English version of this page

Horsepower – oldtidshesten i myter, kult og krig

Evolutionary road

Illustrasjon som viser utviklingen av hesterasen

I løpet av 55 millioner år har hesten utviklet seg fra et lite dyr på størrelse med en katt til de mange hesterasene som vi kjenner i dag.

Slagordet ”Raskere, høyere, sterkere” passer godt til urhestene som måtte lære å leve på slettene da skogen forsvant over store områder. De måtte løpe fortere enn fienden, holde overblikk over store avstander og være hardføre og utholdende for å overleve.

Men evolusjonsveien er ingen rett vei. Den har krappe svinger, smale stier og blindveier. Underveis ble noen hester større, andre mindre. Noen arter døde ut, andre levde videre. Flere arter levde samtidig.

Her er noen milepæler:

50 millioner år siden: Hyracoterium

Illustrasjon av en forhistorisk hesterase - Hyracoterium

Skulderhøyde: 30 – 40 cm

Hestens eldste slektning holdt til i sumpete skogsområder i Nord-Amerika, Europa og Asia og spiste myke blader og frukt. Den hadde fire tær på forbeina og tre tær bak. Tærnes utvikling skulle etter hvert få stor betydning for hestens hurtighet.

35 millioner år siden: Mesohippus

Illustrasjon av en tidligere hesterase, kalt Mesohippus

Skulderhøyde: ca. 60 cm

Mesohippus levde i Nord-Amerika i en tid da skogen måtte vike plass for et landskap med kratt og åpne sletter. Den hadde sterke tenner for å tygge seige blader og kvister. Den var større og hadde lengre bein for å kunne løpe fortere i åpent terreng.

20 millioner år siden: Merychippus

Illustrasjon av en tidligere hesterease kalt Merychippus

Skulderhøyde: 100 cm

Endelig en hest som lignet en hest! Merychippusene var trolig også de første hestene som gikk i flokk. De beitet på slettene i Nord-Amerika, Europa og Asia. Den gikk fortsatt på tre tær, men den midterste tåa var blitt større og bar mesteparten av vekta. Den hadde bredere tenner for å knuse det harde gresset på steppene.

5 millioner år siden: Pliohippus

Illustrasjon av en tidligere hesterease kalt Pilohippus

Pliohippus levde på de Nord-Amerikanske slettene. Den hadde tenner som var mer bøyde enn noen annen hest har hatt. Derfor sitter Pliohippus på sin egen lille sidegren i forhold til dagens hester. Men kroppen ellers viser hvordan forløperne til dagens hester har sett ut.

5 millioner år siden til dagens hest: Equus

Illustrasjon av en moderne hest

De første Equus var på størrelse med ponnier, men hadde hestekropp med lange bein, hals og nese. Den står på en enkelt tånegl som vi kaller hoven. Fra Nord-Amerika spredte Equus seg til Den gamle verden. Noen kom til Afrika og ble til sebraer. Andre kom til ørkenstrøk i Midtøsten og Nord-Afrika og ble til esler. Den hesten vi kjenner i dag, ble til i steppeområdene i Asia og Europa. Illustrasjonen viser en moderne hest

Et føll.
Fra utstillingen.

Hvor ble det av alle hestene

Nord-Amerika er hesteslektens vugge. Det var her nye arter oppsto. Noen arter kom seg videre til Eurasia og Sør-Amerika, bl.a. equus – opphavet til zebraene, eselene og hestene.

Men så skjedde det noe dramatisk. En gang for ca. 12 000 år siden, ble hestene helt borte fra både Nord- og Sør-Amerika. I samme slengen forsvant flere arter mammutter, mastodonter, neshorn, kjempebeltedyr og kjempedovendyr. Vi vet ennå ikke alt om denne katastrofen, men vi er rimelig sikre på hvem som sto bak.

Mennesker på frammarsj

For ca. 15 000 år siden, begynte mennesker fra Asia å vandre over Beringstredet til Nord-Amerika for første gang. De kom til et matfat uten like! Hestene og de andre dyrene som ikke hadde sett mennesker før, ble et lett bytte for garvede storviltjegere.

Hesten kom først tilbake til det amerikanske kontinentet i 1494 da de steg i land sammen med Christofer Columbus & Co. Men det er en annen historie.

Kart som viser hestens rute fra Nord-Amerika til Asia
Hestens vei fra Nord-Amerika til Asia.

Jag trivs bäst i öppna landskap

Hesten er et byttedyr – et dyr som andre vil gjerne spise til middag. Hestens fiender er de store rovdyrene som løver, leoparder, ulver – og etter hvert mennesker. Hester trivdes på steppene og åpne sletter. Der hadde de overblikk og kunne vokte seg for fienden. Der kom deres naturlige egenskaper til sin rett i kampen for å overleve:

  • De kunne se langt med sine store, skarpe øyne. Hester har et synsfelt på 360°.
  • De kunne lukte farer med sine følsomme nesebor.
  • De fanget opp lyder fra alle retninger med sine roterende ører.
  • Og ikke minst: De kunne løpe raskt på sine lange, spenstige bein når det var fare på ferde.
Bilde fra utstillingsrom.
Fra utstillingen.

Livet i flokken

Den trygge rammen rundt hestenes liv var flokken. Hester lever i små grupper. En vanlig hesteflokk består av en hingst og to til sju hopper med unge foler. Lederhoppen er sjefen. Hun bestemmer hvor flokken skal beite og hun leder flukten når farer truer. Bak henne følger de andre hoppene etter en streng rangordning. Hingsten holder seg aller bakerst, holder flokken samlet og gir den ryggdekning.

Alltid forberedt

Hestene er ekte nomader. De beiter gjerne mens de går, de kan sove mens de står og de føder unger som er klare til avreise i løpet få timer. Dessuten er hester sosiale dyr; de leker, koser, kjefter og passer godt på hverandre.

Minatyrhester av bly brukt som vektlodd.
Denne lille hesteflokken består av miniatyr-hester av bly fra norsk middelalder. Hestene ble brukt som vektlodd ved kjøp og salg av varer i byer og på handelsplasser. Fra utstillingen.

Det første møtet

Når møttes mennesker og hester for første gang? Ingen vet helt nøyaktig. Under siste istid streifet villhester rundt omkring på Europas åpne sletter. For ca. 40 000 år siden fikk de selskap. Da begynte også de første menneskene å slå seg ned her.

Hester var blant dyrene de tobeinte innvandrerne jaktet på. Arkeologer har oppdaget steder hvor mengder av hestebein er funnet sammen med steinalderjegerens spydspisser og kniver.

Men hester var ikke bare et deilig måltid. Hulemalerier fra istidens Europa viser at de vakre dyrene også har fanget folkets blikk – og fantasi. Bildene er malt dypt inne i hulegangene, og hester har trolig spilt en viktig rolle i ritualer og religion.

Del av utstillingsrommet, viser hulemalerier
Ingen andre dyr er avbildet oftere enn hester. Det sies at hesten ga inspirasjon til menneskenes tidligste kunstverk!

 

Rekonstruksjon av hestebein fra jakt
Fra utstillingen: Rekonstruksjon av hestebein fra hestejakten. Utlån: Norges veterinærhøgskole

Wild, wild horses

Bilde fra utstillingsrommet.
Fra utstillingen

Tarpan og Przewalskis hest

Under den siste istiden vandret ville hesteflokker over hele Eurasia. Noen hester var kjempesvære, andre var ganske små. De største døde ut ved istidens slutt, samtidig med mammutene og ullneshornene.

Dagens hester stammer trolig fra en kraftig, liten villhest kalt tarpanhest. Små flokker fantes fortsatt på 1800-tallet, men den siste tarpanen døde i en dyrehage i 1918.

De eneste virkelig villhestene som fortsatt finnes, er de som kalles Przewalskis-hest (uttales She-val-ski). Disse hestene lot seg aldri temme, kanskje fordi de har 66 kromosomer, mens dagens tamhester har 64. Det å bli tam ligger i genene.

Villhestene tapte i konkurransen om beiteområder. Folk ville ikke ha dem rundt sine tamhester og de ble jaktet som fritt vilt. Ved slutten av 1960-åra var Przewalski-hestene borte fra steppene. De få som var igjen, fantes i dyrehager rundt om i verden. Slik overlevde villhestene i fangenskap.

Men historien har nylig tatt en hyggelig vending. Takket være internasjonale hjelpetiltak har det lykkes å styrke hestebestanden. På 1990-tallet ble flokker satt fri igjen i store naturreservater på de mongolske steppene. Her ser de ut til å trives.

Przewalskis hester nyter frihet på steppene igjen. / Foto: Robyn Hepburn
Przewalskis hester nyter frihet på steppene igjen. Foto: Robyn Hepburn

Ikke rør meg – jeg biter!

