attached to a lead weight.
In Scandinavia, most finds have been made in Norway. These types of weights have been found at the Viking Age market town of Kaupang in present-day Larvik, in graves, as random finds, or through metal detecting. Only one find has been made at the market town of Hedeby in Denmark but none in the towns Ribe in Denmark or Birka in Sweden. Most of these types of weights have been found within the Danelaw, the Norse areas in the north and east of England. It suggests that they were made by Vikings in these areas.
A considerable number of the weights have been found in connection with the encampments of the famous Viking army called micel here, The Great Heathen Army, which raided England between 865 and 878. They continued to be produced and used for two to three subsequent generations. It is therefore likely that Norwegian finds can be dated to the late 9th century or early 10th century.
When this type of weight is found in graves, it is almost always as part of a larger set of weights and together with balance scales. It suggests that they were used in the exchange of small ingots of silver or other metals such as copper and lead. These were common units of value, essentially ‘money’, during the Viking Age. The weights were used for many purposes, including the distribution of loot from raids abroad, collecting taxes and tariffs, exchange of goods, or for exchanging gifts and settling dowries. At the aforementioned encampments in England, many game pieces have been found, suggesting that silver may have also been weighed in connection with game winnings.
Since undecorated lead weights are much more common than those inset with a decorative plate, it has been suggested that this was a way to identify one’s personal weighing equipment. Similar decorated fragments and fittings of Irish or English origin were transformed into jewellery in Norway, and it has been suggested that this was a way to showcase the family’s connection to successful Viking raids in these areas. Perhaps the weights also held a similar symbolic value regarding the owner’s status? The areas in Norway where these types of weights have been found largely overlap with the discoveries of Anglo-Saxon swords from the same period. Both types of finds are the direct result of close contact with England.
This find was made in Råde, in an area where a significant number of metal detector finds related to trade and metalworking have been made in recent years. Therefore, we assume that there was a trading and production site here during the Late Iron Age and the Middle Ages.
A similar weight has been found at Missingen Farm, only ten kilometres away. Excavations and metal detecting have shown that Missingen was an important site for production, trade and exchange during the Early Iron Age.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Aannestad, H.L. 2015. Transformasjoner. Omforming og bruk av importerte gjenstander i vikingtid.
- Heen-Pettersen, A. M. 2021. Evidence of Viking trade and ‘Danelaw’ connections? Inset lead weights from Norway and the western Viking World. Internet Archaeology 56.
Seglstamp | Seal matrix
- Kobberlegering
- Middelalder, 12–1300-tallet
- Funnet av Øivind Moe i 2020
- Hamar kommune, Innlandet
- C62574
Seglstamper var middelalderens måte å signere dokumenter på. De ble brukt til å stemple navn og symboler som våpenskjold inn i voks eller bly. Resultatet kalles segl. Skrifttypen og formen på denne seglstampen, eller sigillen, tyder på at den var i bruk på 12–1300-tallet.
Rundt ytterkanten på denne seglstampen står det på latin: *S'[...] : TRONDONI : FILLI : TOLLEVI. Det betyr «Dette er seglet til Trond Tollefsson» (eller Torleifsson, siden man i middelalderen kunne skrive samme navn på flere måter). I midten er det bilde av Guds Lam, Agnus Dei, et vanlig symbol for Kristus. Under symbolet er det inngravert et ansikt som trolig er et portrett av Trond. Trond og Tollef/Torleif var vanlige navn. Vi har ikke funnet noen skriftlige kilder som forteller mer om hvem akkurat denne Trond var.
Det vi vet, er at Trond var prest. De fleste seglstamper i middelalderen var runde, men før år 1400 var de som tilhørte kirkens menn ovale og spisse som denne. Formen er den samme som man ofte brukte som ramme rundt bilder av Kristus som verdenshersker, en spissoval glorie rundt hele figuren, kalt mandorla. Biskoper brukte et visst utvalg symboler på sine segl, mens vanlige prester hadde flere valgmuligheter. Agnus Dei var en av disse.
Segl var personlige og gjorde dokumenter gyldig, for eksempel ved kjøp og salg av eiendom, arveoppgjør eller avgjørelser i rettssaker. Dokumentene var skrevet på pergament, altså behandlet dyrehud. Så hang man avtalepartenes segl på tråder eller remser av pergament som var festet til bunnen av dokumentet. Vokssegl kunne ha ulike farger, for de høytstående i samfunnet gjerne rød.
