Utstillingens formgivning

Plan, volum og projeksjon

Utstillingsplanen tar utgangspunkt i et kongolesisk showamønster. De skrå linjene og vinklene varieres på utallige måter i showatekstilenes mønsterkultur. Den oblikke, skrå, linjen forekommer også i den vestlige kulturs kavalerperspektiv*), som anvendes både i arkitektur og militære tegninger. Oblikken forekommer også i tidlig persisk og asiatisk kunst som et slags perspektiv. I showamønstrene er oblikker ikke perspektiverende; de er bare skrå linjer.

Bildet kan inneholde: rektangel, skrift, parallell, symmetri, mønster.
Kongolesiske showamønstre

En skygge kan også tegne en skrå linje på bakken – den er en projeksjon som oppstår ved strålene fra en lyskilde.

Blir projeksjonen bygd som projeksjon, oblikken som oblikk, oppstår det en tvetydighet mellom gjengivelse og virkelighet, mellom gjenstand og projeksjon.

En tegning er en gjengivelse av en virkelighet, et virkelig eller et tenkt rom, en projeksjon av noe som kan bli eller som har vært. En slags oversettelse. Tegningen ligger ved sien av virkeligheten som et bilde eller en speiling.

Utstillingsgjenstander og utstillingsmøbler

Gjenstandene i en museumssamling ligger også ved siden av virkeligheten i kraft av at de er fjernet fra sine opprinnelige sammenhenger og ikke medvirker i hverdagen. På den annen side er museumsbesøk blitt en del av vår hverdag.

Men det krever en hel del forestillingsevne å sette seg inn i de sammenhengene som museumsgjenstandene en gang ble skapt i, og hvor de hadde en rolle. Og spørsmålet om hvorfor de nå befinner seg på et museum, er ikke ukomplisert. I denne utstillingen er spørsmålet brennbart.

Møblene på utstillingen skal både romme gjenstander og fortellinger fra et flettverk av relasjoner og handlinger. De forteller også om fortellingen.

Det klassiske museumsmøbelet er monteren. På Pitt Rivers Museum i Oxford – et museum som utstiller de menneskeskapte gjenstandene gruppert etter fremstillingsteknikk og materiale i stedet for finnestedet – er salen fylt til bristepunktet av montre, noen av dem pultformede som skolebord med glasslokk. Det er en gigantisk eksponering av innsamling – men også av viljen til å spre kunnskap, forståelse og innsikt. Den uendelige mengden av døde ting skal føre levende fortellinger videre. De er ført fram til sitt endelige oppbevaringssted i montre som ligner skap, bord og hyller. Som en speiling av et hjem. Et fremmed hjem. Hvor vi likevel kan gjenkjenne oss selv.

Bildet kan inneholde: svart, bord, bygning, bokhylle, interiørdesign.
Pitt Rivers Museum i Oxford

Vi samler oss nye gjenstander, dingser og apparater i et omfang som nesten ikke er til å fatte. Hvordan ville et museum for dem se ut? Det får konsekvenser for dem som lever der hvor råvarene utvinnes og for gjenstandenes videre ferd.

I denne utstillingen finnes det anførselstegn, utropstegn – og et punktum. Men det er ikke noe sluttpunkt. Blikket ruller evig videre. Og dermed spørsmålene.

Plaststolen på utstillingen har fått økenavnet kongostolen, fordi den ses overalt i Kongo. Men den finnes også overalt i Danmark, Norge, Sverige og Finland. I hager som på kontorterrasser. Massevis av varianter, men samme prinsippmodell. Utstillingens modell er dansk og heter Cuba. Man kan sannsynligvis finne den overalt på kloden.

*) Kavalerperspektivet er likesom det såkalte militærperspektivet et ikke optisk korrekt perspektiv, men tegnet slik at man kan måle i det – hvor målene forvrenges i et optisk korrekt perspektiv.

Av Elizabeth B. Hatz
Publisert 26. jan. 2021 10:42 - Sist endret 24. nov. 2021 16:34