Fortid på prærien og slettene
Etterhvert som præriefolket lærte å temme forvillede hester, kunne de følge etter bisonflokkene og drive en mer effektiv jakt.
Bisonjakt og samarbeid
De hadde strenge lover mot rovdrift for å sikre tilgangen på mat og skinn til klær og bolig. Et eget brorskap håndhevet reglene under de store fellesjaktene på prærien.
Språk
Hver gruppe snakket sitt eget språk. Etter hvert utviklet de ulike gruppene et tegnspråk for å kunne leve sammen og unngå konflikter i konkurransen om ressursene.
Krigføring
Egenskaper som mot, tapperhet og evne til å tåle smerte ble høyt verdsatt. Alle eide hver sin lille lærpose, “medicin bundle”, med magisk kraft. Lanser, steinklubber og pil og bue var våpen præriefolk lenge hadde vært fortrolige med, og de skaffet seg tidlig jernøkser og skytevåpen gjennom handel med europeere.
Organisering og livsroller
Hos præriefolkene fantes det flere karrierer, i tilegg til å bli jeger og kriger, kunne man bli sjaman eller medisin-ekspert. Klovnen var en annen viktig og velkjent rolle.
Noen menn opplevde at det krigerske mannsidealet ikke passet for dem, de kunne velge å bli berdache – rituelle kvinner. Dette var et respektert valg. De fleste kvinnene laget mat, samlet ved, bearbeidet skinn og sydde klær, men det finnes også historier om kvinner som valgte å leve som jegere og var dyktige krigere.
Soldansen
Noen få krigere utførte soldansritualet på vegne av hele gruppen. Selve dansen forgikk en gang i året i soldansteltet i midten av leiren. Danserne utsatte seg for ekstreme pinsler og fikk kontakt med Wakan Tanka, den store ånd. Slik ble bisonflokkens fruktbarhet sikret.
En liten fløyte ble brukt til å blåse ut smerten.
Motstandskamp
Europeerne flyttet lenger vest i stadig konflikt med præriefolket, og jaktet hensynsløst på bison. Snart var dyrene nærmest utryddet. Dermed var også præriefolkets livsgrunnlag borte.
Massakren ved Wounded Knee i 1890, markerte slutten på præriefolkets intense kamp mot inntrengerne.
Gjenstander i utstillingen
Sioux-indianernes fjærpryd viste at han var en erfaren kriger og en mann med stor innflytelse. Hver fjær symboliserte en spesiell bragd, som for eksempel å ha drept en fiende i kamp.
Svartfot-indianerens hodepryd var et tegn på at han tilhørte horn-ordenen, et av stammens viktigste brorskap.
Pipene ble sendt rundt på møter når viktige avgjørelser skulle treffes. Denne seremonien knyttet symbolske bånd mellom stridende parter, som når fredsavtaler ble inngått.