Denne seglstampen er funnet i Hamar, så kanskje bodde Trond prest der – eller kanskje han mistet seglstampen en gang han var på besøk der? Hvis man mistet en seglstamp, kunne man «drepe den» gjennom en dom på tinget. Det var jo viktig at ingen som fant den kunne bruke den til å forfalske eierens «underskrift». Av samme grunn ble seglstamper ødelagt når noen døde og ofte lagt ned i deres grav.
Vi kjenner ikke til en middelalderkirke på gården der funnet er gjort, men Vang kirke ligger bare et par kilometer unna. Det er gjort mange andre funn av smykker, vektlodd, mynter og redskaper helt fra bronsealder og framover i funnområdet.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- «Sigill» i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder.
- Katalogtekst av professor Kristel Zilmer, Kulturhistorisk museum
Seal matrix
- Copper alloy
- The Middle Ages, 13-14th century
- Found by Øivind Moe in 2020
- Hamar Municipality, Innlandet
- C62574
Seal matrices were the medieval way to sign documents. They were used to stamp names and symbols such as coats of arms into wax or lead. The result is called a seal. The font and shape of this seal matrix, or sigil, indicate that it was in use in the 13th to 14th centuries.
Written around the outer edge of this seal matrix in Latin is: *S'[...] : TRONDONI : FILLI : TOLLEVI. It means: “This is the seal of Trond Tollefsson” (or Torleifsson; in the Middle Ages, the same name could be written in several different ways). In the middle is an image of the Lamb of God (Agnus Dei), a common symbol of Christ. A face has been engraved under the symbol that is probably a portrait of Trond. Trond and Tollef/ Torleif were common names. We have not found any written sources that provide more information about who this particular Trond was.
What we do know is that Trond was a priest. Most seal matrices in the Middle Ages were round in shape, but before the 15th century, those belonging to churchmen were oval and pointed, like this one. The shape is the same as that often used as a frame around images of Christ as ruler of the world, a pointed oval aureola surrounding the entire figure, called a mandorla. Bishops used a certain selection of symbols on their seals, while ordinary priests had more options to choose from. Agnus Dei was one of these.
Seals were personal and used to validate documents, for example, in property transactions, inheritance settlements, or legal decisions. The documents were written on parchment, i.e. prepared animal skins. The parties’ seals were then attached to threads or strips of parchment that were fastened to the bottom of the document. Wax seals came in different colours, with red often used for the high-ranking members of society.
This seal matrix was found in Hamar, so perhaps Trond the priest lived there – or maybe he lost the seal matrix when he was on a visit? If someone lost a seal matrix, they could ‘kill it’ through a court ruling. It was important that no one who found it could use it to falsify the owner’s ‘signature’. For the same reason, seal matrices were destroyed when someone died and often buried with them in their grave.
We do not know of a medieval church on the farm where the find was made, but Vang Church is only a couple of kilometres away. Many other finds of jewellery, weights, coins, and utensils from as far back as the Bronze Age and onwards have been made in the area.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- ‘Sigill’ in Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder.
- Catalogue text by Professor Kristel Zilmer, Museum of Cultural History
Kors eller torshammer | Cross or Thor's hammer
- Kors eller torshammer
- Sølv
- Vikingtid, 800–1050
- Funnet av Ole Harpøth i 2019
- Ringsaker kommune, Innlandet
- C65930
Dette spesielle anhenget av sølv er litt vanskelig å tolke. Noen forskere mener det er et kors, altså et kristent symbol, andre mener det er en slags torshammer, en amulett knyttet til den norrøne guden Tor. Det er i så fall en torshammer med et kors på, og kanskje har dette vært tilsiktet i en overgangsfase mellom de to religionene? Utformingen gjør at amuletten kan tolkes som både et kristent og et norrønt symbol. Ville eieren sikre seg beskyttelse fra både Tor og Kristus? Eller prøvde hen å skjule sin tilknytning til en av religionene gjennom et tvetydig symbol som kunne tolkes på begge måter?
Denne varianten av korstypen har blitt kalt for «ulvekors». Dette er fordi hempen på et eksemplar funnet på Island er utformet som et dyrehode som skal bite over den ringen som skulle feste smykket til kjedet. Men ingen av de andre funnene av slike kors har et slikt dyrehode. Dermed blir “ulvekors” et misvisende navn.
