Én konge – én lov
Transkripsjon
Kong Magnus den 6. er en handlingens mann. Han er født i 1238 og regjerer som konge fra 1263 og frem til han dør i 1280. Senere får han tilnavnet Lagabøte fordi han fornyer lovene og bestemmer at en og samme lov gjelde i hele landet. Men han skaper også et pengevesen som er det mest moderne i Skandinavia.
Kongens mynter gjør ham synlig over hele landet. «Magnus Rex», altså Kong Magnus, står det på den ene siden av denne mynten. På mynten er han avbildet med en kongekrone, men vi vet ikke hvorvidt dette portrettet faktisk ligner på Magnus. Som konge må han love og følge kirkens budskap. Derfor står det «Gud være lovet» på motsatt side av mynten. Mynten må ha vært preget i en av middelalderens kongebyer – i Bergen, Tunsberg, Oslo, eller Nidaros
Magnus er sønn til kong Håkon Håkonsson. Håkon hadde gjort slutt på borgerkrigene i Norge. Magnus vokser opp i Bergen på den tid da fransiskaner-munker kommer til byen. Disse tiggermunkene følger Frans av Assisis idealer om å hjelpe de fattige. Som konge bygger Magnus hospital og i lovene sine fremmer han interessene til de svakeste i samfunnet. Under kong Magnus fortsetter fredsperioden i Norge. Kongen får et godt rykte etter seg etter at han dør. «I hans tid var det god fred i landet», skriver en av middelalderens sagaskrivere. Ja, forfatteren understreker at «Han var den første som regjerte som enekonge uten misunnelse i Norge.»
Tinget ringes inn
Transkripsjon
Klangen fra kirkeklokkene skal minne oss om at det å vedta lover og straffer er en alvorlig, ja nesten en hellig handling. I Landsloven står det at «Lagmannen skal la ringe med den største klokka når han vil gå til tinget med lovboka.» Klokkeklangen så og si «renser luften» og skiller det som nå skal skje fra hverdagens andre gjøremål. Før de fremmøtte går innenfor det båndet hvor lagtinget foregår, skal de slutte med småprat, spising og drikking, og legge fra seg våpnene. Nå er det lovens bokstav og ordene fra de som deltar som teller.
Lyden vi hører i utstillingen kommer fra de gamle kirkeklokkene i Hvaler kirke. De ble kanskje støpt i Nederland på 1200-tallet og var bruk helt frem til 1980-tallet. Den øverste av de to i utstillingen var sist i bruk i Akershus slottskirke. Men den kommer nok fra en tidligere kirke i Oslo, kanskje klosterkirken på Hovedøya. Kirkeklokken under kommer fra Lunde i Telemark. Kirkeklokkene er støpt i bronse og veier til sammen knapt 200 kilo.
På kirkeklokker fra middelalderen finner vi noen ganger innskrifter med runer eller latinske bokstaver. Det gjelder også for disse to. Rundt klokken fra Akershus slottskirke finner vi to støpte rekker med runer som går fra høyre til venstre. Den lengste runerekken har 19 tegn og inneholder runealfabetet på 16 tegn med tre tilleggstegn. Den korteste inneholder de sju første runene i runealfabetet, som vi kaller futhark’en. Begge rekkene er her knyttet til datidens kalender. I en runekalender var de sju runene brukt som dagbokstaver og markerte blant annet søndagene i et år. Så lenge den julianske kalenderen var i bruk, brukte man disse for å regne ut når man skulle feire påske. Den andre kirkeklokken har speilvendte, gotiske bokstaver som går rundt klokken og formidler begynnelsen på bønnen Ave Maria.
Hammeren som slår på kirkeklokken kalles for en kolv. Denne kolven kommer fra Askim kirke i Østfold. Også denne har en runeinnskrift. Her står det skrevet «Andres», og så forkortelsen p som kan stå for prest, og deretter et annet navn eller tilnavn, «Farmann». Farmann betyr en reisende, gjerne en som driver med handel og sjøfart, men det var også i vanlig bruk som personnavn på 1300- og 1400-tallet.
Lovens strengeste straff
Transkripsjon
Forbrytelse og straff
Under veiarbeid i Bergen i 1910 dukket det opp nærmere 1800 penninger fra kong Eirik Magnussons tid. Her ser du et par hundre av dem. Den som graverte stemplene som preget myntene har utført en utmerket jobb. Det vil si, bortsett fra en stavefeil i den såkalte omskriften. Her står det NOSVEG i stedet for NORWEG. Det viser seg også at myntene bare inneholder 1 % sølv, og ikke 25% slik kongens mynter vanligvis gjorde. Myntene er altså falske. Planen var nok å påføre penningene en hinne av sølv for å få dem til å se ekte ut, eller som man sa, å «sølvvaske» dem. Disse forfalskningene er så godt utført at mynteksperter i dag spør seg om noen fra kongens myntverksted var delaktig i svindelen?
