Eventyr, kamp og spenning
Unionen med Sverige ble oppløst uten sverdslag i 1905. Mange av de nyutdannede offiserene fra Krigsskolen måtte vente i flere år på en betalt stilling i forsvaret. Løytnant Finn Kjelstrup meldte seg i stedet til tjeneste i Fristaten Kongo, og fikk en tre års kontrakt på gode vilkår.
Kjelstrup håpet livet i tropene ville tilfredsstille ”...lysten til eventyr, kamp og spenning, til avveksling fra det stive, skjematiske, regelbundne liv i hjemlandet.” Nødvendige papirer ble sendt den belgiske konsulen i Trondheim. Deretter fulgte et tre måneders kurs i Brussel med språkstudier, militær opplæring og tropemedisin, før han entret skipet med kurs for Afrika.
Kongoveteranens egen fortelling
Mot slutten av livet skrev Finn Kjelstrup om opplevelsene i Kongo. Manuskriptet var beregnet på familien og er aldri publisert. Denne utstillingen bygger på Kjelstrups egne ord, og gir ikke et utfyllende bilde av en nordmann i koloniens tjeneste. Men kongoveteranenes egne fortellinger er i seg selv et interessant bidrag til dette kapitlet i historien.
Å sette mine kunnskaper ut i livet
”En seriøs person", noterte en belgisk offiser om den unge nordmannen. Kjelstrup ble raskt forfremmet til militær sjef for territoriet Haut Kasai sør i Kongo. Her bestyrte han den fjerntliggende stasjonen Dilolo nær grensa til Portugisisk Vestafrika (Angola). I månedsvis var han eneste europeer på posten. Oppgavene var ansvarsfulle og krevende, men høylandet bød på sunnere klima og friskere vann enn andre deler av landet.
Finn Kjelstrup foretok lange utmarsjer, tegnet kart, startet byggearbeider i leiren, satte i gang dyrking av frukt og grønnsaker og åpnet et marked for soldatene og deres familier. Flere søndager iførte han seg gallauniform for å vie soldater og deres kjærester. Men best likte han å tilbringe tiden på jakt etter flodhest eller løve.
En delikat oppgave
De uniformskledte soldatene provoserte lokalbefolkningen. Mange høvdinger nektet å sende bærere til karavanene, levere mat til soldatene, eller å vise andre tegn på underkastelse. Jobben er ”yderst delikat da et eneste feilgreb i politiken med de infødte høvdinger kan hidføre uberegnelige vanskeligheder.” Kjelstrup forsøkte å komme til en minnelig ordning med høvdingene, uten å gi slipp på myndighetenes verdighet og prestisje. Flere ganger la han våpnene igjen hjemme før han oppsøkte fiendtlige landsbyer.
Med sitt diplomati kom Kjelstrup alltid helskinnet hjem til posten. Snart dukket det opp en gave – ei høne, litt honning, en antilope – som tegn på at høvdingen aksepterte den lokale kolonirepresentanten. Kjelstrup på sin side trakterte høvdingene med rødvin fra sitt eget overskuddslager. Den lokale høvdingen fikk formell utnevnelse som sjef for et chefferie indigène, mens den unge løytnanten ble anerkjent som moe mokelenge – den mektigste høvdingen i regionen.
Maktens rett
På sin første militære oppstilling i Kongo ble den nyutdannede løytnanten tilskuer til en hardhendt pisking av en soldat. ”Jeg lovet meg selv at ileggelse av denne straff skulle ordnes på en annen måte ved min avdeling.”
I et brev skrev en lettet Kjelstrup at han fikk tjenestegjøre i en region hvor det ikke skulle samles inn naturgummi. Denne aktiviteten ”...forpester oppholdet i alle andre parter af Kongo.” Det var nettopp under den intense gummijakten i regnskogen brutaliteten mot lokalbefolkningen var størst.
I ettertid medga Kjelstrup likevel at han hadde vært svært streng ”i diciplinens interesse.” Noe av forklaringen fant han i sin ungdom og uerfarenhet og noe i sin strenge militære utdannelse. Men hvor viktig var også europeernes tro på at deres handlinger var nødvendige for å gi Afrika ”...en utvikling i retning av sivilisasjon og ordnede forhold”?
Kjære Mama
Forleden dag jeg havde slaaet leir og natten var allerede begynt at falde på da der plutselig dukkede en sort figur op af mørket og leverede mig en pakke breve. Jeg sat netop og havde samvittighetsnag over min efterladenhed i brevskrivning specielt med henblikk på Dig ...
Dette skrev Finn Kjelstrup i et brev datert ”En route, 14. juli 1908.” Han var på en to måneders marsj til sitt arbeidssted sør i landet, men kunne likevel beholde kontakten med Norge. Selv om kurerene kom uregelmessig, kom faktisk mange brev fram. I brevene fortalte Kjelstrup om eksotiske møter med mennesker og ville dyr. Samtidig ba han moren om å sende ned kompass og annet utstyr han savnet. Men han måtte også be henne tie om fortrolige opplysninger om andre norske kongofarere og militære forhold.
I en velbrukt notatbok finner vi en liste over brev han må huske å skrive. I tillegg til enkeltpersoner, har han også ført opp: ”Protest til Bruxelles (100 ofre),”
Hva var det Kjelstrup ville protestere mot?
Vakre, sympatiske og hengivne
I et brev fra 1908 skrev Kjelstrup:
Og dog foretrækker jeg nesten de sorte for belgiere og den slags figurer som man træffer her nede. De sorte staar umaadelig høit over den formening man danner sig om dem i Europa ved illustrationer og beskrivelser. De er vakre, sympatiske og hengivne d. v. s. - mange af dem.