Utenom funnet fra Island, kjenner vi bare til to andre slike korsvarianter. Begge er funnet i Stange, ikke langt fra Ringsaker. Dette er dermed en type som ser ut til å være spesifikk for Innlandet. Er korset som er funnet på Island kanskje mistet av en hedmarking på reise? Eller er det kjøpt av en islending på reise i Norge?
Et av funnene fra Stange stammer fra en gravhaug. Gravhauger var en gammel norrøn gravskikk, men i vikingtid begynte man etter hvert å inkludere kristne symboler og praksiser i noen sammenhenger. Det er derfor ikke sikkert at amuletten (bare) var knyttet til norrøn tro, selv om det er funnet i en norrøn grav.
Korset eller torshammeren i «Detektor» er funnet på halvøya Nes i innsjøen Mjøsa. Dette området er rikt på kulturminner. Organiserte søk med mange detektorister har her gitt mange funn av smykker, vektlodd, redskaper og annet fra jernalder og middelalder.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Nordeide, S. W. 2006. Thor’s hammer in Norway. A symbol of reaction against the Christian cross, i Andrén, A. et al. (red.), Old Norse religion in long-term perspectives. Origins, changes, and interactions.
- Skare, K. 2020. Mjølner på Huseby, i Gammalt frå Stange og Romedal 2020.
- Staecker, J. 1999. Thor’s Hammer – Syrnbol of Christianization and Political Delusion. Lund Archaeological Review 5.
Cross or Thor's hammer
- Silver
- Viking Age, 800–1050
- Found by Ole Harpøth in 2020
- Ringsaker Municipality, Innlandet
- C65930
This special silver pendant is somewhat difficult to interpret. Some researchers interpret it as a cross, i.e. a Christian symbol, while others interpret it as a type of Thor’s hammer, an amulet associated with the Norse god Thor. In that case, it is a Thor’s hammer with a cross on it, and perhaps this was intentional in a transitional phase between the two religions? The design means that the amulet can be interpreted as both a Christian and a Norse symbol. Did the owner want to ensure protection from both Thor and Christ? Or did they try to conceal their affiliation with one of the religions through an ambiguous symbol that could be interpreted in both ways?
This particular variant of this type of cross has been called a ‘wolf cross’. This is because the loop on an example found in Iceland is shaped like the head of an animal biting onto the ring that would attach the pendant to a chain. However, none of the other crosses that have been found of this type have such an animal head. Wolf cross is therefore a misleading name.
Apart from the find from Iceland, we only know of two other such crosses, both of which were found in Stange, not far from Ringsaker. Therefore, this type of design appears to be specific to Innlandet. Could the cross found in Iceland perhaps have been lost by a traveller from Hedmark? Or was it bought by an Icelander while visiting Norway?
One of the finds from Stange originates from a burial mound. Burial mounds were an ancient Norse burial custom, but during the Viking Age, Christian symbols and practices gradually began to be incorporated in certain contexts. Therefore, it is not certain that the amulet was associated with Norse beliefs, or solely so, even though it was found in a Norse grave.
The cross or Thor’s hammer displayed in the ‘Detector’ exhibition was found on the Nes peninsula in Lake Mjøsa. This area is rich in cultural heritage sites. Organised searches involving many metal detectorists have resulted in numerous finds of jewellery, weights, utensils and other objects from the Iron Age and the Middle Ages.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Nordeide, S. W. 2006. Thor’s hammer in Norway. A symbol of reaction against the Christian cross, in Andrén, A. et al. (Ed.), Old Norse religion in long-term perspectives. Origins, changes, and interactions.
- Skare, K. 2020. Mjølner på Huseby, in Gammalt frå Stange og Romedal 2020.
- Staecker, J. 1999. Thor’s Hammer – Symbol of Christianization and Political Delusion. Lund Archaeological Review 5.
Torshammer | Thor's hammer
- Sølv
- Vikingtid, ca. 875–1050
- Funnet av Sverre Næsheim i 2019
- Larvik kommune, Vestfold
- C66047
Denne torshammeren er en amulett som kunne bæres rundt halsen eller festes på klærne. I norrøn mytologi var Tor en viktig gud. Han ble tilbedt av bønder fordi han sikret gode avlinger. Som beskytter av universet sloss han stadig mot jotnene. Våpenet hans var hammeren Mjölnir. Sagaene forteller om bruk av torshammere med korte skaft folk bar rundt halsen eller på klærne som beskyttende amuletter eller som symboler på fertilitet ved bryllup.
