Kaupangen i Skiringssal

Byen grunnlegges

Omkring 800 e. Kr. ledet noen menn et stort arbeid på stranden nedenfor høvdingens gård i Skiringssal. Trær og busker ble ryddet bort. Det ble merket opp gateløp og tomtegrenser. I grensene grov de grøfter og reiste gjerder. Ute i sjøen slo de ned fortøyningspåler og bygget brygger av tre og stein. De som ledet arbeidet, hadde høy kompetanse i byplanlegging.

Reisende fra Vestfold hadde sett byer både hos slavere, frisere, saksere, anglere og frankere. Men én ting er å besøke en by og kanskje bo der en stund, noe ganske annet er å forstå hvordan den skal planlegges, bygges opp og drives. Ribe og Birka var de eneste byene i Skandinavia på den tiden Kaupang ble grunnlagt. Der fantes det folk med den nødvendige kompetansen. Kaupangs likhetstrekk med begge byene tyder på at høvdingen hentet folk derfra da han skulle bygge sin by.

Dendrokronologi - årringene daterer

Analyser av årringene i treverk har vært viktig for å datere byen. Den eldste dateringen er fra året 803 og stammer fra tre runde stolper i havnen. Stolpene er trolig deler av brygger eller fortøyningsstolper for båter og skip.

Trær av samme slag som har vokst samtidig i et område, utvikler et likt mønster av brede og smale årringer. I gode vekstår får alle eiketrær omkring Skagerrak en bred årring, i dårlige år en smal. Gjennom undersøkelse av mange gamle trær er denne variasjonen kartlagt flere tusen år bakover i tid. Når vi finner et trestykke under en utgravning, kan spesialister måle årringene og fastslå når treet vokste. Dersom den ytterste årringen er bevart, kan de si i hvilket år og til hvilken tid på året treet er felt.

Byens landskap

Havnebyen Kaupang lå godt beskyttet bak Lamøya. Fra nord og syd kom skip seilende. Havnen sydet av liv hver gang et skip la til for å laste eller losse. Bebyggelsen strakte seg fra stranden og opp til berget i bakkant. Gravfelt med omkring 1000 graver omkranset byen.

Trangt om plassen

Folk levde tett i byen. Den var inndelt i om lag 100 små parseller, det stykke jord en husstand hadde rett til å bruke. Parsellene var 6-8 meter brede og 8-10 meter lange. Kortsiden vendte mot havnen. På de fleste parsellene lå det hus som opptok det meste av plassen. Hver parsell var avgrenset av grøfter og gjerder.

Tråkk i sølete gater

Gater var ferdselsårer inne i byen. Én av hovedgatene gikk langs stranden nedenfor bebyggelsen. Den har trolig hatt plankedekke, noe som gjorde ferdsel og transport av varer enklere. I en mindre gatestubb mellom to parseller, ble det gjort en spesiell oppdagelse. Under et sandlag lå velbevarte fotspor etter flere mennesker og dyr. Noen var tråkket inn i hverandre, men enkelte kunne tydelig identifiseres. Ett av sporene tilsvarer dagens skostørrelse 43 og var sannsynligvis fra en mann.

Livet på søppeldynga

Rester etter matlaging og håndverk ble kastet rett ved husveggene, i grøftene og ved stranden. Det er nok i strandsonen folk gjorde sitt fornødne. Her har vi funnet groper som trolig har vært brukt som latriner. Bølgene har tatt med seg en god del av innholdet, men lukten tyder på at restene er ekskrementer.

Vann til folk og fe

Det var en utfordring å skaffe rent vann. Drikkevann hentet man fra brønner i bakkant av bebyggelsen. Store groper innimellom husene fungerte også som brønner. Brønnene var foret med planker eller flettet kvist og har stått åpne. Små organismer funnet i bunnen av gropene, viser at de inneholdt brakkvann, uegnet som drikke. Vannet i brønnene ble brukt av håndverkere som arbeidet med ild.

Produksjonsplassen

De første sporene etter virksomhet på Kaupang stammer fra håndverkere. Glassperlemakere etablerte raskt sine små verksteder på parsellene. Senere kom andre til. Byens verksteder forsynte tilreisende og fastboende med en rekke varer. Dyktige håndverkere med god tilgang til råvarer masseproduserte enkle gjenstander for den jevne mann og kvinne. Pynteglade kunne glede seg over et stor og variert utvalg av smykker.