Kjelstrup la vekt på å forstå lokalbefolkningens tenkesett, og studerte boka Études etnographiques før samtaler med høvdinger. Men i tråd med samtiden betraktet han afrikanerne som mindre intelligente enn europeerne. ”De var store, uutviklede barn, men kunne være overmåte observante, og hadde et sikkert instinkt.”
Innfødte synsmåter
Kjelstrup advarer mot muligheten for å bli påvirket av det han kaller ”innfødte synsmåter” etter lengre tids opphold i Afrika. En gang hadde han fornærmet noen kvinnelige orakler. Senere samme dag får han øye på kvinnene.
De hadde ryggen til meg og kunne hverken ha hørt eller sett meg komme, da jeg beveget meg lydløst på bløt sandbund i skjul av bananplantning langs veien. Jeg ble derfor temmelig overrasket ved å se at samtlige spontant - som på kommando - vendte seg for å se på meg.
I samme øyeblikk følte jeg en svimmelhet som jeg skjønte var forløper for et feberanfall. Jeg gikk raskt tilbake til stasjonen for å ta forebyggende behandling, ergerlig over det uheldige sammentreff, vel vitende at de innfødte nå ville ta dette til inntekt for sin tro på de "helliges" magiske krefter. Jeg tok antipyrin for å hemme temperaturstigningen, drakk varm the for å få transpirasjonen i gang og gikk tilsengs innpakket i ull-tepper, for så å ta kinin så snart transpirasjonen begynte. Samtidig målte jeg og tegnet inn temperaturen i en feberkurve. Den ga imidlertid ikke noe kjent sykdomsbillede...
Etter en tids sykdom ”... kom jeg meg igjen og var en erfaring rikere i retning av mystikk og overtro. Jeg har ihvertfall senere, tross min reaksjon imot "overtroen", ikke helt kunnet frigjøre meg for følelsen av at det virkelig bak denne hendelse skjulte seg mystiske evner og krefter.”
Kvinnenes stilling i Congo
Utdrag fra Finn Kjelstrups upubliserte memoarer (1957).
Flerkoneriet var likeså litt som slaveriet anerkjent i Congos lovgivning, men regelen var at det i en overgangstid skulle tolereres, for å avskaffes etter hvert som forholdene tillot dette uten komplikasjoner.
(…)
Staten oppmuntret til legalisering av de sortes ekteskaper, selv om den også anerkjente ekteskaper inngått ”á la mode indigéne”. For soldatenes koner førte legaliseringen til forskjellige fordeler som var ettertraktet. Men det var en svær papirmølle som skulle til, og jeg skjønner ikke nå, når jeg tenker tilbake, at jeg virkelig ville ta alt det arbeide som fulgte hermed ved siden av alle mine andre gjøremål.
(...)
Jeg ofret mine søndager til dette formål, og søkte å gi det hele et så cermonielt og høytidelig preg som mulig. Det hendte således at jeg iførte meg galla, når det var mange ”Actes de mariage” som skulle utdeles. Men jeg ble nokså oppgitt ved å legge merke til, hvor lite mine foredrag virket på ekteskapskandidatene.
(...)
Da jeg forlot stasjonen for å vende tilbake til Europa ved avslutningen av min tjenestetid, viste det seg å være stor engstelse blant kvinnene for tilbakevenden til de tidligere ”lovløse” tilstande. En sverm av dem fulgte da springende med langs marsjveien ropende: ”hvem skal beskytte oss, når Du reiser”.
Døden gjorde sin høst
Kongofarerne reiste ut vel vitende om at ikke alle ville komme hjem igjen. Av 60 norske offiserer i Kongo, døde 20.
I september 1909 besøkte Kjelstrup en belgisk adjutant.
Han er en blek, sykelig mann (...) en av de ulykkelige som like fra begynnelsen er utpekt som offer for klimaet i det usunne land. Jeg kom hit med godt humør, men det triste inntrykk av min vert har straks lagt en demper på stemningen”, noterte Kjelstrup og regnet opp alle reisekameratene som var døde.
I et brev hjem til moren var tonen kjekkere. ”Om dødsfald her nede, hører jeg i brev fra Norge. Den slags affærer gjør mer inntrykk i Norge enn her nede. I Kongo blir man litt likegyldig av seg og ikke nettopp sentimental.”
Men vel tilbake i Kristianias gater fikk Kjelstrup ”...nærmest en følelse av å være oppstått fra det døde. I den grad hadde jeg innforlivet meg med tanken på å bli gravlagt i Kongo.”
En søndagsutflukt
I 1963 tjenestegjorde sønnen Reidar Kjelstrup for FN i Kongo og ble utplassert i samme området som faren hadde vært i. En dag stod han ansikt til ansikt med korporal Kabishi fra det kongolesiske militærpolitiet. Kabishi fortalte at han hadde lært om Reidars far på landsbyskolen. Flere av detaljene Kabishi husket, stemte overens med Finn Kjelstrups reisebeskrivelse. Ifølge Kabishi fikk Kjelstrup tilnavnet Bwana kitoko, som betyr Min gode herre. Men da han skjerpet justisen overfor soldatene, skal han ha mistet denne tittelen.
På 1960-tallet var situasjonen i det frigjorte Kongo en helt annen enn på løytnant Kjelstrups tid. Sønnen forteller at oppdraget som militærpoliti var ganske fredelig og forholdet til sivilbefolkningen var godt. Han behøvde aldri å løsne et skudd og de hadde kjøretøy og kart over områdene. ”Det var en søndagsutflukt i sammenligning med hva min far var med på”, sier Reidar Kjelstrup i dag.