Noen har ment at bruken av torshammere var en reaksjon på møtet med kristendommen og en motsats til bruken av korssymboler. I Skandinavia er det funnet hammerlignende amuletter fra sent på 700-tallet. Det kan henge sammen med påvirkning fra det kristne Europa, selv om det trolig ikke ble drevet direkte misjonering så tidlig. I Norge er det funnet få torshammere, og det er usannsynlig at de var en direkte og vanlig reaksjon på kristendommens fremrykning. Men de kan kanskje ha blitt inspirert av hengesmykker med korsform eller andre amuletter. Den norrøne troen var mer åpen enn kristendommen, og man tok inn nye impulser fra andre religioner. Fra 700-800-tallet finner vi såkalte “torshammer-ringer”, det vil si jernringer med flere ulike anheng eller amuletter, deriblant hammerformer. Den typen vi ser her, et enkeltstående anheng formet som en hammer, blir vanlig fra sent 800-tall og brukes til inn på 1000-tallet.
Arkeologer har diskutert om disse hengesmykkene virkelig representerte hammere. Noen har ment at de har for kort skaft, andre at den symmetriske formen ikke ligner faktiske hammere. Men da en metalldetektorist i Danmark i 2014 fant en slik amulett med runeinnskriften «Hmar x is» («Dette er en hammer»), kunne man slå fast at det faktisk var snakk om hammere.
Det er veldig uvanlig med runeinnskrifter på slike amuletter. På torshammeren i utstillingen er det noen innrissete streker. Det er trolig snakk om rester av enkel dekor, og ikke etter skrifttegn.
De relativt få funnene av torshammere vi kjenner til i Norge kommer i all hovedsak fra Sør-Norge. Det er også i Sør-Norge vi finner stedsnavn knyttet til en religiøs kult rundt Tor, som for eksempel Torshov. De siste årene er det gjort noen få funn av torshammere i Trøndelag også, og sagaene forteller om en kult for Tor også her, men dette har tydeligvis ikke nedfelt seg i stedsnavn. I Stange i Innlandet har man funnet en patrise for en torshammer, altså en modell til å lage støpeformer med. Det viser at man produserte slike amuletter der. I området der denne torshammeren ble funnet, er det gjort mange andre funn av smykker og andre gjenstander fra eldre jernalder og framover. Stedsnavn knyttet til Hov- og Tor- tyder på at det fantes en førkristen kultplass her.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Nordeide, S. W. 2006. Thor's hammer in Norway. A symbol of reaction against the Christian cross, i Andrén, A. et al. (red.), Old Norse religion in long-term perspectives. Origins, changes, and interactions.
- Skare, K. 2020. Mjølner på Huseby, i Gammalt frå Stange og Romedal 2020.
- Staecker, J. 1999. Thor's Hammer - Symbol of Christianization and Political Delusion. Lund Archaeological Review 5.
Thor's hammer
- Silver
- Viking Age, approximately 875–1050
- Found by Terje Næsheim in 2019
- Larvik Municipality, Vestfold
- C66047
This Thor’s hammer is an amulet that could be worn around the neck or attached to clothing. Thor was an important god in Norse mythology. He was worshipped by farmers because he ensured good harvests. As a protector of the universe, he constantly fought the jötunns. His weapon was the hammer Mjollnir. The sagas tell of the use of Thor’s hammers with short handles that people wore around their necks or on their clothing as protective amulets or as symbols of fertility at weddings.
Some people have suggested that the use of Thor’s hammers was a reaction to the emergence of Christianity and a counter to the use of cross symbols. In Scandinavia, finds of hammer-like amulets date from the late 8th century onwards. They may be related to influence from Christian Europe, although it is unlikely that direct missionary work was taking place that early. Not many Thor’s hammers have been found in Norway, and it is unlikely that they were a direct and common reaction to the spread of Christianity. However, they may have been inspired by cross-shaped pendant necklaces or other amulets. The Norse faith was more open than Christianity, and new impulses from other religions were adopted. From the 8th–9th century, we find so-called Thor’s hammer rings, iron rings with various pendants or amulets, including hammer-shaped ones. The type we see here, a single pendant shaped like a hammer, became common from the late 9th century and was used up to the 11th century.
