Transkripsjon
Hei!
Velkommen til Historisk museum.
Jeg heter Kathy og jeg står foran en stor isvegg som holder på å velte. Isen flakker av og faller i havet. Dette er inngangen til en utstilling som heter Kollaps. Den handler om hvordan mennesker har tilpasset seg og lært å leve i en verden som stadig forandrer seg, slik som skjedde med de aller første menneskene som kom til Oslofjorden etter siste istiden, for 12 000 år siden.
Her står vi foran et veldig artig kart. Det er Oslofjorden, og det viser hvordan isen trakk seg tilbake etter istiden. Ikke så fort som vi ser her, men ganske fort. Kartet viser også noe annet. Da den tunge, tunge isen ble borte, reiste landet seg! Litt som det som skjer når du presser en badeball ned i vannet. Når du slipper, så spretter den opp!
Da de første menneskene kom, slo de seg ned ved kysten og på øyer. Men fordi landet stadig reiste seg, ligger deres boplasser mye høyere enn i dag. Dette liker arkeologene godt, fordi boplassene til de første steinaldermennesker ligger ofte på steder som nå er skog og utmark. Da er det større sjanser at de har ligget for seg selv, uforstyrret i tusenvis av år. Mange funn som vi viser her har arkeologene funnet på slike steder.
Hvem var de første? De første mennesker som kom til Oslofjorden var reinsdyrjegere. De kom fra sør, fra dagens nord-Tyskland og Danmark. Disse jegere stammet fra folk som hadde jaktet på rein i tusenvis av år. Men da isen smeltet, fulgte reinsdyr isen nordover, og reinsdyrjegere og deres familier fulgte etter. Reinsdyret ga dem nesten alt de trengte; Deilig kjøtt, skinn til klær, telt og skinnbåter, gevir og bein til redskaper. Reinsdyrjegere brukte pil og bue, det var favorittvåpenet.
Bak meg ser man en monter full av piler. Og favorittsteinen var flintstein. Den fine, glatte steinen var egnet til å lage redskaper. Flint var lett å forme, men veldig skarpt. I tillegg kunne man bruke flint til å lage ild. Det finnes ikke flint i Norge, så vi tror de tok det med seg sørfra. Her er en liten flintøks som var ganske lett å lage. Øksebladet ble festet til en håndtak av gevir. Barn lærte å lage slike redskaper av de voksne. Og med øving ble de også mestere.
Da de første mennesker kom, så det ut som i filmen, isete, kaldt og øde, som på høyfjellet idag. Men etter hvert ble det varmere og det kom nye planter; først gress, busker og småtrær, så blir det mange trær – skogen vokste fram. Nye dyr flytter hit, dyr som trives i skogen; elg og hjort og villsvin og bever. Vi tror det også kom nye mennesker. De vandret inn fra øst, noen tusen år etter de aller første. De nye brukte også flint men de hadde ikke så mye flint å rutte med. De brukte flinten de hadde på smarte måter.
Vi ser her et redskap som var typisk for den nye tiden. Det er en harpun, men bladet består av bittesmå flintbiter – veldig, veldig skarpe. De tok etter hvert i bruk norske steinsorter som vi ser her. Arkeologene kaller disse øksene Nøstvet-økser. De kommer fra et sted ikke langt fra Tusenfryd. De kunne brukes til å lage stokkebåter. De egnet seg til å hule ut en stor trestokk. Og se her. som disse små, men veldig skarpe blader i harpunen her.
Her ser vi en tynn flat stein med hul i. Ta en titt nærmere. Noen har formet og slipt den. Ser du de fine mønstrer som er ristet inn i steinen? Noen ligner fiskegarn, andre bølgete linjer. Senere- etter at mønstrene be laget - har noen boret et hull øverst i steinen. Kanskje har et menneske båret den rundt halsen for 8000 år siden. Da kan den være den aller eldste smykke vi kjenner til her i Norge.
Mitt siste stoppested er her. Og et menneske jeg vil at du skal bli bedre kjent med. Et menneske som levde på Sørlandskysten for ca 8000 år siden. Møt Sol, som folk kaller henne der. Hun er det eldste menneske vi har igjen fra steinalderen, i alle fall her i Norge. Hun levde i steinalderen men hodeskallen hennes kom for dagen i 1994, da en hytteeier skulle gjorde det litt dypere foran bryggen sin hvor familiens båt var fortøyet. Mannen startet påhengsmotoren for å få flyttet gjørmen. Men da vannet klarnet igjen så han hodeskallen. Den hadde ligget gjemt i gjørme i 8000 år.
Forskere har tatt prøver av fra beina og tennene og de har funnet ut mye spennende om Sol og om hennes liv. Jo, vi vet at hun var en kvinne og at hun var ca. 35 år gammel da hun døde. Hun var ca. 1, 57 cm høy og hun har fine tenner (null hull!) men tennene er slitte. Kvinnen har nok tygget mye i sitt liv, eller spiste mye mat med sand i. Hennes forfedre og formødre var blant de som kom østfra den gangen, men Sol har nok levd ved sørlandskysten hele livet; prøver viser at hun spiste nesten bare mat fra havet, som fisk og sel. Sol hadde nok ikke tenkt at hun skulle havne på et museum. Men vi er veldig glad for å ha henne her, og for å kunne dele hennes historie med folk som kom på Kollaps – utstillingen i Historisk museum, og til dere som ser på nå.
Takk og på gjensyn.
Om videoen
I utstillingen Kollaps undersøker vi hvordan menneskene tilpasset forandringer i klima og landskap etter at isen trakk seg tilbake fra Oslofjorden.
I filmen lar museumspedagog Kathy Elliott oss også møte kvinnen som ble gravlagt på Sørlandet for 8 000 år siden. Filmen passer som en introduksjon til steinalderen for elever i både grunnskolen og videregående skole, eller som forberedelse til et besøk i Historisk museum. Se våre skoletilbud på Simplybookme.
Fotomateriale
Kulturhistorisk museum, Arkikon, Nicolai Prebensen N24/7, Wikimedia, Alexander Henriksen.
Produksjon
Trippel-M levende bilder og Kulturhistorisk museum.