Kong Eirik er Magnus Lagabøtes eldste sønn. Han var konge fra 1280 til 1299. Eiriks mynter er de første med en løve som holder en øks i framlabbene. Øksen er Olav den helliges kjennetegn. Dette motivet er fremdeles Norges riksvåpen. Tegningen på plakaten er laget av tollembetsmann Claudius Iacob Schive hentet fra boken «Norges Mynter i Middelalderen» utgitt i Christiania 1865.
Den mindre haugen med mynter er også forfalskninger denne gang fra 1290-årene. Disse er funnet på gården Alstad på Toten. I tillegg til å betale for varer og tjenester, bruker folk også mynt til å betale bøter. Bøter er den vanligste straffen for å bryte loven. Fengselsstraff i dagens betydning av ordet finnes ikke. Hvis du ikke møter på vakt når landet er truet, må du bøte med 1 mark sølv, det vil si 240 slike penninger. Men noen lovbrudd er så alvorlige at de ikke kan betales med en bot. De er da såkalt «ubotamål». Å vekke opp troll, snikmyrde eller å voldta, er eksempler på slike ubotamål. Men, står det i Landsloven fra 1274: «Det er også ubotamål å forfalske vår konges mynt, brev eller segl». Straffen for å forfalske mynter, er å bli dømt fredløs. Og den som er fredløs, er ikke beskyttet av loven. Folk kan dermed drepe en falskmyntner uten å bli straffet. Dette er lovens strengeste straff.
Dersom noen ikke betaler boten sin for et lite tyveri, skal de piskes. Men tredje gang en tyv stjeler og ikke betaler boten, skal de piskes til huden går av og brennmerkes med en nøkkel på kinnet, står det skrevet i Magnus Lagabøtes landslov. Da kan alle se at han er en tyv – resten av livet. Og fortsetter likevel tyveriene, blir man gjort fredløs.
Orden på tinget
Transkripsjon
Sverdet og lovtinget
I gamle tider tok tingmennene med seg sverdet til forhandlingene. Var de enige i det vedtaket som ble gjort, løftet de sverdet opp som et symbol på dette. I Magnus Lagabøtes landslov, er det derimot strenge regler om at sverdet skal legges igjen før man går innenfor båndet som avgrenser tingplassen. Vi vet at dette båndet ble kalt vebåndet, men ikke hva det var laget av. Forbudet mot våpen gjør det enda tydeligere at det ikke er våpenmakt, men kongens lov som avgjør rett og galt.
Sverdene i monteren kalles langsverd eller tohåndssverd. De kommer på 1300-tallet, og til å begynne med er de våpen som rikfolk bruker mot hverandre. Noen av dem er funnet i kirker fordi de mektigste fikk dem med seg i graven. Etter hvert sprer langsverdene seg nedover i samfunnslagene og brukes til både krigføring og dueller. Det er når ridderne bytter ringbrynjer ut med rustninger av stålplater, at de gamle sverdene ikke duger lenger. Med et langsverd kan krigeren lettere stikke i platerustningens sårbare punkter, slik som armhuler, skritt og innsiden av albuer og knær. Begge hendene er nå frie til å svinge sverdet fordi skjoldet er lagt bort til fordel for rustningen.
Med Magnus Lagabøte blir det helt entydig at det er kongen som gir lover, ikke tinget. Likevel fortsetter folk å møte på tinget i lang tid fremover og sier sin mening. Det er en klar forventning om at kongene bare skal endre lovene hvis folk har nytte av det. Men det er også en annen forskjell på det å lage lover før og etter denne perioden i norsk historie. Mennene på de lokale tingene hadde tidligere dømt i enkeltsaker, og disse avgjørelsene ble så brukt i nye saker. Nye lover så altså bakover i tid. Det å lage mange regler på en gang for å løse fremtidige problem, er derimot noe som kommer når kongemakten vokser og kristningen endrer samfunnet, skriver professor Jørn Øyrehagen Sunde. Denne utviklingen fullendes med Magnus Lagabøte. Inspirasjonen kommer fra gammel romersk rett, som hans rådgivere i Bergen hadde lært ute i Europa, ikke minst i Frankrike.