Vokt dere, mennesker! Jeg er ingen hest og i hvert fall ikke et esel! Jeg er en sebra. Jeg vil ikke være et husdyr. Jeg vil ikke dra deres pakk eller trekke deres vogner. Og jeg vil absolutt ikke ha dere på min rygg!

Kall meg gjerne uberegnelig, grinete og sta. Prøv å fange meg med lasso, så skal du få se. Jeg bare bøyer hodet unna. Ha! Og kom ikke for nær. Jeg biter og jeg slipper ikke tak. Bare spør dem som jobber i dyrehager. Hvert år skader vi flere ansatte enn tigrene.

At våre fettere og kusiner lengre nord lot seg temme og gikk i menneskenes tjeneste, får være deres egen sak. Afrikas stripete hester vil for alltid være frie!

Sebra
Fra utstillingen.

Tamdyr – husdyr

Villdyr kan temmes – løver, tigere, bjørner – og til og med sebraer! Vi ser dem på sirkus og på film. Men det er stor forskjell mellom et temmet villdyr og et ordentlig husdyr. En løveunge som vokser opp hos mennesker kan bli tam, men den er ikke dermed domestisert (domus = hus).

Domestisering skjedde da enkelte arter ”snille villdyr” lot mennesker ta hånd om dem. Etter hvert forandret disse dyrene seg – de ble gen-modifiserte.

Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Vi mennesker har avlet fram dyr med egenskaper som vi selv hadde bruk for; kuer som ga mest mulig kjøtt og melk, sau og geiter som ga varm ull, okser og esler som dro tung last, hunder og katter som ”passet heimen” og holdt oss med selskap.

De første tamhestene ble ikke like modifiserte som andre husdyr og det er vanskelig å se forskjell på bein fra villhester og domestiserte hester når de dukker opp under arkeologiske utgravninger. Det er en av grunnene til at vi ikke vet helt nøyaktig når hesten først ble domestisert.

Tamme dyr

Fra tamhest til husdyr

Vi vet ikke nøyaktig når hesten først ble domestisert. Men det har trolig skjedd en gang for mellom 7000 - 5000 år siden på de store steppene nord for Svartehavet, i dagens Ukraina, Russland og Kasakhstan. Det må ha gått seg gradvis til etter hvert som folk lærte hestene å kjenne – og omvendt. Domestisering er sluttresultatet av et langt og nært forhold!

Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Damene først

Til å begynne med holdt mennesker hester for kjøttet og melken. Men før man kan melke en hest, må den være noenlunde tam – ellers får man lett et spark i hodet! Det var nok hoppene som ble temmet først. Unge eller underdanige hopper kunne lettere skilles fra villflokken. Og fordi de var vant med å innordne seg, var det hoppene som først lot mennesker over- ta som ”flokkleder”. Hingster er derimot egenrådige og aggressive. De første hesteeierne ville ikke ha noe med dem å gjøre.

Dette bekreftes av DNA-analyser som viser at dagens hester stammer fra et stort og variert antall hopper, men kun en håndfull hingster. Folk må ha fanget nye villhopper stadig vekk, mens bare noen få ”snille” hingster ble brukt som avlsdyr.

Trekkdyr? Ridedyr?

Det virker logisk at hester ble brukt som trekkdyr før de ble ridd. Å bli leid med en last på ryggen var kanskje ikke så skummelt. Men når et menneske hoppet opp på hesteryggen, må det ha blitt rabalder!

Men det kan også tenkes at hester først ble brukt som ridedyr i jakt på villhester eller til å drive de halvville hesteflokkene. Jakten fra hesterygg er mye mer effek- tiv enn jakten til fots, og en steinalder-cowboy kunne lettere holde en hesteflokk samlet når han selv satt på hest.

Miniatyrhester av bly fra middelalderen.
Miniatyr-hester av bly fra middelalderen. Fra utstillingen.

Vektlodd

Hesten – ideal og virkelighet

Hesten ble forbundet med mange positive egenskaper: Stolthet, styrke, fart, skjønnhet og frihet. Disse egenskapene ble overført til de menneskene som eide, red, kjørte og omgikk dem. Hesten kastet glans over menneskene som sto dem nær. Men er dette bildet hele sannheten?

Den allsidige hesten

Hesten ga mennesker kjøtt, melk og skinn. Folk lagde smykker og redskaper av hestens hår, bein og tenner. Hesten dro sleder og vogn og bar mennesker på sin rygg. Dessuten var hesten statussymbol og kompis. Hesten ble menneskets nest beste venn.

Et naturstridig forhold?

Hester lar mennesker gjøre mange ting som strider mot deres natur:

  • Hester lar mennesker overta flokkledelsen.
  • Hester lar mennesker binde dem med stropper og seletøy.
  • Hester lar mennesker sette hodeplagg og rustning på dem.
  • Hester lar mennesker feste dem til sleder og kjerrer.
  • Hester lar mennesker sette seg på dem.
  • Hester lar mennesker styre deres frie bevegelser og fart.
  • Hester lar mennesker sette dem i livsfare og drive dem mot døden.
Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Revolusjon på fire bein

Hvis vi skulle lage en «topp 10» liste over begivenheter som har forandret verden, ville domestiseringen av hesten nådd høyt opp! Da hesten gikk inn i menneskets tjeneste som pakkdyr, trekkdyr og ridedyr, ble det fart på en rekke saker!

Med hest kunne folk frakte eiendeler og varer over lange distanser – en viktig forutsetning for langtransport og folkevandring. På hesteryggen kunne folk forflytte seg raskt over store områder. I krig var hesten selve nøkkelen til suksess. Krigere i stridsvogn eller på hesterygg hadde større høyde og fart enn motstand- erne på bakken. Kort sagt, de som hadde hester vant.

Rytternomader på steppene

Fra ca. år 3000 f. Kr har vi sikre spor etter folk som brukte hester til ridning. De var steppenomader som levde av husdyrhold. I deres graver finner vi hester og vogner, sauer og kyr. Folk hadde sine hjem på oksekjerrer og gjette flokkene sine fra hesterygg.

Hesten gjorde det mulig å holde større dyreflokker. Et menneske til fots med en gjeterhund kan gjete 200 sauer. En rytter med hund kan gjete 500! Med vogn lastet med telt og proviant, og med hester til å ri på, kom folk seg raskt til de beste beiteområder. Hesten ble en avgjørende del av steppenomadenes livsstil og nøkkelen til deres fremgang.

Ridning og raiding

Men hester kunne også føre til konflikter. Større dyreflokker trengte større beiteområder. Det ble lett grensekonflikter og kamp om ressurser folk imellom. Dessuten var hester verdifulle og lette å stjele. Også kvegtyver jobbet best til hest. Bander på raid kunne trekke seg raskt tilbake på hestene. Ridning åpnet nye muligheter – også for plyndring og vold.

Lykken er en hest

Møt utstillingens aller eldste hester! Disse figurene ble laget mellom år 800 og 350 f. Kr. Leirfigurer av hester og ryttere var populære i Midtøsten der disse ble laget. Legg merke til ansiktet til rytteren. Er det et krigsrop han brøler, eller er han bare oppstemt etter en herlig galopp?

Lykken er en hest
Figurene er fra Ustinow-samlingen: Sør-Palestina. Fra utstillingen.
Fra Ustinov-samlingen
Nærbilde av figuren til venstre i bildet over.

Skyterne – steppenes herrer

Skyterne var ett av de meste berømte rytterfolkene som streifet omkring på steppene på hesterygg. I tiden fra 600 – 200 f. Kr. rådde de over store områder nord, øst og vest for Svartehavet. De levde av krig, kveg, hester og handel. Vi kjenner dem takket være praktfulle graver og gravfunn og gjennom reiseberetninger skrevet av grekere og romere.

For de siviliserte grekerne, virket skyterne svært så eksotiske. De gikk nemlig i bukser, en typisk ”barbarisk” mote. Samtidlig beundret grekerne dem for deres fryktløshet og frie livsstil. De var et hestefolk uten like, både menn og kvinner var ypperlige ryttere.

Skyterne ikke bare raidet til hest, de drev organisert og effektiv krigføring mot perserne og andre fiender. Deres fremste våpen var en kort bue som var lett å skyte med fra hesteryggen. De hadde ikke stigbøyler, men satt på sadler av filt, kanskje med stropper som ga føttene en viss støtte.

Skyterne var de første av steppefolkene som organiserte seg i store armeer, men de ble ikke de siste. I løpet av de neste 1500 årene blir steppene hjem for rytterfolk som alanerne, magyarene, avarene, hunerne og mongolene. ”Hordene fra steppene” ble et fryktet begrep. Men rytterkulturene i øst hadde stor betydning for hestens utbredelse og bruk vestover i Europa, også i Norden.

