Hotarao – ”de andre”
Waraoene har lenge vært påvirket av andre urbefolkningsgrupper som karib- og arawakindianere. I dag er det en ny etnisk gruppe; hotarao, som er viktige for warao. Hotarao betyr folket fra det harde landet og er waraoenes fellesbetegnelse på kreoler (venezuelanere), turister og misjonærer. Warao betyr folket fra det myke (myr) landet.
Orinocodeltaet og landsbyene
Regionen er stykket opp av alle elvene som strømmer ut fra Orinocoelva. Deltaområdene som ligger langs kysten er utilgjengelige på grunn av tidevannet. Jordsmonnet består for det meste av gjørme. Her er det både farlig og slitsomt å bevege seg rundt; farlig på grunn av slanger og skorpioner, slitsomt fordi gjørma suger beina fast.
Waraoenes omgivelser er dominert av vann – elver og kanaler, tidevannet, regnsesongen og de årlige oversvømmelsene.
I disse våtmarkene bygger waraoene sine palmehytter på stylter. Husene er satt opp på linje langs elva. Et typisk hushold består av tre hus: hisabanoko som er ”spisestedet”, hanoko som er ”henge-køyestedet” og naibomanoko som er ”menstruasjonsstedet”.
Kunsthåndverk og turisme
Salg til turister er en av de få mulighetene waraoene har til å tjene penger. Tradisjonelle håndverksprodukter blir laget i små størrel-ser for å passe inn i turistenes bagasje. En vanlig au huba (maniokpresse) - som blir brukt til å bake brødet cassabe - er omkring to meter lang. De som selges til turistene kan være så små som 50 centimeter.
Slik er det også gått med uhu - som blir brukt til å frakte palmestivelse. De er opprinnelig redskaper for matlaging, men er blitt pyntegjenstander. Global flyt av mennesker, ideer, varer og ny teknologi gir warao nye måter å spille ut sin identitet på.
Allikevel fortsetter waraoenes liv mye på den samme måten som det alltid har gjort i deltaet; stå opp før solen, lage hengekøyer, fiske, arbeide i hagen, bygge og vedlikeholde hus, fortelle historier, krangle med naboen og være sammen med venner og familie.
Håndverk, identitet og ”det tredje kjønn”
I våtmarkene er kanoen fremdeles sentral i waraoenes livsstil. Nesten alle eldre waraomenn kan bygge kanoer, og alle kvinner kan lage hengekøyer. Ferdighetene blir overført mellom generasjonene.
Menn og kvinner med særdeles gode håndverksferdigheter blir kalt moyotu. Kano- og hengekøyehåndverk ansees for det meste som mann og kvinnearbeid, men det finnes alternative kjønnsroller.
Blant waraoene finner vi det ”tredje kjønn”, tidawena, som kan oversettes med ”vridde kvinner”. Disse er homofile eller transve-stitter. Tidawena fremhever sine ferdigheter i forhold til å lage hengekøyer istedenfor kanoer. Gjennom å utvikle kvinnelige ferdigheter og ta avstand fra mannlige ferdigheter, understreker de kanoen og hengekøyens tilknytning til ulike kjønn.
Mer sjelden er tidawena sitt motstykke, niborawena, eller ”vridde menn”. Dette er kvinner som antar mer maskuline takter, lærer seg å bygge kanoer og tilegner seg sjamankunnskap.
Sjaman
Et tegn på at waraoenes tradisjoner lever videre, ser vi hos sjamanene. Sjamanene fungerer som talerør mellom mennesker og forfedreåndene. Åndene kan være gode eller onde, alt etter som hvordan de har blitt behandlet av sine levende slektninger. Blir de neglisjert kan de velge å forårsake ulykker og sykdom. Blir forfedrene behandlet tilstrekkelig bra, vil de kunne sørge for helse og velstand for waraoene.
I dag er det leger og misjonærer noen få steder i deltaet, og waraoene forklarer sykdom og sjelelig ulykke annerledes enn dem. Representanter for vestlig medisin og religion og sjamaner er langt fra enige, men de ser ut til å tolerere hverandre. Voksne Waraoer som er alvorlig syke kan velge å reise den lange veien til en lege. De katolske kapusinermisjonærene har vært i deltaet siden 1925 og har hatt en enorm innvirkning på waraoene.
Kano og teknologisk innovasjon
Mennesket bruker verktøy, og med nye verktøy skjer det endringer i produksjonsmåten. Man antar at waraoene tidligere brukte skilpaddeskall til økser, og skjell som tverrøks for å lage kanoer.
Møtet mellom den gamle og nye verdenen introduserte ståløkser, kanskje den viktigste gjenstanden kolonistene brakte med seg, og med motorsag kan man uthule en kano på enda kortere tid. Kun et fåtall av waraoene har motorsag og fremdeles må finarbeidet gjøres med øks og tverrøks. De teknologiske nyvinningene fører til at det tradisjonelle kanohåndverket lever videre med noen få endringer.
Waraosamfunnet preges også av globale endringer. De er ivrige brukere av radio, TV og DVD-spillere. Små dieselaggregater driver mediashowet, og waraoene ser filmer og diskuterer hendelser langt utenfor sine landsbyer.
Globale forbindelser og urbane sentre
Urbefolkninger i amazonasregionen er ofte framstilt som isolerte. Nyhetsmedier viser folk som eksotiske og har fokus på hvordan livet i disse samfunnene er svært annerledes enn livet i vesten. Bildet som fremtrer for en forsker viser seg å være mer sammensatt.
For å forstå landsbylivet på disse stedene, må vi også se på hvordan waraoene er engasjert i aktiviteter utenfor sine landsbyer. I byen opplever waraoene å bli diskriminert og de som ikke finner arbeid ender ofte med å tigge.
Andre drar rett til kilden for gratis, industrialiserte goder: avfalls-haugen. Millionbyen Ciudad Guyana, lengre opp Orinocoelva, produserer store mengder avfall. Til avfallshaugen reiser mange waraoer for å sanke verdisaker. I saumfaringen av søpla finner man klær, kniver, kjeler, sko og metall – industriprodukter som waraoene ofte ikke har penger til å kjøpe. Her sanker folk sammen. Gjenstandene blir fraktet i kanoen tilbake til landsbyen og fordelt mellom venner og familie.