Det er stort sett avfall og redskaper som ligger igjen etter håndverkerne på Kaupang. Ferdige varer ble solgt og fraktet bort. Noe finner vi igjen på byens gravplasser. Håndverkerne laget perler av glass og rav, smykker av gull, sølv, bronse og bly, våpen og redskaper av jern, tekstiler, og trolig også kammer av gevir. Funnene gir et godt innblikk i arbeidsprosessene og hvilke teknikker håndverkerne behersket.

Folk som kunne snekre skrin, kister og hus har helt sikkert holdt til i byen, sannsynligvis også båtbyggere. Men hva blir liggende tilbake etter en snekker, en båtbygger eller en treskjærer? Produktene til disse håndverkere er for lengst råtnet bort, og det samme er avfallet. Utslitte jernredskaper har blitt smidd om til nye.

Hus for folk

Husene på Kaupang var helårsboliger. De var solide og funksjonelle og hadde velbygde ildsteder. Husene var også arbeidssted. De likner på hus på gårder og i landsbyer i Syd-Skandinavia på denne tiden, men er noe mindre.

Ildsted midt i rommet

Ildstedet lå midt på gulvet og var en åpen brannflate av steinheller, ofte kantet med mindre stein. Røyken slapp ut gjennom en ljore i taket. Ilden var nødvendig for matlaging og som lys- og varmekilde. Ildstedet hadde ingen overbygning av stein eller leire som holdt på varmen når ilden hadde brent ned. Veggene har ikke vært særlig godt isolert, og røykåpninger i gavl eller tak må ha stått på gløtt. I kalde vintermorgener må frosten ha trengt seg inn i huset og i dem som bodde der. Tidvis kunne det være vanskelig å holde temperaturen over frysepunktet.

Benker langs veggene

Langs veggen på husets langside var det brede trebenker hvor folk sov, spiste eller arbeidet i lyset fra ildstedet. Mellom benkene var det jordgulv. Husets vegger var enten laget av stående planker eller av flettet kvist, påført et tykt lag med leire. Veggene kunne ha små glugger og de hvilte på en svill eller tilhugget stokk som lå på bakken.

Tak over hodet

Taket har vært båret av loddrette stolper som stod et stykke innenfor ytterveggene, i forkant av veggbenkene. Vi vet ikke hvordan taket var bygd, men det var trolig av materialer som halm eller spon.

Mat å spise – litt å drikke

Folket på Kaupang hadde et variert kosthold. I vikingbyen var det ikke plass til å dyrket grønnsaker eller holde mange husdyr. Mat ble fraktet til byen fra gårdene rundt om. De viktigste råvarene var kjøtt, korn, melk, grønnsaker, nøtter og fisk.

Dyrebein forteller

Dyrebein vi har samlet inn under utgravningene viser hva folk spiste. De aller fleste av beina er fra husdyr. Det finnes også en del fisk, men nesten ikke vilt. Det kjøttet som ble spist ferskt, ble kokt, stekt eller grillet. Blant de store mengdene slakteavfall dominerer knokler fra gris. Det skyldes nok at gris var enkelt å holde i byen. Den spiste all slags avfall, fra fiskeslo og slakteavfall til kålblader og skjemt mat.

«Brauda»

Bygg og rug var de mest alminnelige brødkornsortene. Hvete var mer sjeldent. Kornet ble malt på dreiekvern, og brødet var ugjæret og tynt. Bakingen foregikk på en panne over ilden og ikke i en ovn. Melet inneholdt store mengder rusk og rask. Sand og steinstøv fra malingen av kornet blandet seg med melet og slet på tennene. Ordet brød kommer av det germanske brauda som betyr ’noe som er stekt’.

«Grjot»

Grøt ble kokt av forskjellige kornsorter. I en gryte ble melet rørt ut i vann eller surmelk, og varmet opp over ildstedet. Ordet gryte kommer av gammelnorsk grjot som betyr stein. Det skyldes at grytene i vikingtiden var skåret ut i den myke klebersteinen. Under et måltid hos kong Harald Hardråde var det snaut med kjøtt. Den islandske skalden Halle fikk bare grøt og sa: «Drep meg, herre konge, men ikke med grøt.» Slikt kan de også ha mumlet på Kaupang.