Skytere
Skyterne var ikke bare ridekunstnere, de var også kunstnere på annet vis. De lagde praktfulle smykker, ofte med hester som motiv.

Kentaurer og amazoner

– fantasi og virkelighet

Kentaurer var mytiske vesener, en krysning mellom mann og hest, eller kvinne og hest. Kentaurer var ville og utilregnelige, og de likte å slåss. Slik representerte de naturens voldsomme krefter. Kentaurer kjenner vi fra gresk mytologi. Kanskje kom idéen fra grekernes kontakt med rytternomader, disse voldelige, ville folkeslagene som levde på hesterygg og nærmest ble ett med sine hester? En skyter til hest i solnedgang kunne til forveksling ligne en kentaur!

Kentaurer
Krigerske kentaurer avbildet på en gresk vase.

Warrior Princess?

Hva med kvinnelige krigere, fantes Xena, Warrior Princess, i virkeligheten? Svaret er både ja og nei. Mye tyder på at det virkelig fantes kvinnelige ryttere blant steppefolkene. På skytisk område finnes det rike kvinnegraver som inneholder våpen som spyd og pillkogger, men også ”jenteting”, som speil og smykker. Kvinnene i gravene er ofte kledd i bukser og er utrustet med krigsutstyr.

Grekerne forteller om kvinner som red på raske hester og drev med både jakt og krig. De kalte dem amasoner – kvinner med ett bryst. Disse krigerske kvinnene skulle ha skåret av høyre bryst slik at det ikke var i veien når de strammet til buestrengen!

Historier om disse selvstendige, fryktløse kvinnene vekket skrekkblandet fryd hos de gamle grekerne og fikk fart på fantasifulle fortellinger. Amasonene vi møter i mytene levde i sitt eget kvinnerike, holdt menn som slaver og drepte sine egne guttebarn. Her var den tradisjonelle kvinnerollen snudd helt på hodet.

Det tordnet stadig hærskarer av galopperende amasoner på vei mot nye slagmarker. Høres det kjent ut? Kanskje fant mytene veien mot nord og levde videre i fortellingene om valkyriene – de kvinnelige rytterne som brakte de døde fra slagmarken til Odins Valhall.

Amazoner
Hesteglade amasoner avbildet på en gresk vase.

Keisere, keltere og hester

Fra sent i det femte århundre f. Kr., hadde flere keltiske stammer nær kontakt med grekerne. Særlig sterk var kontakten mellom keltere og makedonere. Keltere ble ofte leiesoldater i makedonernes hær. Leiesoldatene ble betalt med gull- og sølvmynter som de så tok med seg hjem.

Da kelterne selv begynte å utgi mynter, ble det naturlig å kopiere de greske myntene som de kjente best. Myntene til Filip II og hans sønn, Aleksander den store, ble ofte etterlignet. Den flotte hesten på Filips mynter finner vi også på de keltiske myntene. Med tiden ble kelternes mynter ganske forskjellige fra de greske, men vi kjenner ofte igjen hesten.

Tetradrakme i sølv
Tetradrakme i sølv. Ung, naken rytter til hest.

De keltiske kongene skulle også ha staselige hester på sine mynter. Visste du at navnet Filip kommer fra gresk og betyr ”hestekjær”? (filos = venn, hippos = hest).

Keltisk tetradrakme

Keltisk tetradrakme
Tetradrakmer i sølv utgitt av keltiske stammer.

Kjærlighet til hester

Det er ikke likestilling mellom hester og mennesker. Det er vi mennesker som har makten og kontrollen. Men har folk i tidligere tider alltid styrt sine hester med ”pisk, sporer, tøyler og jernlenke”, som enkelte påstår? Hester har blitt mishandlet og misbrukt, den gang som nå. Men hestemennesker har til alle tider også skjønt at man oppnår mye mer gjennom tålmodighet, samarbeid og kjærlighet, enn gjennom trusler og vold. Beretninger og funn fra antikken forteller om sterke bånd mellom mennesker og deres hester.

Aleksander den store og hesten Bucephalos

En av tidenes største kjærlighetshistorier er vennskapet mellom Aleksander den store og hesten Bucephalos (Oksehode). Det fortelles at den flotte hesten med det store hodet var vill og ustyrlig før den unge prinsen fikk øye på den. Aleksander så at hesten var redd og stresset. Han snakket lavt og kjærlig til den og sørget for at hesten hadde roet seg før han steg på.

Aleksander og Bucephalos
Aleksander og Bucephalos. Foto: Wikimedia Commons

Slik ble Bucephalos og Aleksander venner for livet. Bucephalos bar Aleksander fra seier til seier på deres mange felttog fra Egypt i sør til India i øst. Det fortelles at Bucephalos falt på slagmarken etter å ha båret Aleksander i sikkerhet nok en gang. I dag heter dette stedet Jhelum og ligger i dagens Pakistan, en gang het det Bucephala.

Tetradrakme Alexander den store
Aleksander den store, Makedonia, 336 - 323 f.Kr. Tetradrakme i sølv. Utgitt etter Aleksanders død, ca. 325 - 315 f. Kr. Fra utstillingen.

Hesten – byens stolthet

Veddeløpsvinnere fra Syrakus

Byen Syrakus på Sicilia var kjent for sine vakre mynter. På forsiden ser vi hodet til Arethusa, byens skytsgudinne. På baksiden finnes en quadriga, en vogn med fire hester. Under hestene og vognen finnes det ofte våpen eller vaser. Dette er premier som ble utdelt i de store idrettskonkurransene. Kappløp med hest og vogn var blant de gjeveste øvelsene. Vi ser også seiersgudinnen Nike som kroner kusken med en seierskrans. Hestene er et uttrykk for bypatriotisme. Folk i Syrakus var stolte over at deres hester og vognkjørere hevdet seg bra på idrettsstevner.

Karthago følger trenden

Byen Karthago i Nord-Afrika var ofte i konflikt med de greske byene på 300 - 400-tallet f. Kr. Spesielt hard var striden mellom Karthago og byen Syrakus på Sicilia. Karthagerne var avhengig av leiesoldater og preget mynter for å betale troppene som kjempet på Sicilia. Karthagerne etterlignet fiendens mynter, særlig de fra Syrakus. Myntene viser ofte en gudinne på forsiden og en hest eller et hestehode på baksiden. Slik ble hesten også Karthagos bysymbol.

Syrakus på Sicilia

Sicilia Diadrakme i sølv
Didrakme i sølv, ca. 530 - 485 f. Kr.
Tetradrakme i sølv
Tetradrakme i sølv, ca. 485 - 465 f. Kr.
Tetradrakme i sølv
Tetradrakme i sølv, ca. 415 - 405 f. Kr.
Dekadrakme i sølv
Dekadrakme i sølv, ca. 413 - 350 f. Kr.

Zeugitana, Karthago

Stater i gull fra Karthago
Statér i gull, ca. 350 - 270 f. Kr.
Tetradrakme i sølv Karthago
Tetradrakme i sølv, ca. 264 - 241 f. Kr.

Sicilia, Siculo-punisk

Tetradrakme i sølv
Tetradrakme i sølv, ca. 350 - 300 f. Kr.

Hester og helter

Steinen av marmor er en minnestein, reist på et offentlig sted til ære for to helter. Vi vet ikke hvem de var. Kanskje de var helter fra myter og legender. Men de kan også ha vært kjente menn som virkelig har levd. Til minnesteinen kom folk med offergaver som mat, vin eller olje.

Relieffet viser heltene som nyter offergavene. Frukt og kaker står på bordet. De to hestene i vinduet speiler de to mennene. Hester og helter har mye til felles: de er sterke, modige og edle.

Hester og helter
Fra Attika i Hellas, ca. 350 f. Kr. Utlån: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Stallgjengen fra antikken

Hestehold på toppnivå var for overklassen. Menn fra fine familier skulle være hestevante og flinke til å ri. Tjenerne passet hestene. Hestene ble holdt i bås for å kontrollere hvor mye de spiste og hvor mye mosjon de fikk. Men de ble tatt ut til trening og strigling. Stell av hovene var spesielt viktig før hesteskoen kom i bruk. Trenerne brukte mye tid sammen med hestene. Riktig holdning var viktig. Hesten skulle ha en fin, buet nakke. Det så flott ut og var bra for hesten.

Poseidons stall
Poseidons stall. Vasemaleri fra Attika, Hellas, ca. 540 - 530 f. Kr.