Archaeologists have discussed whether these pendants really represented hammers. Some people have suggested that the handles were too short and that the symmetrical shape does not resemble actual hammers. However, when a metal detectorist found such an amulet with the runic inscription ‘Hmar x is’ (This is a hammer) in Denmark in 2014, it was confirmed that it was indeed a hammer.
It is very unusual to find runic inscriptions on these types of amulets. On the Thor’s hammer in the exhibition, one can see that some lines have been incised into the surface. These are likely remains of some form of decoration and not of written characters.
The relatively few finds of Thor’s hammers we know about in Norway come mainly from South Norway. It is also in South Norway that we find place names linked to a religious cult associated with Thor, such as Torshov. In recent years, a few finds of Thor’s hammers have been made in Trøndelag as well, and the sagas tell of the existence of a Thor cult in this area of Norway. However, this has evidently not been reflected in place names. In Stange in Innlandet, a patrix has been found for a Thor’s hammer. A patrix is a model used to create casting moulds. It is evidence that these types of amulets were produced there.
In the area where this Thor’s hammer was found, many other finds of jewellery and other objects from the Early Iron Age and onwards have been made. Place names associated with Hov and Tor suggest that there was a pre-Christian cult site here.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Nordeide, S. W. 2006. Thor’s hammer in Norway. A symbol of reaction against the Christian cross, in Andrén, A. et al. (Ed.), Old Norse religion in long-term perspectives. Origins, changes, and interactions.
- Skare, K. 2020. Mjølner på Huseby, in Gammalt frå Stange og Romedal 2020.
- Staecker, J. 1999. Thor’s Hammer - Symbol of Christianization and Political Delusion. Lund Archaeological Review 5.
Spydspiss | Spearhead
- Bronse
- Bronsealder, 1700–500 f.Kr.
- Funnet av Jon Arne Valan i 2022
- Moss kommune, Østfold
- C65934
Dette er en spydspiss av bronse fra bronsealderen. Slike små og relativt enkle spydspisser er blant de første våpen av metall som ble brukt her i landet. Lignende spydspisser fantes imidlertid også i yngre bronsealder. Det er derfor vanskelig å si helt sikkert hvor gammelt dette eksemplaret er, men vi mener det er rimelig å anta at den er av en tidlig type, fra perioden ca. 1700–1500 f.Kr.
Spissen har en fal, et hulrom der spydskaftet ble festet. Her er det fortsatt rester etter treskaftet. De skarpe eggene har korrodert bort gjennom flere tusen år i jorden. Men da den var ny, var spydspissen et skarpt og farlig våpen i hendene på den som hadde styrke og presisjon til å kaste spydet rett. Bronsespydspisser var mer et krigsvåpen enn jaktvåpen. Andre steder i Europa har man funnet avbrutte spisser som sitter fast i menneskeskjeletter. Bytte eller handel med spydspisser kan tyde på krigerfellesskap.
Spydspissen kan ligne på typer funnet på Jylland i Danmark, og det er mulig den har blitt importert derfra. Det er imidlertid funnet en støpeform av stein for en lignende bronsespydspiss i Trøndelag, så vi vet at slike ble produsert her i Norge også. På en verkstedsplass som ble gravd ut på Hunnfeltet nær Fredrikstad i Østfold er det funnet en leirstøpeform til en spydspiss datert til ca. 900–700 f.Kr.
Flere av spydspissene som er kjent fra Skandinavia er funnet i myrer og våtmarksområder. De ble antagelig ofret. Noen steder har spydspisser blitt gravd ned i store mengder, såkalte depoter. Om dette var ofringer eller unnagjemte verdisaker, er ikke alltid lett å avgjøre. Vår spydspiss er funnet på en sti i skogen like under overflaten. Vi vet ikke om noen plasserte den der med vilje eller mistet den.
På grunn av landhevingen siden siste istid har landskapet endret seg. Sjøen var mye nærmere funnstedet i bronsealderen. I eldre bronsealder har funnstedet ligget i vannkanten eller kanskje til og med under vann, og det var fortsatt kort til stranden fra funnstedet i yngre bronsealder. Det er ikke gjort andre metallsøkerfunn eller registrert noen andre synlige kulturminner rett ved funnstedet for spydspissen, men det finnes bergkunst og gravrøyser fra bronsealder i området rundt. Under restaurering av en gravrøys på en kolle i nærheten ble det på 1980-tallet funnet en spenne av gull fra yngre bronsealder, noe som illustrerer rikdommen og statusen til de som bodde i dette området.