Mat og drikke med måte
Transkripsjon
Den kristne troen endrer hva folk i Norge kan spise og drikke
Nå kommer også idealet om å spise og drikke med måte. På visse dager er det forbudt å spise kjøtt. Det gjelder for eksempel alle fredager og de 40 dagene med faste før påske. Da kommer det fisk på bordet. Man snakker gjerne om årets dager som enten fiskedager og kjøttdager. Om det å faste, skriver munken Alan fra Lille i Frankrike på 1200-tallet: «Faste er medisin for sjel og kropp. Den bevarer kroppen mot sykdom og sjelen mot synd.» Noen dager var det også forbudt å spise melkemat.
Hva så om noen likevel spiser kjøtt på en fredag? Vel, hvis han påstår han er dagvill og spytter ut den biten han har i munnen, da skal han slippe bot. Men han må innrømme sin synd og skrifte for presten, heter det i den eldre Borgartingsloven. En annen regel som kom med kristendommen, var forbudet mot å spise hest. Det ble forbundet med den gamle, norrøne religionen.
Men middelalderen er også rik på gode smaker og sterk drikke. Øl serveres ved alle livets høytider. Allerede i lovene på 1000-tallet påbyr kongen folk å brygge øl. Til hverdags har man et svakt, hjemmebrygget øl kalt mungåt i begeret. Men selv om ølet er viktig, forbyr Landsloven fra 1274 folk å «malte korn for salg i bygdene under stor nød, unntatt der hvor kongen gir tillatelse til det med sine brev.» Kornet skal da brukes til fast føde.
På den store, svarte kannen, står det «Tapp i og drikk». Lovene vitner om at mange følger oppfordringen: «Om fulle menn går rundt i byen vår og vekterne treffer på dem, da skal de veilede dem og ikke villede dem» heter det i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276. Kongen legger også ned forbud mot fyll og svirelag i begravelser for å unngå sløsing, krangler og manndrap. På tinget er alkohol helt forbudt: «Hvis noen begynner å spise eller drikke … skal han ikke få fremmet sin sak den dagen,» står det.
Fusk skal forhindres
Transkripsjon
Nye lover gir nye standarder
De nye lovene på 1200-tallet skal sørge for at enheter for mål og vekt er like over hele landet. Hensikten er å hindre at noen skal lures når de skal kjøpe eller selge noe. Eller som det står i Landsloven: for at «fåkunnige folk kan narres mye mindre, hvor de enn kan være i landet». Et av Magnus Lagabøtes mål med loven er nettopp det å beskytte de svakeste i samfunnet. Vekter og målekar skal kontrolleres hvert år på lagtinget. Mellom hvert lagting, skal lagmannen oppbevare dem nedlåst. Bøndene skal kontrollere sine mål og vekter lokalt hos sysselmannen, som har ansvaret for det lokale rettsstellet. Men landslovens forsøk på å få på plass ett slikt felles vekt- og målesystem slår aldri helt gjennom i middelalderen.
Sammenleggbare skålvekter er i bruk helt fra vikingtiden av, og vi vet ikke om denne skålvekten fra Fyresdal i Telemark er fra middelalderen eller er enda eldre. På den ene skålen legger kjøperen sølv eller mynt av sølv som betaling for en vare, en tjeneste eller en bot for et lovbrudd. På den andre plasserer selgeren et vektlodd, som ofte er utformet som et dyr. Når loddet har en bestemt form, er det lettere å oppdage om noen har slipt bort noe for å gjøre loddet lettere. Forsøk på fusk forekommer likevel. I 1318 blir Gudrun fra Jostedalen i Sogn avslørt da hun gjemmer neper i smøret hun betaler som skatt til kongen.
Mange vekter er laget som hester. Hesten mister den religiøse betydningen den hadde i vikingtiden, men den er fortsatt både et nyttig og staselig dyr i middelalderen. Landsloven nevner hesten over femti ganger. Loven spør om rytteren kan la hesten spise gress som den finner langs veien? Ja, han kan sakesløst, altså uten å betale bot, «ta det som hesten hans trenger å ete der», slår loven fast.
Slike «messinghester» ble også brukt som leker. I Víga-Glúms saga fra Island spør en fireåring om å få låne en hest fra sin eldre storebror. Han får ja. «Jeg skal gi deg den, for en slik leke passer bedre for deg enn for meg nå», svarer seksåringen.