Den første hestehviskeren

Omkring 350 f. Kr. skrev Xenofon, en greske historiker og soldat, den første boken om hestekunnskap og trening. Her kan du lese innholdsfortegnelsen. Med unntak av siste kapitlet, er dette kjent stoff for alle som trener hester i dag.

  • Del I Hvordan velge en ung hest
  • Del II Hvordan temme en hest
  • Del III Hvordan velge en eldre hest
  • Del IV Hestestell
  • Del V Strigling
  • Del VI Å sale opp på riktig og trygg måte
  • Del VII Påstigning, sits og trening
  • Del VIII Trening for viderekommende
  • Del IX Å ri energiske og treige hester
  • Del X Å trene fram en ”stjerne-hest” og råd om bruken av munnbitt
  • Del XI Å trene fram en paradehest
  • Del XII Krigsutstyr
Fra utstillingen
Fra utstillingen

Hest og vogn

Hester ble brukt tidlig til kjøring. Kanskje var hester først brukt til å trekke sleder over vintersteppene, lastet med nomadenes telt og proviant. Da de første vognene med fire hjul kom i bruk for ca. 5500 år siden, var det nok andre dyr som trakk. Men da vognen kom til steppene – særlig de med to hjul – var det hestens tur til å ta på seletøyet. I dag tror forskere at selve stridsvognen ble oppfunnet på steppene for ca. 4000 år siden.

Hest og vogn

Hester var lite egnet til å dra store vogner med tunge last. Dette ble oksenes jobb. Oldtidens vognseletøy var ikke tilpasset hestens kropp. Stroppene presset mot halsen. Jo hardere hesten trakk, desto fortere ble den kvalt. Det var ikke før hestekragen fant veien til Europa fra Kina, at hestens trekkraft kunne utnyttes effektivt. Dette skjedde først på 900 - tallet e. Kr.

Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Antikkens hester

Allerede i antikken ble enkelte hester avlet fram for sin hurtighet, andre for sin styrke. På steder hvor det fantes andre arbeidsdyr som esler, okser og kameler, fikk hester mer fornemme oppgaver. De slapp å bære tungt og ble heller brukt av overklassen til jakt, sport, krig og offentlige opptog og parader. Hesten sto på toppen av husdyrenes rangstige.

Hest og vogn på veddeløpsbane

Kappløp med stridsvogner og hester i galopp, var den mest populære idrettsgrenen i både gresk og romersk tid. Rike borgere vant prestisje gjennom å utruste hest og vogn til lekene. De kjørte selvsagt ikke selv, men leide inn folk for å kjøre. Hesteløpene var lange og svært farlige. Den greske dikteren Pindar forteller om et løp der 40 vogner startet, men bare én kom helskinnet til mål!

Greske hester i spann

Et fint gresk leirkar ble knust en gang for lenge siden. Bare et lite potteskår er igjen. Det viser to fine hester i spann. Var det stridsvogn eller en veddeløpsvogn de skulle trekke, mon tro?

Gresk potteskår
Gresk potteskår i sortfigursmaleri, ca. 500 f. Kr. Fra utstillingen.

Ekle greier

Jernpiggene var antikkens svar på landminer. Romerne kalte dem murex ferreus, som betyr skarpt, taggete jern. De ble brukt i krig til å stanse eller hindre soldater og hester på fremmarsj. Jernpiggene gjorde store skader på mennesker og dyr som trakk på dem – ikke minst galopperende hester.

Murex ferrus
Murex ferreus, trolig fra Romerike, ca. 500 f. Kr. Fra utstillingen.

Triumfmarsjen

Store, militære seiere og erobringer ble feiret med storslagne opptog gjennom Romas gater. Seierherren kunne være keiseren selv eller en general. Han satt til hest eller i en vogn trukket av flotte hester og var lett å kjenne igjen i fine klær og med laurbærkrans på hodet.

På mynten nedenfor ser vi Keiser Hadrian til hest. Hadrian var en stor militærleder, kjent for å ha bygget Hadrians mur i Nord-England. Han var hestevenn og skrev et dikt til sin kjære hest.

Den siste paraden

Hester ble brukt til å trekke begravelsesvogn til rike romere. Den døde ble kjørt gjennom gatene, omgitt av familien og andre sørgende. Hesten er paradens dyr, den gang som nå. Flotte hester i spann med blankpussede praktvogner tripper fortsatt i bygatene når kongelige feirer bryllup, jubileer eller kjøres til det siste hvilestedet.

Revansj!

På en av myntene ser vi Agrippina, moren til keiser Caligula og hennes begravelsesvogn. Keiseren laget myntene for å hedre sin mor, som hadde blitt dømt til døden av keiser Tiberius. Da Caligula kom til makten, sørget han for at Agrippina kom til heder igjen. Han ga ut disse myntene til morens ære. Caligula var glad i hester, og særlig i sin hvite hingst Incitatus. Det sies at han nominerte hesten til Senatet!

Sestertius Hadrian
Sestertius, Keisar Hadrian, 117-138 e. Kr.
Sestertius Agrippina
Sestertius. Keiser Caligula, 37-41 e.Kr. Portrett av Agrippina den eldre (15 f.Kr. – 33 e.Kr.). Reversen viser Agrippinas begravelsesvogn.

Hunting high and low

Etter den siste istiden, ble klimaet varmere og skogen vokste fram over store deler av Europa og Asia. Villhestens beitemark krympet kraftig inn. Store hesteflokker fantes nå kun på steppene der Europa og Asia møtes. Men noen hester ble igjen i isolerte lommer. En av disse lommene var de åpne slettene i dagens Nord-Tyskland og Sør-Skandinavia. Disse hestene var noe mindre enn sine fettere og kusiner på steppene.

Kart over lommer med villhester i Europa etter siste istid.
Kart over lommer med villhester i Europa etter siste istid.

Søppelet forteller

På en boplass fra yngre steinalder ble det funnet hestebein i tre avfallsgroper. Beina lå sammen med mengder av østers og blåskjell og enkelte potteskår og flintredskaper. Kanskje er avfallet rester etter et festmåltid med hest som hovedrett.

Boplassen er fra ca. 2600 - 2500 f. Kr., som er tidlig jordbrukstid i Danmark. Men alt tyder på at hestebeina i gropene stammer fra villhester og ikke husdyr. Det skulle ta mer enn tusen år før vi har sikre spor etter domestiserte hester i Norden.

Hestebein og annet avfall fra steinalderboplass.
Rekonstruksjon: Hestebein og annet avfall fra en steinlderboplass ved Lindskov ved Horsensfjord i Søndre Jylland, Danmark. Fra utstillingen.

Tamhesten i Skandinavia

Selv om vi finner bein etter villhester på steinalderboplasser i Danmark og Sverige, har nok de første tamhestene kommet utenfra – mest trolig fra sørøst i Europa. Men når og hvordan tamhesten kom, er enda en uløst gåte. Det er mange teorier om hvordan rytterefolkene i øst påvirket folk i nord. Noen mener at fremmede folk kom til Skandinavia med hestene sine på ett eller flere tidspunkter. Det kan ha vært invasjon eller det kan ha vært fredelig innvandring.

Andre tenker seg at hestene kom som byttegaver eller handelsvarer. Da naboene til steppefolkene så hestene deres, ville de også ha! Folket fra steppene hadde de største og beste hestene og kunne tjene godt på hestehandel. Hesten kan ha funnet veien til Norden på omtrent samme måte som da bilen kom 3000 år senere; folk fikk øynene opp for det nye, raske og kule transportmiddelet fra utlandet og bare måtte ha det.

Fra utstillingen.
Fra utstillingen.

En strålende entre

Den aller første ”tamhesten” vi kjenner fra Norden er en vakker hest av bronse. Den står på et understell med hjul, sammen med en stor skive med innrisset mønster. Den kalles ”Solvognen fra Trundholm” og ble funnet i ei myr i Trundholm på Sjælland i Danmark. Den er fra tidlig bronsealder, ca. 1400 f. Kr.

Modellen var ødelagt da den ble lagt ned i myra og var trolig en offergave. Hva skulle den forestille?

Skivens ene side er dekket med et tynt lag med gull. Den siden er gjerne tolket som solen. Den andre, mørke siden kan være månen eller nattsolen. Myten om hesten som trekker solen og månen over himmelen, er kjent fra India i øst til Hellas i sør. I eldre bronsealder var altså ideen om ”himmelhesten” kommet til Norden. Kanskje kom de første tamhestene på samme tid.

Solvognen fra Trundholm
Kopi. Originalen er utstilt i Nationalmuseet, Danmark. Fra utstillingen.

Norges eldste vognhjul

Trehjulet ble funnet i 2003 i en brønn da arkeologer gravde ut en jernaldergård ved Borgenhaugen i Sarpsborg. Hjulet stammer fra 400 - 200 f. Kr. og er det eldste bevarte hjulet som er funnet i Norge.