Marte Spangen og Lene Melheim, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Engedal, Ø. 2010. The Bronze Age of Northwestern Scandinavia.
- Johansen, Ø. 1981. Metallfunnene i østnorsk bronsealder.
- Mikkelsen, E. 1986: Gullspenne fra bronsealderen i Larkollen, Rygge, Østfold. Viking 49.
- Skre, D. 1998. En støpeplass fra bronsealderen. In Fra Østfolds oldtid. Foredrag ved 25-årsjubiléet for Universitetets arkeologiske stasjon Isegran.
Spearhead
- Bronze
- Bronze Age, 1700–500 BCE
- Found by Jon Arne Valan in 2022
- Moss Municipality, Østfold
- C65934
This is a bronze spearhead from the Bronze Age. Such small and relatively simple spearheads are among the first metal weapons that came into use in southern Norway. However, similar spearheads were also made during the Late Bronze Age. Consequently, it is difficult to say for sure how old this example is, but we believe it is likely an early type, dating to approximately 1700–500 BC. The spearhead has a socket, a hollow space where the spear shaft could be attached. Within it, there are still remains of the wood from the spear shaft. The sharp edges have corroded away over several thousand years in the ground. When it was new, however, the spearhead was a sharp and dangerous weapon in the hands of someone with the strength and precision to throw the spear accurately.
Bronze spearheads were more of a weapon for war than for hunting. In other parts of Europe, broken spearheads have been found lodged in human skeletons. The exchange or trade of spearheads may indicate a warrior community.
This spearhead resembles types found in Jutland, Denmark, and it is possible that it was imported from there. However, a stone casting mould for a bronze spearhead of a similar make has been found in Trøndelag, so we know that these objects were also produced in Norway. At the site of a workshop that has been excavated at Hunn, close to Fredrikstad in Østfold, a clay mould for a spear head dated to approximately 900–700 BC was found. Several of these spearheads known from Scandinavia have been found in bogs or wetland. They were probably sacrificed. Some places, spearheads have been buried in large quantities, known as deposits. It is not always easy to decide whether these are offerings or hidden valuables. Our spearhead was found along a path in the forest just below the surface. We do not know if someone placed it there intentionally or simply lost it.
Due to the isostatic uplift after the last Ice Age, the landscape in Norway has changed over time. During the Bronze Age, the ocean was much closer to the find place. In the Early Bronze Age, it was at the shoreline, or perhaps even below water. The find place is still only a short walk from the beach during the Late Bronze Age.
No other metal detector finds have been made, nor have any other visible cultural monuments been registered immediately nearby the site of the spearhead, but there is rock art and burial mounds from the Bronze Age in the surrounding area. In the 1980s, a gold brooch from the Bronze Age was found during restoration of a grave cairn on a nearby hill, illustrating the wealth and status of the people living in this area.
Associate Professor Marte Spangen and Associate Professor Lene Melheim, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Engedal, Ø. 2010. The Bronze Age of Northwestern Scandinavia.
- Johansen, Ø. 1981. Metallfunnene i østnorsk bronsealder.
- Mikkelsen, E. 1986: Gullspenne fra bronsealderen i Larkollen, Rygge, Østfold. Viking 49.
- Skre, D. 1998. En støpeplass fra bronsealderen. In Fra Østfolds oldtid. Foredrag ved 25-årsjubiléet for Universitetets arkeologiske stasjon Isegran.
Øks | Axe
- Jern
- Vikingtid, 700–800-tallet
- Funnet av Terje Rønningbakken i 2022
- Porsgrunn kommune, Telemark
- C65933
Dette er en smalbladet økse fra 7–800-tallet e.Kr., kalt type A i arkeologien. Slike økser ble i hovedsak brukt som redskapsøkser. Med et langt tohåndsskaft kunne dette øksehodet brukes til å hugge trær. Da kaltes øksetypen bolóx på norrønt, boløks.