Mjød og vin

Til hverdags var syrnet melk og vann vanlig drikke, men folk drakk også mjød og vin. Vin ble importert, mens mjød ble laget i byen. Mjød med forskjellige styrke ble framstilt av bygg og humle. Honning var søtningsmiddel.

Folket på Kaupang

Kaupangs mange gravfelt forteller oss mye om folket som levde i byen. Det var omtrent 400-600 fastboende, både barn, kvinner og menn. Flere kom til ved markedstid. Livet i byen skilte seg fra livet på landet. Mennesker fra fjern og nær med forskjellig utseende, klær, språk og kultur levde side om side. Å forstå hverandre og å takle konflikter må ha vært en del av dagliglivet.

Barn i byen

Naturligvis fantes det også barn på Kaupang. De sprang omkring blant husene, lekte, sang, slåss og hjalp de voksne. Barna som levde på Kaupang etterlot seg få spor. Leker av tre, kongler og barkebåter hadde de sikkert, men de er ikke bevart i dag. Mange døde som barn, sjansen for å nå voksen alder var liten. På vikingtidens gravfelter finner vi bare noen av dem som døde. Sosial status og alder bestemte hvordan man ble gravlagt. Det lave antallet barnegraver har også sammenheng med at barneskjeletter lettere går i oppløsning i jorda.

Noe for enhver

Alle kunne skaffe seg det de hadde lyst på og råd til i byen. Tidens mest eksklusive varer finnes på Kaupang. Det er sjeldne kanner med dekor av tinnfolie, drikkebeger av løvtynt glass dekorert med fargede glasstråder og utsøkte smykker av sølv og gull. De flotteste smykkene lå ikke til salgs i handelsbodene, men kom til byen som gaver.

Den jevne mann og kvinne kunne velge blant et bredt vareutvalg i handels- og håndverksbodene. Her var det noe for enhver smak. De bedrestilte kunne skaffe seg fine bronsesmykker og importerte glassperler, men det fantes også enklere, lokalproduserte glassperler og billigsmykker av bly.

Kjøpe, bytte, plyndre, gi

I byen møttes folk for å kjøpe og selge, men noe nytt kunne også skaffes på annet vis. Gjenstander kunne byttes, mottas som gave eller plyndres. Det ble ikke betalt med mynt i byen, men med sølv som hadde verdi etter vekt. Utenlandske mynter, smykker og barrer ble delt i stykker og veid på en skålvekt. Sølvsmykker ble brukt som gaver og til å knytte vennskapsbånd. Formen var viktigere enn metallverdien. Men en sølvspenne kunne stykkes opp og bli betalingsmiddel igjen. Sølvbiter kunne smeltes om og støpes til et nytt smykke.

Et eksempel på hvordan det ble handlet med sølv, har vi i Håkon Jarls saga. Der fortelles det om Øyvind Skaldespille at han hadde:

... laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge; den skulle være verd tre penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå femti mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den. (...) Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine. Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

– Håkon Jarls saga

Varer fra hele verden

Kaupang var en del av et stort handelsnettverk. Varer kom til byen fra alle himmelretninger. Noen var skipet over lange avstander, som perler fra Midtøsten, Asia og Middelhavsområdet. Perlene kan ha gått fra hånd til hånd over lang tid. Knuselige gjenstander som keramikk og glass ble fraktet rett fra området der de ble produsert. Rav fra Baltikum eller Danmark kom som råstoff til byens håndverkere. Nyttevarer som bryner, kleberkar og kvernstein ble fraktet til Kaupang fra indre Oslofjord, langs norskekysten, nedover elver som Lågen og over Skagerrak fra Rhinområdet.

Varene vi ikke ser

Det er også handlet med varer som vi ikke finner igjen i dag. Mat og drikkevarer er fortært og borte. Andre varer ble skipet til byen, solgt og fraktet videre uten å etterlate spor. Mennesker var en av tidens viktigste handelsvarer. Mange ble fanget på vikingferder. En munk i klosteret Xanten, ved Rhinen, skrev i 837:

Umåtelige virvelvinder brøt titt løs, og man så en komet med et mektig lys etter seg i øst, liksom tre alen langt for det menneskelige øye, og hedningene herjet Walcheren og førte mange tilfangetagne kvinner bort derfra, samt en umåtelig mengde gods av forskjellig slag.