Norges eldste vognhjul
Hjulet er laget av to deler; en hjulskive av bjørk og et nav laget av en uthulet eikestokk. Hjulet er slitt og har tilhørt en arbeidsvogn. Den tunge vognen ble nok trukket av en okse og ikke en hest. Men det bekrefter hva helleristninger viser; hjul og vogn var nå kommet til Norge.

Fra kjørehest til ridehest

Stridshesten

Omtrent samtidig med Solhesten fra Trundholm, dukker hesten opp i en stormannsgrav fra Sverige. På innsiden av et stort gravkammer fra Kivik i Skåne ble det risset to elegante hester som trekker en stridsvogn styrt av en stående kriger. Graven er fra ca. 1350 f. Kr.

Helleristning

De tidligste avbildningene av hester i Norden knytter dyret til kult, krig og vognkjøring. Men fantes det stridshester hos storfolk på denne tiden? Kanskje figurene bare var laget etter hukommelsen av folk som hadde sett slike hester i sydligere strøk?

Vi vet at bruken av stridsvogn og hest spredte seg lynraskt over store landområder. Ved 1500 f. Kr. hadde de nådd Kina i øst og Hellas i vest. Det er godt mulig at den nye krigsmaskinen inntok Norden bare noen hundre år senere.

Helleristningshesten

Mot slutten av bronsealderen er noe på gang. Fra 800 - 500 år f. Kr. dukker hester opp i en rekke helleristningsfelt i Sverige og Norge. Noen trekker vogner. Andre er på beite. Og noen har ryttere på ryggen!

Helleristning

De mange helleristingshestene taler for at tamhester virkelig fantes på denne tiden, og at de ble brukt som både trekkdyr og ridedyr. Hesten tilhørte mannens verden og vises i scener med krig, kamp, sport, skip, sjøfart og sex.

Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Havhesten

Hesten er dyret vi oftest ser avbildet i Nordens bronsealderkunst. Vi finner hester og «hestedyr» på helleristninger og gjenstander i bronse. Hesten er ofte knyttet til hav og skip i oldtidens myter og kunst. Kanskje symboliserer denne «havhesten» reiser – i denne verden og livet etter døden?

Fra utstillingen
Bronsekar og rakekniver fra yngre bronsealder. Fra utstillingen.

Bølgjan blå

Hvis du ser veldig nøye, finner du en rekke hester på dette hengekaret av bronse på bildet over (se bildet under). Hestehodene er lettest å se, mens kroppene går opp i et bølgebånd. Det ser ut som om hestene seiler på et bølgende hav.

Bronsekar
Bronsekar fra yngre bronsealder, Kamfjord i Vestfold. Fra utstillingen.

Rakekniver

Vi finner hestehoder foran i stavnen på bronsealderens skipsbilder, både på helleristninger og på gjenstander. På bildet over ser vi to rakekniver med hestehoder. Selve kniven ligner et skip med hestehoder som pryder skipsstavnen.

Rakeknivene fra yngre bronsealder er fra Hov Søndre, Gran, Oppland (til venstre) og Nøtterøy, Vestfold (til høyre).

Romere og germanere

Germanerne importerer ikke hester, men de bruker deres egne innfødte raser som er små og grimme. Ved daglig trening blir disse hestene utrolig utholdende.
– Julius Caesar, Gallerkrigen

Romerrikets grenser lå et godt stykke sør for Skandinavia. Men folk i Norden ble sterkt påvirket av romernes kultur. I tiden etter Kristi fødsel, ble kvinner og menn gravlagt med flotte gjenstander produsert i det fjerne Romerriket. Fine glassbegre, bronsekjeler og vakre smykker forteller om storfolk som tar etter romersk smak. Men kontakten med Romerriket var ikke bare fredelig. Krigeren kommer også til synet i tidens grav- og offerfunn. Hesten og hesteutstyr var en viktig del av denne krigerkulturen.

Rytteren fra romertids-Norge

Gravfunnene vist til venstre bak i monteret (se bildet nedenfor) kommer fra en rik skjelettgrav fra 100-tallet e. Kr. funnet i Hunn i Østfold. Mannen ble gravlagt med sitt sverd, spyd, skjold, to sporer, drikkehorn og en gullring. I monteren ser vi ringen, sporene og skjoldhåndtaket. Sporene og skjoldet er pyntet med sølv. Sporene kom trolig østfra – fra dagens Tjekkia.

Sporene forteller om en stormann som var hestevant. Sporer gir en god rytter økt kontroll over hestens bevegelser. Sporer som gravgaver forteller om et nært forhold mellom mannen og hans hest. De fine sporene var tegn på mannens status og samtidig et symbol for selve hesten.

Gravfunn

På sporet

Sporene fra tidlig jernalder finnes i flere varianter. Dette er tiden før stigbøylen fant veien til Europa. Derfor har sporene en annen utforming enn de som senere ble brukt sammen med stigbøylen.

Fra lengst bak i monteret (bildet over):
Rudeng, Nord Aurdal, Oppland Såstad, Rygge, Østfold Hilden, Gran, Oppland Brunsberg, Østre Toten, Oppland Vesten, Fredrikstad, Østfold

De første munnbittene

Det aller eldste munnbitt som er funnet i Norge kommer fra Forsandsmoen i Rogaland. Et jernbitt ble funnet i et stolpehull fra et hus fra ca. 360 - 100 f. Kr. De to bittene du ser her er fra ca. år 100 e. Kr.

Til venstre i monteret: Ukjent sted
Til høyre: Gudmundshagen, Gran, Oppland

De gylne ryttere

Romernes mynter hadde ofte et portrett av keiseren på den ene siden og keiseren til hest på den andre. Romerne lagde også gullmedaljonger som de delte ut som gaver. Disse var svært ettertraktet av germanerne. Etter Romerrikets fall på 400-tallet laget folk i Norden sine egne versjoner av medaljongene. Vi kaller disse for brakteater, jernalder-elitens «bling».

Motivet med keiseren og hesten fikk en annen betydning i nord. Mange mener at herskeren og hesten på gullbrakteatene er selveste Odin og hesten Sleipnir. Enkelte brakteater bærer runeinnskriften houaR, ”den høye”. Den romerske keiseren hadde blitt til Odin, germanernes opphøyde gud.

Brakteater
Gullbrakteater fra 400 - 500-tallet

Brakteatene er fra: Lille-skjør, Eidsberg, Østfold, Austad, Flekkefjord, Vest-Agder, Tøien Øvre, Aurskog-Høland, Akershus, Sjøtvedt, Skien, Telemark, Linnestad, Vestfold, Nærbø, Rogaland, Tveitane, Larvik, Vestfold, Austad, Flekkefjord, Vest-Agder, Sletner, Eidsberg, Østfold

Lykken er en hest

To gullbrakteater har runer:

Brakteat

Denne lange innskriften er trolig en magisk formel. Den skal beskytte og bringe lykke til den som bærer amuletten.

Runeinnskrift
Lapu, laukaR, gaukaR, alu (invitasjon, løk, gauk, øl)

Fra Skåne, Sverige

Brakteat

På denne korte innskriften ser du disse runene:

Ehuu

Kanskje står det eehu som kan være en forvansket form av hest på urnordisk.

Ordet kommer fra equus, hest på Latin.

Fra Skåne, Sverige

Mytiske hester

– dyret midtimellom

Hesten vi møter i mytene inntar plassen mellom gudene og mennesker, mellom liv og død, og mellom jord, himmel og hav. Hesten er gudenes hjelper og er med på å holde livet i gang. Hesten trekker solen over himmelen og sørger for fruktbarhet og fornyelse. Hesten er også en sjelefører. Den kan krysse grensen mellom liv og død og kan skysse gudene gjennom de ulike verdener. Hesten varsler om døden, men er også knyttet til gjenfødelse og det evige liv.

Pegasus, den flyvende hesten

Pegasus

Pegasus

Pegasus

Pegasus

Hesten Pegasus var en populær figur på greske mynter, som disse preget i byen Korint i det fjerde århundre f. Kr

Sverdpasserne?

Faksi og Eponi

To fine hester finnes på en sverdslire fra 400-tallet e. Kr. Vi ser dem sammen med andre dyr og masker. Kanskje de skulle beskytte sverdet som en gang lå i sliren? Fra utstillingen.

Faksi og Eponi – mytiske hester

OBS! Vi har gjort hestene til filmstjerner. I filmen kan du høre dem fortelle om hestens mytiske verden!