Øksa kunne også brukes som våpen, selv om den ikke først og fremst var laget for det formålet. Både i de gamle landskapslovene og i landsloven fra 1274 var alle frie menn pålagt å ha visse våpen – alt etter hvor rike de var. Våpnene skulle de vise fram og få godkjent på våpentinget. Øksa var et alternativ for dem som ikke eide så mye, og med funn fra tidlig vikingtid er det ikke godt å vite om en øks ble brukt som redskap eller våpen, eller begge deler. Men det var ikke bare populært å stille med en redskapsøks på våpenting. I fortalen til Frostatingsloven i 1260 beklager Håkon Håkonsson seg over at folk stiller med boløkser og tror at det skal være godt nok!
Overflaten på denne øksa er skadet av korrosjon og de utstikkende flikene fra skafthullet er bare delvis bevart. Jern er særlig utsatt for ødeleggelse, ikke minst når gjenstanden blir gravd opp. Så lenge den ligger i våt eller leirete jord, vil det ikke slippe til så mye oksygen. Men når en jerngjenstand graves opp, kommer den i kontakt med luft og ruster raskere. Et annet problem er at jernet inne i gjenstanden allerede kan ha korrodert bort, slik at den formen man ser egentlig bare er en skjør, ytre rustkappe. Derfor må man håndtere jerngjenstander svært forsiktig.
Mange detektorister stiller inn detektoren slik at de ikke får utslag på signaler fra jern. Det er fordi jorder som har vært brukt i mange århundrer er fulle av spor etter jordbruk og annen aktivitet. Ved å justere signalene unngår man å finne redskapsdeler og spiker som enten er av nyere dato eller som ikke kan dateres. Derfor får museet sjeldnere inn gjenstander av jern enn av andre materialer fra detektorister.
Øksa er funnet i et område med både graver og bosetningsspor fra eldre jernalder. Dermed hjelper ikke konteksten oss så mye med å vurdere om den ble brukt til hogst eller krig.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Kilder
- Hjardar, K. og V. Vike. 2014. Vikinger i krig.
- Petersen, J. 1919. De norske vikingesverd. En typologisk-kronologisk studie over vikingetidens vaaben.
Axe
- Iron
- Viking Age, 8th–9th century
- Found by Terje Rønningsbakken in 2022
- Porsgrunn Municipality, Telemark
- C65933
This is a narrow-bladed axe from the 8th–9th century, referred to as type A in archaeology. These types of axes were mainly used as tools. With a long, two-handed handle, this axe head could be used to chop down trees. This type of axe was called a bolóx in Old Norse.
The axe could also be used as a weapon, although it was not primarily designed for that purpose. Both in the old regional laws and in the King Magnus the Lawmender’s Laws of the Land from 1274, all free men were required to possess certain weapons – depending on how wealthy they were. The weapons were to be displayed and approved at specific weapon thing assemblies. The axe was an alternative for people who did not own much, and for finds from the early Viking Age, it can be unclear whether an axe was used as a tool or a weapon, or both. However, turning up to the weapon thing assembly with a felling axe wasn’t that popular. In the preface to the Frostathing Law in 1260, Haakon IV Haakonsson expresses his disapproval of people turning up with ‘hatchets’ and thinking that this would be enough to defend the country with.
The surface of this axe has been damaged by corrosion, and the protruding edges from the eye are only partially preserved. Iron is particularly susceptible to damage, especially when an object is excavated. As long as an iron object lies in wet or clayey soil, it will not be exposed to much oxygen. However, when an iron object is taken out of the ground, it comes into contact with air and rusts faster. Another problem is that the iron inside of the object may have already corroded, so the shape one sees is just a fragile, outer layer of rust. Therefore, iron objects must be handled very carefully.
Many metal detectorists adjust their detectors so that they do not receive signals from iron. This is because fields that have been used for many centuries are full of traces of agriculture and other activities. With the adjustment of the signals, one avoids finding parts of farming tools and nails that are either of recent date or cannot be dated. Therefore, it is not very often that the museum receives objects from metal detectorists that are made of iron compared to those made of other materials.
This axe was found in an area with graves and traces of settlements from the Early Iron Age. Therefore, the context does not help us much in assessing whether it was used for felling trees or warfare.
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.
Sources
- Hjardar, K. and V. Vike. 2014. Vikings at War.
- Petersen, J. 1919. De norske vikingesverd. En typologisk-kronologisk studie over vikingetidens vaaben.