Å skrive gir makt
Transkripsjon
Skrift får større betydning
De latinske bokstavene kommer til landet sammen med kirken og lærde reisende, som for eksempel munker. Kongene bygger opp et byråkrati av skrivekyndige som ligner på det byråkratiet som kirken allerede har – med røtter helt tilbake til antikkens Romerriket. Nye lover på 1200-tallet krever at ekteskap og kjøp av eiendom over en viss sum kan bevises skriftlig. Eller rettere sagt, man skal utferdige et brev, som det heter i Landsloven. I den såkalte kjøpebolken, står det at: «Ved alle avtaler folk gjør ved kvinners giftermål og ved kjøp av eiendommer eller gårder, og ved hvert 10-markskjøp eller mer, skal hver av partene utferdige brev om handelen og avtalen.»
Folk som kan skrive, reiser rundt og sørger for at avtalene kan skrives ned. På en reise eller på tinget er det praktisk å ha med seg et slikt bjørkeskrin. Oppi skrinet kan skriveren oppbevare verdifulle gjenstander som lys, skriveutstyr og dokumenter.
I Nord-Europa skriver man offisielle dokumenter med blekk på pergament. Pergament er laget av tynt, bearbeidet kalveskinn. Blekket fremstilles av såkalte «galleepler», som er små, runde kuler som vokser på eikeblader om høsten. Mengden av skriftlige dokumenter øker kraftig med de nye lovene. Et av de skriftene som sprer seg mest, er selve landsloven. Forskere anslår at det finnes flere hundre håndskrevne eksemplarer av loven i sirkulasjon på 1300-tallet. Det vil i tilfellet si i gjennomsnitt én lovbok for hver 1 200 innbygger i landet.
Siden pergament er så dyrt, øver middelalderens skoleelever seg med en stylus på en tretavle fylt med voks. Også profesjonelle skrivere kladder tekster på vokstavler. En stylus er et spisst skriveredskap av bein, metall eller tre. Arkeologene har funnet rester av flere slike i Gamlebyen i Oslo de siste årene. Med den flate enden av stylusen, kan man rette feil eller stryke ut teksten – akkurat som en moderne blyant med viskelær i enden. Når skriften er strøket ut, er tavlen ren igjen – en tabula rasa. Spor etter spisse tegn kan likevel sitte igjen i treet under vokslaget.
Magnus fornyer pengene
Transkripsjon
Nye lover og nye mynter
Magnus Lagabøte gjennomfører ikke bare en fornyelse av lovene for hele Norge. Han reformerer også myntsystemet. Da far hans, Håkon Håkonsson, dør i 1263, veksler han inn farens mynter og erstatter dem med sine egne. På den måten skaffer han sølv til sine egne mynter. Mynter som viser Magnus’ portrettet og dermed legitimerer hans status som konge.
Legg merke til myntene som bare har preg, eller motiv, på én side. De er såkalte brakteater. Ordet brakteat kommer fra latin og betyr «tynt metall». Disse brakteatene er i hovedsak laget av kobber og inneholder mellom 5 % og 25 % sølv. Håkon Håkonsson hadde utgitt brakteater med mange forskjellige motiver, mens kong Magnus velger seg ett motiv på alle, nemlig hans eget portrett med kongekrone. Vi vet ikke om myntmesteren virkelig har forsøkt på å få portrettet til å ligne på kongen. Men slik skaper Magnus et standardisert myntvesen. Dette er kongens egen mynt. En mynt alle kjenner. Produksjonen foregikk i en eller flere av de store byene, Bergen, Tunsberg, Oslo eller Nidaros.
Etter hvert erstatter Magnus disse brakteatene med tosidige penninger. Rundt kongeportrettet står det denne gang «REX MAGNUS, altså kong Magnus. På baksiden finner vi et liljekors, som er moderne i Europa på denne tiden. Rundt dette står det BENEDICTUS DEUS, som er latin for «Velsignet være Gud». Magnus utgir også kvartpenninger og halvpenninger slik at Norge nå får et myntsystem med tre valører, eller verdier. Sølvinnholdet er ca. 20-25 %. Med kong Magnus sin myntreform, får Norge det mest avanserte myntsystemet i Skandinavia.
Mynter passer godt til å betale småbeløp for dagligvarer og betaling av håndverkere. Folk må også ha mynter for å ofre i kirken. Rundt år 1300 får du kjøpt et rugbrød for en slik penning. En hjelm av beste kvalitet koster derimot 150 penninger, som er nesten like mye som det en gårdsarbeider i Gudbrandsdalen tjener i løpet av et år. Straffen for ikke å møte på vakt hvis en fiende truer landet er 240 penninger – altså en mark.