Vikinghesten

Vi er kommet fram til storhetstiden for den nordiske oldtidshesten! Vikingtiden vrimler av hester. Vi finner dem i graver og på offerplasser. De er avbildet på smykker, runesteiner og billedvev. De er omtalt i myter og sagaer og vi aner hestens nærvær i stedsnavn og landskap. Her får vi glimt av den viktige rollen hesten har spilt i både hverdagsliv og religion. Den var storfolks yndlingsdyr og statussymbol. Den var transportdyr, offerdyr og fruktbarhetssymbol – både i dette livet og det neste.

Seletøybeslag fra Gokstadfunnet
Seltøybeslag fra Gokstadfunnet.

Vikingskipshestene

Vi finner hester og utstyr i graver til både menn og kvinner fra vikingtiden. De best kjente er de storslagne skipsgravene fra Oseberg og Gokstad i Vestfold. Til sammen måtte 27 hester bøte med livet under begravelsene til «høvdingen» fra Gokstad og «dronningen» fra Oseberg. Hvem var disse menneskene? Og hvorfor tok de hester med seg i graven?

På hest og vogn skal storfolk kjennes

Hesten var aristokratiets svar på dagens Mercedes og Ferrari. Hestekrefter skulle storfolk ha, enten hesten nå ble brukt til å ri eller trekke vogn. Mye tyder på at vognkjøring fikk et oppsving i begynnelsen av vikingtiden og ble en ny måte å markere status på. Se bare på gravfunnene fra Osebergskipet. Her ble det funnet både en praktvogn og en billedvev som vrimler av hester og vogner. I tillegg lå der seletøy, ridepisk og fem rangler.

Bjelleklang

Rangler
Fra utstillingen

Jernrørene med ringer kaller vi for rangler, men vi vet ikke helt hva de er. De finnes ofte i graver med hester eller hesteutstyr. Ranglene ble i hvert fall laget for å høres og ble sikkert brukt i høytidelige opptog, som begravelser. Kanskje var de festet til vognen eller til hestens seletøy. Jernringenes rasling varslet at noe spesielt var på gang og holdt kanskje onde krefter på avstand.

Ranglene i utstillingen er fra

  • Skjærum, Lærdal, Sogn og Fjordane
  • Ukjent sted Nes, Larvik, Vestfold
  • Langlo, Stokke, Vestfold
  • Oseberg, Vestfold
  • Kaupang, Vestfold

Holde i tøylene

Høvrer
Fra utstillingen.

På bildet over kan du se fire høvrebeslag, en del av hestens seletøy. Kusken holdt i tøyler som ble ført gjennom hullene. De du ser her ble nok ikke brukt sammen med hvilken som helst vogn. De er støpt i bronse, noen er dekket med gull. Det kryr av flettede fabeldyr i de fine mønstrene – typisk vikingsmak. På ett av beslagene finnes det to hester.

Høvrene i utstillingen er fra

  • Krogsgården, Snåsa, Nord Trønelag
  • Leine, Ringsaker, Hedmark
  • Nordgården, Steinkjær, Nord Trøndelag
  • Ukjent sted
  • Lille Elverumsgjerde, Nord Trøndelag
  • Borre, Vestfold Ridepisk, Oseberg, Vestfold

En hingst i senga

En mann i 40-årene lå i et gravkammer på Gokstadskipet, sendt av sted for sin siste reise. Han hadde levd et tøft vikingliv på slutten av 800- tallet og han fikk en dramatisk og voldelig død. Han ble drept av hugg mot begge beina og et knivstikk som trolig skar over hovedpulsåren i låret.

Slekta sørget for en storslått begravelse og fine gravgaver. Bl.a. fikk han med seg 12 hester. Også de var drept med slag og noen ble halshugget etterpå. De fleste var hingster.

Hingster prydet også stolpene på høvdingens seng. De utskårne hestehodene har typiske hingsttenner i over- og underkjeven. Hingstene biter med de spisse tennene når de sloss. Hingster er dessuten sexsymboler. Trodde høvdingen at han og hingstene hadde noe til felles?

Sengestolpe gra Gokstadfunnet
Sengestolpe fra Gokstadfunnet. Foto: P. G. Maurtvedt, KHM

Oseberggraven

Skipsgraven i Oseberghaugen er verdens rikeste vikinggrav. I tillegg er den graven til to kvinner. Lenge trodde man at disse var en dronning og hennes tjenerinne. Nå er vi ikke så sikre lenger. Det vi vet, er at skjelettene stammer fra to kvinner, den ene i midten av 50-årene, den andre nærmere 80 år. At én av dem, eller begge to hadde en særstilling i samfunnet, er det ingen tvil om. Var de gift med to stormenn, høyt elskede mødre – eller bestemødre? Eller var de mektige i seg selv? Kanskje hadde de spesielle evner og utførte oppgaver som folk verdsatte. Noen tror de var ”prestinner”, gjerne med politisk makt.

15 hester fulgte kvinnene i graven. Hestene var trolig kvinnenes egne. Skulle de være med på reisen til dødsriket, eller ble de ofret som en del av selve begravelsesseremonien?

Fra utstillingen
Fra utstillingen

Da hestene falt på kne

Kanskje gikk det slik for seg en sensommerdag, i år 834: Femten hester ble gjort klare til begravelsesparaden. Én trakk vognen med de fine treskjærin- gene, andre dro sledene. Lyden fra rang- lene fulgte opptoget. Gravferdsfølget stanset ved skipet som var dratt på land og kvinnene ble båret om bord og lagt i gravkammeret. Minst ti av hestene ble leid på skipet.

Det ble trengsel ombord i forskipet og hestene må ha vært redde. De fikk et hardt slag i pannen og falt på kne der de sto. Døde. De andre hestene ble drept like utenfor skipet.

Det må ha vært en voldsom og blodig affære. En ihjelslått hest kan gi ca. 36 liter blod. Å være et høyt aktet kultdyr var nok ikke alltid så greit for den virkelige hesten.

Hesteskjelett fra Oseberggraven
Her er skjelettet til en av Oseberghestene, slik den falt på dekket da den ble drept. Merk slaget i pannen. Fra utstillingen.

Vikinghesten – tøff, men liten

Det er sikkert mange som tror at store, sterke vikinger hadde store, sterke hester. Feil! Hestene var nok sterke, men de var ganske små. Hestene i vikingskipsgravene var spinkle og på størrelse med dagens Nordlandshest (122 – 142 cm).

Hva vet vi ellers om hesteraser i vikingtiden? Vikingene tok hesten med seg til Island, og den hardføre og sympatiske islandshesten er en blanding av disse hestene og småhester fra de britiske øyer. Andre gamle nordiske raser er Ölandshesten og Gotlandsrusen fra Sverige.

Men innføringen av nye, større hesteraser var like rundt hjørnet. Mot årtusenskiftet begynte ”riddertiden” lengre sør i Europa. Ryttere som bar tunge rustninger og våpen trengte større hester for å bære dem. Folk i Europa fikk også øynene opp for de raske og vakre araberhestene da korstogene tok til på 1000-tallet. De nye hestetypene fant også veien mot nord, trolig allerede i vikingtiden. Men dette nye kapitlet i hestehistorien begynner først for alvor i middelalderen.

Fra Osebergteppet

Ride, ride, ranke

Sadelen (bildet under) lå i gravkammeret til de to kvinnene som ble hauglagt i Osebergskipet. Den har trolig tilhørt en av kvinnene, siden den lå i selve gravkammeret sammen med andre personlige ting.

Sadelen
Fra utstillingen.

Sadelen er laget av løvtre, trolig lønn. De tre delene var festet sammen med trenagler og snører. Huller langs kanten av sidestykkene avslører at undersiden av sadelen var fóret, trolig med puter av stoff eller lær. Sadelen har mønster langs kantene og kan ha vært malt.

Formen er veldig ulik dagens sadler. Rytteren satt med nesten vannrette lår. Det er ingen spor etter feste til stigbøyler – trolig fordi det ikke fantes. Stigbøylen var bare så vidt kommet til Norge da kvinnene ble gravlagt i år 834. De aller første stigbøylene som dukker opp i Norge er fra omtrent samme tid. De kommer fra en ryttergrav ved vikingbyen Kaupang.

Staselige hester!

Storfolk likte å pynte hestene sine. Se bare på disse hodelagene (bildet under); det ene fra Gokstadgraven, den andre fra en av de store gravhaugene fra Borre, også i Vestfold.

Hodelag
Fra utstillingen.

Gokstad (til venstre i bildet)

Et staselig hodelag til en stormannshest! Pyntebeslagene er av bly. De kan ha vært laget et sted i utlandet, kanskje østover mot Russland. Eller var de «piratkopier» laget bare noen kilometer unna i vikingbyen Kaupang?