Diverse funn | Miscellaneous finds
- Grytefot, sølvmynt (1680) og annet
- Funnet av Truls Warhuus i 2024
- Sandefjord kommune, Vestfold
De som søker med metalldetektor, finner mye forskjellig. Alt metall gir utslag hvis man ikke fininnstiller detektoren. Ofte må tingene graves opp før man kan si om det er en gammel gjenstand som hører hjemme på et museum eller bare er spiker, jaktammunisjon, ødelagte redskaper eller andre ting fra nyere tid som de arkeologiske museene ikke skal ta vare på.
Under innspillingen av filmen i denne utstillingen, gjorde Truls Warhuus en rekke funn, men ikke alle er innleveringspliktige. For det første undersøker museets arkeologer om gjenstandene er så gamle at loven sier de skal bevares. Det gjelder alle gjenstander som er eldre enn 1537 og mynter eldre enn 1650. Mynten vi viser her er fra 1680, så den skal finneren få tilbake når vi stenger utstillingen.
Den største av gjenstandene som ble funnet, en grytefot, er vanskelig å datere. Funnet er uten kontekst og gryteføtter ser like ut over en lang tidsperiode. Da må arkeologene undersøke om den er funnet i et område med mange andre funn fra en bestemt tidsperiode. Det vil i så fall styrke en antagelse om at funnet er fra samme periode, enten det nå er middelalderen eller 1700-tallet. Men når et slikt funn blir gjort i et område med funn fra mange ulike perioder, også nyere tid, må vi heller vurdere om vi kan få noen ny kunnskap ut av dette enkelte funnet. Denne typen vurderinger gjør museet for alt som kommer inn.
Noen ganger er det vanskelig å se hva de innkomne funnene er. De kan være veldig korroderte og rusten gir dem en helt annen form enn de opprinnelig hadde. Andre ganger er det snakk om så små biter av den opprinnelige gjenstanden at vi ikke kan avgjøre hva de stammer fra.
I utstillingen ser vi røntgenbilde av de tingene Truls fant under filmingen. Røntgen kan hjelpe oss å se hvordan gjenstanden ser ut under all korrosjonen og om den har dekor. Vi kan også se om det finnes hulrom eller andre materialer inne i gjenstanden, eller om ting er gjemt inne i en beholder som ikke lar seg åpne, for eksempel relikviekors, som var laget for å romme relikvier.
Førsteamanuensis Marte Spangen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, 2024.
Miscellaneous finds
- Cauldron foot, silver coin (1680) and other objects
- Found by Truls Warhuus in 2024
- Sandefjord Municipality, Vestfold
Metal detectorists find a lot of different things. All types of metal will produce a signal if the metal detector is not finely tuned. It is often the case that items must be dug up before one can determine whether it is an old object that belongs in a museum or merely nails, hunting ammunition, broken tools, or other things from more recent times that are not of interest to archaeological museums.
During the recording of the video in this exhibition, Truls Warhuus made a number of finds, but not all of them are required to be submitted to the authorities. Firstly, the museum’s archaeologists investigate whether the objects are old enough that the law states they should be preserved. This applies to all objects older than 1537 and coins older than 1650. The coin on display here is from 1680, so the finder will get it back when we close the exhibition.
The largest of the objects found, a cauldron foot, is hard to date. The find is without context and cauldron feet have looked the same for a long period of time. The archaeologists then have to investigate whether it has been found in an area where there have been many other finds from a specific time period. If this is the case, it will strengthen the assumption that the find is from the same period, whether it be the Middle Ages or the 18th century. However, when such a find is made in an area with finds from many different periods, including more recent times, we must instead assess whether we can gain any new knowledge from the object in question. The museum makes these types of assessments for everything that comes in.
Sometimes it is hard to determine what the finds actually are. They can be heavily corroded, and the rust gives them a completely different shape than they originally had. At other times, we deal with such small pieces of the original object that we are unable to determine what they originated from.
In the exhibition, you can see X-ray images of the objects Truls found during the film set. X-rays can help us see what the object looks like under all the corrosion and whether it has decoration or not. We can also see if there are cavities or other materials inside the object, or if things are hidden inside a container that cannot be opened, for instance encolpia (crosses for carrying relics).
Associate Professor Marte Spangen, Museum of Cultural History, University of Oslo, 2024.