Religioner møtes

Folk fra ulike kulturer og med forskjellige religioner møttes i vikingtidsbyene. Den norrøne religionen stod sterkt i Skandinavia på 800-tallet. Myter, guder og symboler som torshammere er ofte avbildet på gjenstander fra vikingtid. Blant tilreisende handelsmenn kan det ha vært mange kristne. Vi vet at kristne misjonærer besøkte Birka og Ribe midt på 800-tallet og bygde kirker. Gjenstandsfunn tyder på at det fantes kristne mennesker også på Kaupang.

Arabiske reisende har skildret møter med vikinger i østerled, kanskje fant enkelte muslimer veien til Kaupang. Det gjorde i det minste en rekke arabiske sølvmynter som kjennetegnes av sin islamske trosbekjennelse. En mynt med en torshammer risset over inskripsjonen antyder at en nordboer forstod budskapet og opponerte mot det.

Kristne på Kaupang?

En støpeform til et lite kors viser at kristne symboler ble laget på Kaupang. I en kvinnegrav er det funnet et perlekjede med et kors. Fra en mannsgrav har vi en liten blykapsel, det kan være et relikviegjemme til å oppbevare rester etter en helgen. Var disse to kristne, eller regnet de den kristne gud blant sine guder?

En fot av rav

Amulettene hadde magiske krefter og skulle beskytte bæreren. Vi vet at torshammere var symbol for guden Tor. Men hvilken betydning hadde ravfoten?
Eieren har kanskje håpet at amuletten kunne helbrede en skadet fot. Den kan også være et symbol for Vidars drap på Fenrisulven. Han setter foten i ulvens kjeft og hevner Odins død. Foten kan også knyttes til myten om jotundatteren Skade som kun får se friernes føtter når hun skal velge brudgom.

På bytur

Kaupang var et samlingssted for folk fra nær og fjern. I byen solgte man varer, slo av en prat og spurte om siste nytt. Ikke alle håndverkere bodde fast i byen. Noen kom til markedstid for å lage sine ting og selge dem til reisende, eller til folk som bodde der.

Ottar fra Hålogaland

Vi kjenner navnet til én av dem som besøkte Kaupang. Han het Ottar og var høvding. Ottar hadde seilt langt for å komme til Kaupang. Han «holdt til lengst nord av alle nordmenn», i Hålogaland. Hjemme hadde Ottar en storgård, drev reinjakt, hvalfangst og krevde skatt fra samene. Dermed kunne han utruste skip til sine reiser.

Kaupang var bare ett av flere stoppesteder på Ottars reise. Han skulle videre til byen Hedeby, lengst syd på Jylland. Ottar besøkte også kong Alfreds hoff i England, der fortalte han om sine reiser. Hva Ottar gjorde på Kaupang sier kilden ikke noe om, men han var nok en selvskreven gjest i høvdingens hall. Ottar sørget vel også for å få seg en god natts søvn i den trygge havnen. Ombord i skipet lastet han proviant med tanke på turen over Skagerrak. Kanskje solgt han også varer, eller skaffet ting han kunne selge videre.

Byen dør

Byen ser ut til å forsvinne omkring år 900. Vi har ingen kilder som forteller om dramatiske hendelser som plyndring eller brann. Tidligere mente man at folk forlot byen fordi havnen ble for grunn som følge av landhevning. Det er neppe riktig. Endringer i maktforholdet mellom danekongen og stormenn fra Viken er trolig årsaken til at byen gikk til grunne.

Byen lå utsatt til og trengte beskyttelse. Da Kaupang ble anlagt på begynnelsen av 800-tallet, sørget kong Godfred for dette ved hjelp av stormenn i søndre Vestfold. Stormennene fikk til gjengjeld dansk militær og politisk støtte. Under de urolige tidene i Daneriket omkring 900 kan beskyttelsen ha sviktet. Folk i byen følte seg dermed utrygge, og det kom ingen tilreisende. Slik ser vi for oss at byen døde hen.