Borre (til høyre i bildet)

Hesten som bar dette hodelaget må ha vekket oppsikt. De små pyntebeslagene av bronse er dekket med et tynt lag med gull. Dekoren med fabeldyr og flettemønster er typisk for moten tidlig på 900-tallet. Ved bittet ved hestens munn, finnes det små dragehoder med gapende kjeft.

Hesten og krigeren

På 800- og 900-tallet dukker en ny og fryktinngytende kriger opp på slagmarkene i Skandinavia – rytteren. Vi kjenner rytterne fra deres rike graver med kostbare våpen og rideutstyr.

Hesten og krigeren
Fra utstillingen.

En av de flotteste ryttergravene fra Norge ser du her. Den kommer fra gården Gjermundbu på Ringerike, Buskerud. Mannen fikk med seg våpen og rustning utenom det vanlige. Helt unik er hjelmen – verdens eneste bevarte vikinghjelm.

Ringbrynje
Fra utstillingen.

Ringbrynjen var heller ingen vanlig gravgave, og våpnene – sverd, skjold og spyd – er meget fine. Spillebrikkene viser at han var blant dem som ikke trengte å slite fra morgen til kveld. Brettspill ga god trening i strategisk tenkning – en passende tidtrøyte for en kriger.

Sporer og munnbitt
Fra utstillingen.

Rytterens hest ble ikke gravlagt, men den er likevel tilstede. I graven fant vi stigbøylene, sporer og munnbitt. Hesten var en del av hele ”rytterpakka” og et viktig statussymbol for disse krigerne.

Hester ble også brukt i krig tidligere, men da kjempet krigeren som oftes til fots. Først når stigbøyler ble tatt i bruk ble det mulig å krige fra hesten.

Fra hesten kunne den ridende krigeren bevege seg raskere over slagmarken enn fotfolket. Han kunne skape kaos i motstanderens rekker ved å ri inn i dem, eller angripe fra siden eller bakfra.

Rytteren satt høyt og var mer utsatt for å bli truffet av piler og spyd. Det var nok derfor rytteren fra Gjermundbu hadde ringbrynje og hjelm.

900-tallet, Gjermundbu, Ringerike, Buskerud

Gullspore i særklasse

Gullspore

Ikke alle ryttere hadde sporer som denne. Gullsporen og pyntebeslagene fra Rygge i Østfold er noe helt for seg selv. Som smykkekunst er det av ypperste kvalitet. Gullsmeden som lagde de intrikate mønstrene med bitte små gullperler, var en stor kunstner.

Men har sporen virkelig vært brukt? Det er godt mulig at gullsporen var alt for fin til å brukes under ridning. Gull er et mykt metall og de fine detaljene ville fort blitt ødelagt i kontakt med hesten. Kanskje var den heller en overdådig gave til en høvding eller konge som kunne paradere med den til fots eller på korte rideturer.

Uansett viser gullsporen viser at det var knyttet høy status til rytter og hest.

Rygge kommunevåpen
Gullsporen er grunnlaget for kommunevåpenet i Rygge i Østfold.

Alle de vakre hestene

Smykkene med hester og fabeldyr har prydet drakter til både kvinner og menn. Vi vet ikke hva slags hester de forestiller; kanskje er det hester fra myter og gudeverden.

Smykker med dyremotiver var på moten i Skandinavia fra 400-tallet og helt fram til 1100-tallet. Dyrestilen kan ha vært et identitetsmerke som skilte skandinaver fra andre folk i jernalderen og vikingtiden.

Alle de vakre hestene
Fra utstillingen.

Smykker fra 400-tallet

Draktspenner (øverst i bildet) er jernalderens sikkerhetsnåler. Fra Birkenes, Aust-Agder.

Den lille hesten helt øverst er også fra Birkenes.

Risset hest

Risset hest
Noen har risset hester på baksiden av en stor reliefspenne fra Nordheim, Hedrum, Vestfold

Smykker fra vikingtid

To fine hestebrosjer kommer fra vikingbyen Kaupang i Vestfold.

Kvelde, Hedrum, Vestfold Holjum, Larvik, Vestfold

Smykker fra 1050-1150

Spenne fra Urnes

Spenne fra Urnes
Hest eller hjort? Vakre sølvspenner i Urnes-stil. Hestehagen, Bærum, Akershus Lesja, Oppland

Ungpiken og hesten

Endelig en jentehistorie! Disse gravfunnene kommer fra en stor gravplass i Løve ved Larvik i Vestfold. Plassen ble brukt som gravsted i minst 1500 år.

Innenfor en steinring fra bronsealderen lå graven til en tenåringsjente fra vikingtiden. Hun hadde levd en gang på 900- tallet. I graven lå skjelettet hennes. Like bak hodet hennes lå en øks. Ved føttene hennes lå en hest – uten hode!

Den unge kvinnen kom fra en fornem familie som gravla henne med kostbare gaver. Noen gulltråder som ble funnet i graven, avslørte at hun fikk med seg et sjal av sjelden kvalitet som var laget på 700-tallet. Mellom glass- og ravperler på et perlebånd, var det festet en liten fingerring – en charm! Ringen var trolig arve- gods, den er fra 700-tallet og kom fra det store bysantinske riket.

Også hesten ble gravlagt med sine ting. Der hodet burde ha vært, lå hestens hodelag og munnbitt. Hodelaget var pyntet med fine beslag av bronse – og fire dombjeller! En rangle lå under hestens skulderblad, festet rundt dyrets hals. Hesten hadde jernbrodder på alle hover. Hesten var nok jentas egen – en kjær kompis som skulle være med på den siste reisen. Men hvorfor ble hodet fjernet? Ble det brukt under begravelsesseremo- nien? Det ble kanskje satt på en stake for å vokte over jentas grav.

Begravelse fra Santra, Løve mellom, Larvik, Vestfold

Øks
Øks
Perler av glass og rav
Perler av glass og rav, fingerring
Perler av glass og rav
Perler av glass og rav
Hestens utstyr
Hestens utstyr; rangle, hodelagbeslag med dombjeller og munnbitt.

Offerhesten

Med ni bukker, med ni hingster, ga HaduwolfR et godt år.

– Runeinnskrift på Stentoftesteinen, Blekinge, Sverige

Å ofre verdifulle dyr var en måte å komme i kontakt med gudene på. Folk takket for en vellykket jakt eller for at kornet sto høyt i åkeren. Dyr ble ofret for å be om gudenes hjelp og for å gjøre sinte guder blide. Hesten var svært verdifull og ble et viktig offerdyr.

Vi kjenner til steder i Norden hvor hester har vært ofret i stor stil. På Skedemosse på Öland i Sverige ble det funnet flere tonn med hesteknokler. Offerplassen var brukt over flere hundre år, fra 250 - 500 e. Kr.

Hester ble også ofret der folk bodde, kanskje for å innvie en ny gårdsbygning. På en boplass i Åker ved Hamar ble det funnet et hestehode nederst i et stolpehull til et hus fra jernalderen.

Blot og bedring

Vi finner også bein fra hester som har vært slaktet og spist. Hestekjøtt ble gjerne spist til festmåltider, ikke minst i offerblotet. Et blot var en offerfest der folk kom sammen og feiret årstidene. Særlig viktig var midtvinters- blotet. Å spise kjøtt fra offerhesten sikret fred og velstand i det kommende året.

Vølsen - den rare pølsen

Vølse

Hesten var et symbol for fruktbarhet. I Olav den helliges saga hører vi om en gårdskone som brukte en hestepenis – en vølse – til kultriter hjemme. Hestefallosen var tørket og innpakket i urter, lintøy og løk. Den ble sendt rundt bordet og alle i familien holdt den i fanget og sa ord til dens ære. Kona begynte slik:

Vokst er de, Vølse! Og er tatt opp,
Utstyret med lin og stødd med løk,
Ta imot, Maunir, dette blot.

Offerbolle

Offerbolle
Denne bollen av kleberstein er utstilt som en offerbolle! Under offerseremoniene skvettes blodet til offerdyret på veggene og på kultdeltagere. Tagtvedt, Larvik, Vestfold
Ofring
Det var ikke bare dyr som ble ofret. Her ser vi menneskeoffere som henger i et tre. Legg merke til hestehodene på tretoppene. Kan det være Yggdrasil, livets tre? Ordet Yggdrasil betyr ”Odin’s hest”. Fra Osebergfunnet.

Sport, spott og spådom

Kappriding

Hesteritt og hestekamp var opprinnelig fruktbarhetsriter. Hesten som vant ble valgt til offerhest. Bare den sterkeste hesten var god nok for gudene! Minnet om de gamle hes- terittene er bevart i stedsnavn som Ski, Skien, Skedsmo, Leikvoll og Løken. Alle betyr et flatt, åpent sted hvor folk kunne ri om kapp – den tids svar på Øvrevoll. Helt opp mot vår tid har folk drevet med kappløp til hellige steder eller ved høytider. Hesten som vant fikk gjødsle åkeren, de andre ble kastrert.

Hestekamp

Det ligger i hingstens natur å slåss med andre hingster. Bare den sterkeste hingsten ble flokkleder med rett til å pare seg. Det kunne være en kamp på liv og død. Folk kom sammen for å se slike hestekamper, det kunne være på tingmøter og på marknader. De syntes nok det var god underholdning.

Hestekamp fra Osebergskipet
Noen har risset inn en hestekamp på en planke fra Osebergskipet (kopi).

Spådom: Synske eller sanselige?

Litt før år 100 etter Kristus skrev en romersk historiker om de germanske områdene nord for Romerrike. Han interesserte seg for germanerne og deres hester:

De søker varsler fra hester. Hestene blir holdt i hellige lunder og skoger. De er helt hvite og blir aldri brukt til vanlig arbeid. De spennes for en hellig vogn og stam- mens prest eller høvding følger dem og noterer hvordan de knegger og pruster. Ingen andre varsler blir tatt mer alvorlig. De mener at hestene er gudenes fortrolige.

– Tacitus: Germania

Ikke bare germanere trodde at hester var synske. Folk har ment at hester kan varsle om været, om fremtiden og om døden.

Men hesten får sine ”overnaturlige evner” på grunn av sine naturlige egenskaper. Som fluktdyr er hesten meget var for ting som skjer rundt dem:

  • Hestens store øyne ser langt og godt, også i mørke.
  • Hestens store, roterende ører hører den minste lyd.
  • Hestens store nesebor lukter farer på lang avstand.

I tillegg har hesten en innebygget GPS som gjør at den kan finne veien både fram og tilbake.

Hesten er ikke synsk, den er bare veldig skvetten.

Fra utstillingen
Fra utstillingen.

Lag din egen nidstang

Hvis du har en fiende som du ønsker å skade, kan du reise en nidstang. Da tar du en trestang og banker den i jorda eller stikker den i en fjellsprekk. Så setter et heste- hode på toppen. Nå sier du: ”Nidstang reiser jeg her”. Og så forteller du høyt hvorfor du er så sint på fienden din.

Nidstang

Nidstangen hjelper med å få din beskjed fram til gudene. Dine ord går oppover stangen og ut gjennom hestens munn. Gudene hører alltid på hester. Når gudene får høre historien din, blir også de sinte. Veldig sinte. Snart vil dine fiender få smake på gudenes raseri og straff. Og du får din hevn. Lykke til!

Accessorize!

Hesteutstyr fra hode til hov

Hesteutstyr

Hesteutstyr har forandret seg overraskende lite. En moderne hest ville nok kjenne seg igjen i det meste utstyret en vikingtidshest brukte. Men det å ri den gang var selvsagt noe annet enn nå. Folk tilbrakte mye mer tid på hesteryggen. Da var det viktig å ha rideutstyr som var godt for både hest og rytter. Var utstyret ubehagelig, ville verken hest eller rytter kunne yte sitt beste.

Hodelag og munnbitt

Hodelag og munnbitt

Hodelaget består av remmer som festes rundt hestens hode og holder bittet i hestens munn. Rytteren styrer hesten med tøyler festet til bittet. Det finnes både skarpe og milde munnbitt. Riktig slemme bitt har munnstykker som er vridd med skarpe kanter. Mildere bitt er de med runde, tykke munnstykker.

Alle bittene er fra vikingtiden. De fleste kommer fra ryttergraver.

Stigbøyler

Stigbøyler

Stigbøyler var en banebrytende oppfinnelse, ikke minst til krigføring. Med føttene godt plantet i stigbøylene, satt rytteren mye stødigere. Man kunne stå oppreist i full galopp og slapp å klamre seg til hesten med knærne. Med stig- bøyler ble det lettere å holde i våpenet og slåss fra hesteryggen.

Stigbøylene kom opprinnelig fra Kina. De fant veien vestover til Europa på 700-tallet e. Kr. I Norge dukker de først opp tidlig på 800-tallet. Vi finner dem først og fremst i vikingtidens ryttergraver. Det nye utstyret var nok forbeholdt krigereliten og deres hester, i alle fall den første tiden.

Skotøy

Brodder

Jernbrodder var kjekke å ha til riding og kjøring på glatt føre. Jernbroddene ble festet til undersiden av hovene og finnes i flere varianter.

Sporer

De fleste som rir har aldri brukt sporer. Men sporer gir rytteren økt kontroll over hestens bevegelser. Når rytteren setter sporene mot hestebuken, får hesten en rask og tydelig beskjed. Fremover! Vend til side! Slike kommandoer var livsviktige i kamp og krig. Dessuten ser sporer kule ut, selv uten hest. Sporer ble et velegnet symbol på ryttereliten.

Hestesko

Hestesko, slik vi kjenner dem i dag, er ikke så gamle som du kanskje tror. Den romerske hæren brukte en slags hestesandal for å beskytte hestens hover på lange marsjer. Men det var først på 1000-tallet at hesteskoen ble vanlig i Europa. De to hesteskoene som vises her, kommer fra vikinggraver. De må være blant de aller første som ble brukt i Norge.

Hesten i middelalderen

Stor makt gir ingen konge seier
Stor styrke redder ingen mann i krig
Hesten er en svikefull hjelper,
Den berger ingen med all sin kraft.

– Bibelen, Salmenes bok 33: 17

Med kristendommen kom en ny tid for hesten. Den mistet mange av sine tidligere oppgaver. Fremfor alt mistet hesten sin rituelle betydning.

  • Da Gud skapte verden, ble Adam og Eva kronen på skaperverket. Dyrene ble underlagt mennesket.
  • Fordi Gud styrte verden, trengte man ikke lenger hesten til å trekke solen over himmelen.
  • Siden Gud Fader var allmektig, forsvant de gamle gudene. Hesten ble ikke lenger et bindeledd mellom mennesket og det guddommelige.
  • Da Kristus ofret seg formenneskenes skyld og døde på korset, mistet ofring av hester sin mening.
  • Når det finnes en himmel og et helvete, trenger man ikke lenger skyss til Hel eller Valhall. I evigheten trenger man ikke hestekrefter, statussymboler eller kjæledyr.
  • Når Jomfru Maria og helgener kan hjelpe med fruktbarhet, helse og fremgang, trenger man ikke lenger hestens hjelp til dette.

I den kristne middelalderen blir hesten et redskap i menneskenes tjeneste. Den var fortsatt et viktig statussymbol, ikke minst blant konger og krigere. Men hesten var ikke lenger et guddommelig dyr – i alle fall ifølge kirkens lære.

Gud forviser hesten fra Paradiset
Illustrasjon fritt etter del av takmaleri fra Ål stavkirke utstilit i Historisk museum.

En saga blott

Nå skal man spise alt det som er født i buskapen, unntatt hund, katt og hest.

– Borgartingsloven

Med kristendommen ble det slutt på blotingen og det ble forbudt å spise hestekjøtt. Dette hørte sammen med den gamle gudetroen og skulle bort. Men gamle skikker og forestillinger levde videre i folketro og tradisjoner. Ikke minst gjaldt dette troen på at hesten kunne hjelpe og beskytte mennesker.

Her ser vi en trebolle – en ølkjenge. Den er fra Ullensvang i Hordaland og ble laget en gang på 1700-tallet. Den ble brukt til øl når folk holdt fester på gården. Kanskje ble den fine ølbollen brukt ved barnedåp, bryllup eller til gravøl når folk gikk bort.

Ølbolle
Slike ølboller har ofte håndtak formet som to hestehoder. Er de gamle hestene fortsatt på plass for å beskytte det nye barnet eller sikre den døde en god reise? De har i alle fall solglimt i øye! Utlån: Norsk Folkemuseum

Ekte hestebæsj!

I september 2011 fant arkeologer en leirplass høyt til fjells på Lendbreen, på Lomseggen. Her hadde folk stoppet med hestene sine – kanskje en gang i vikingtid eller middelalder. Hestebæsjen som lå igjen var helt ”fersk” fordi plassen hadde ligget under isen helt til den smeltet fram sist sommer.

Ikke langt fra plassen lå et halvt hestekranium. Hva gjorde folk der oppe i fjellet med hestene sine? Det var nok reinjegere som kom med hestene for å frakte ned dyrene de hadde felt. Hestesko vitner også om bruk av hester høyt til fjells.

Ekte hestebæsj
Fra utstillingen.
Publisert 19. jan. 2021 10:44 - Sist endret 22. juli 2022 14:05